Superbad (2007)

Seth Rogen har sagt i et intervju med Time at filmene han skriver og lager med Judd Apatow er

extremely right-wing movies with extremely filthy dialogue.

Det er en ganske så presis beskrivelse, og Superbad tilhører nok mer den ekstreme enden av skalaen. Filmen er så langt fra politisk korrekt man kan komme, men også på sitt eget vis relativt befriende. Det som skiller den fra liknende amerikanske fjasekomedier som American Pie-serien er en mer personlig tilnærming til historien og ikke minst mer interessante og veletablerte karakterer. De to hovedpersonene i filmen har sågar fått sine navn fra de to manusforfatterene Seth (Rogen) og Evan (Goldberg), og det er kanskje ikke å skyte helt over mål å hevde at dette er en slags overdimensjonert oppvekstskildring.

Historien er ganske enkel. Drivkraften for de to hovedpersonene i den lange dagens ferd mot natt er å skaffe nok alkohol til en fest slik at det skal bli enklere å få trusene av jentene. Gjennom deres felles bekjente Fogell klarer de å skaffe falsk legitimasjon, men et sted på veien splittes de tre og når natten er omme og alkoholen konsumert har de lært noe om jenter generelt, men også om seg selv og vennskap. Det er slik disse ungdommene møter et visst alvor i livet, og det er balansen mellom de hysteriske, flaue og noen ganger drøye scenene samt det åpenbare og alvorlige vennskapet mellom Seth og og Evan som redder filmen. De to skuespillerene Jonah Hill og Michael Cera er begge flotte i sine roller. Jonah Hill som den utagerende, hyperkåte og tjukke Seth er litt masete til tider, men Michael Cera er rett og slett ubetalelig som den litt mer fornuftige og tilbakeholdne kameraten. Han overspiller ikke, har noen ubetalelige ansiktsuttrykk og en mimikk det er sjelden å se. En mann for mange gode roller fremover.

Superbad er exploitation. Den er sexploitation og teensploitation og jeg hadde til tider trøbbel med å takle dialogens forsøk på å være morsom ved å være så grov som mulig. Slikt blir trøttende i lengde, spesielt når majoriteten av humoren baseres på nettopp dette. Når det er sagt er likevel Superbad en av årets aller mest underholdende filmer. Temaet er gjenkjennelig, om overdimensjonert, det er nok av heftige sitater og en helt fantastisk funky musikkbruk. Superbad er også nok et eksempel på nerdenes hevn, men der f.eks. The Revenge of the Nerds virker ufarlig, utfordrer førstnevnte grensene hele veien. Ingenting er spesielt hellig, og poengene er dratt såpass langt ut at de til slutt mister den punchen de burde ha. I mine øyne taper Superbad seg når det kun koker ned til dette. Spikeren blir ikke spissere om den brukes tusen ganger. Den blir bøyd og til slutt ødelagt. Veldig mange av vitsene her er superslemme og morsomme, men minst like mange faller til jorden som en flau fjert. Til sammenlikning med The 40 Year Old Virgin, der alle vitsene satt fra første stund, og Knocked Up, der filmens mer eller mindre alvorlige bunn fungerte fantastisk, er Superbad en langt dårligere film. Den står likevel sterkt mot andre filmer det er naturlig å sammenlikne den med, og rent bortsett fra språkbruken er det lite som skiller denne komedien fra de beste 80-tallskomediene. Skal du se kun en komedie i år bør du se Knocked up, og om du er sugen på mer bør du kanskje se for deg gutta i nevnte film ti år tidligere. Det vil antagelig gjøre Superbad langt bedre.