The Last Hurrah (1958)

Et manus basert på en roman av Edwin O’Connor er grunnlaget for denne fine filmen. En leken regi fra John Ford gir oss en skildring av ordfører Frank Skeffingtons siste valgkampanje, krydret med lun irsk humor og dyptgående sentimentalitet. Spencer Tracy topper det hele med en glitrende rolletolkning.

Skeffington er en tøff, men sentimental politiker av den gamle skolen. Han tror på ordspråket om at det er den sterkestes rett som gjelder og er ikke i tvil om hvem dette er. Han står for et godt styresett (innen rimelighetens grenser) og baserer seg på “forhandlinger” for å oppnå resultat, politisk mer kjent som “kompromiss”.

Med en synlig affeksjon på grensen til idolisering av sin protagonist, gir Ford oss en bitende og ironisk forestilling hvor Skeffington har bukta og begge ender. Når helten rekrutterer sin unge nevø inn i ordførerkampanjen i en slags opplæring, overbeviser han lett den unge - og kanskje også publikum - om at det hele bare er et spill. Når han elegant håndterer sine medarbeidere og tilhengere under en likvake som egentlig er et valgmøte, fremstår han utelukkende som edel og god. Og når han valser opp med sine argeste republikanske motstandere etter å ha brøytet seg vei inn i deres private klubb, får han det til å høres som om alle unntatt Skeffington selv er fullstendig på feil jorde.

Faktisk er Ford og manusforfatter Frank S. Nugent så vennlig overfor hovedpersonen at man leter forgjeves etter en grunn for at noen skal kunne tro at han er en kjeltring. Langt ondere og skurkeaktige er hans motstandere - Basil Rathbone som banksjef og John Carradine som avisredaktør. Og motkandidaten hans i valgkampen fremstilles så farseaktig tomsete av Charles Fitzsimmons at man bare blir helt satt ut av at det er han som vinner. Så ikke velgerne hvem som sto for sannheten?

Men alt dette, i tillegg til en uforholdsmessig lang scene hvor protagonistens liv er i ferd med å ende, oppveies av Tracys egen slue sjarm og hans medskuespilleres følelsesfylte innsats. Edward Brophy spiller den naive idoldyrkeren og står for humoralibiet og Pat O’Brien er fin som den sindige strateg. Wallace Ford og Jane Darwell er (selvsagt) med og leverer fine tolkninger av irske karakterer.

Dette er kanskje et sentimentalt og ensidig bilde av en politisk leder, men det finnes absolutt verre forbrytelser enn å fremkalle følelser i en film fra et politisk miljø. Og dét, kombinert med mye humring, er det man får servert her.

The Prisoner of Shark Island (1936)

The Prisoner of Shark Island er en “glemt klassiker”. Den hadde 70-årsjubileum i fjor (skammelig nok uten at det ble feiret med jubileumsutgave på DVD!). Den omhandler virkelige hendelser som skjedde for mer enn 140 år siden. Likevel er den mer aktuell i dag enn den noensinne har vært tidligere, selv da den kom ut i 1936. Dessuten er det en perle av en film, som fortjener langt større status enn den virker å ha.

Filmens handling kan oppsummeres på to måter:

Den ytre handlingen: 14. april 1865, John Wilkes Booth skyter Abraham Lincoln (passende nok i Ford’s Theather), og under flukten brekker han benet, men han kommer seg unna. Sent på kvelden oppsøker han Dr. Samuel Mudd, en landsbylege i Maryland, som setter bruddet og spjelker benet, før Booth haster videre. Mudd vet ikke hvem Booth er, eller at presidenten er skutt og drept. Da det kommer fram at Mudd hjalp Booth under flukten, blir Mudd stilt for krigsrett, anklaget for å være medskyldig i konspirasjonen og drapet på Lincoln. I en farse av en rettsak, hvor juryen på forhånd er instruert til å finne ham skyldig, dømmes Mudd til livsvarig fengsel ved det fryktede Fort Jefferson, som ligger på Dry Tortugas i øyriket Florida Keys.

Den indre handlingen: En nasjonal tragedie rammer USA, og nasjonen kastes ut i krise. Folket krever at noen stilles til ansvar, og rettsstaten kollapser idet styresmaktene kaster individets rettssikkerhet og grunnlovsfestede rettigheter som “uskyldig til det motsatte er bevist” ut av vinduet. Med landet i unntakstilstand utføres det en heksejakt, hvor nær alle som noensinne har sett Booth er potensielt skyldig i presidentens mord.

Synes du det hørtes kjent ut? Det spørs om en film som The Prisoner of Shark Island kunne vært laget i dag. Det er nesten litt skummelt hvor aktuell den er, og hvordan den på flengende vis refser det nasjonale hysteriet som får råde i kjølvannet av en stor nasjonal tragedie. At den er basert på en sann historie gjør den vel verken mindre skremmende eller mindre dagaktuell.

Men uavhengig av tolkninger og paralleller til verdenssamfunnet post-9/11, så er The Prisoner of Shark Island en nydelig film, som fortjener langt større klassikerstatus enn dét den innehar. Ikke bare er den nydelig utført, med John Fords fjellstødige regi og nydelig komposisjoner. Den makter å være både sosialpolitisk drama, rettsalsdrama, fengselsfilm, og millitærfilm – ispedd både romantikk, en dæsj komedie, og en hel del neglebitende spenning.

Som John Ford-film har den, som alltid, den sedvanlige autensiteten som gir den en aura av dokumentar, samtidig som hver eneste scene er så nydelig komponert at man ikke kan kalle det annet enn kunst. Og selv om den ikke er en western, finner man et par skuespillere fra “The John Ford Stock Company”, deriblant storebror Francis Ford som en korporal tidlig i filmen, og John Carradine er en glitrende ondsinnet antagonist, som sadistisk fangevokter ved fengselet – muligens filmens beste rolle.

Ford-kjennere vil også glede seg over at Harry Carey, stjernen i utallige Ford-westerns mellom 1917–1921, dukker opp i rollen som kommandanten ved Fort Jefferson. Ford og Carey, som var så gode venner når de lagde stumwesterns at de praktisk talt bodde sammen, hadde “vokst fra hverandre” tidlig på 20-tallet, og The Prisoner of Shark Island var den siste Ford-filmen Carey spilte i. Careys sønn, Harry Carey Jr. ble senere en del av “The John Ford Stock Company”, og spilte i flere av Fords fineste westerns på 40- og 50-tallet, bl.a. 3 Godfathers, Wagon Master og The Searchers.

The Prisoner of Shark Island er ikke feilfri. Jeg irriterte meg litt over Claude Gillingwaters overspilling, i rollen som Mudds svigerfar. Og den tidvis svært så melodramatiske romantikken kunne fint vært tonet ned, spesielt på slutten. Men dette er kun småplukk og flisespikking; for The Prisoner of Shark Island er en svært vellaget, spennende og engasjerende film – enten man velger å se paralleller til dagens USA, eller lar det være.

The Searchers (1956)

The Searchers er nok én av de filmene som er veldig hauset og hypet pga sin filmhistoriske signifikans – det finnes jo knapt regissører som ikke er påvirket av den, fra Steven Spielberg og Martin Scorsese til Orson Welles – alle har hyllet The Searchers og John Ford som sitt store forbilde. George Lucas har garantert sett denne filmen mange ganger før han lagde A New Hope, jfr. scenen der Luke kommer hjem og finner hjemstedet brent og familien død er en direkte homage til en liknende scene i The Searchers. Orson Welles har sagt han hadde tre forbilder: John Ford, John Ford og John Ford. Spielberg sier han ser denne filmen hver gang han skal begynne på et nytt filmprosjekt. Da setter man seg følgelig ned med enorme forventninger når man omsider skal se den, og jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at de fleste som ser den for første gang ikke får det de forventer. For denne filmen er alt annet enn hva man forventer …

The Searchers er også en film det er viktig å se i flere kontekster.

Det har blitt sagt at det var på 50-tallet at western-sjangeren ble voksen. Dette tiåret regnes også som noe av en gullalder. The Gunfighter (1950), High Noon (1952), Shane (1953), og Budd Boettichers underkjente The Man from the Alamo (1953) er alle westerns som tar opp alvorlige tema, med tvetydige og ambivalente helter som gjerne har både svin på skogen og skjeletter i skapet (i motsetning til de ofte lettfeldige eventyrene med entydige heltetyper på 40-tallet – skjønt det finnes mange unntak!). Herunder må vi heller ikke glemme de glimrende filmene som sprang ut fra samarbeidet mellom regissør Anthony Mann og westernstjerne James Stewart; Winchester ‘73 (1950), The Naked Spur (1953) og The Man from Laramie (1955) er filmer som både befester 50-tallet som æraen da westerns ble voksne, samt bekrefter gullalderstatusen. Stewart og Mann utviklet og pionerte langt på vei den forpinte helten, som defineres av mørke drifter og følelser, og som gjerne har noe i fortiden som driver ham. Gjennom hele 50-tallet ser man en økende grad av pessimisme i westernfilmene.

Det bør være lett å se at John Waynes Ethan Edwards er et produkt av 50-tallets demytifisering av westernhelten. Han er en mann som drives at den mørkeste følelsen av dem alle; hat! Han etableres først som en midlere helt, og man får inntrykk av at han setter ut på leting etter niesen for å bringe henne tilbake. Men så skjønner man at motivet hans er noe ganske annet; han mener å drepe henne, fordi hun nå er besudlet og ødelagt av indianerne som kidnappet henne. Edwards er muligens den mest komplekse helten i en westernfilm noensinne (noe man neppe forventer av en John Wayne-film, jfr. det jeg sier om forventninger i første avsnitt), og han er vanskelig å få grepet på. Man føler unektelig en stor antipati ved hans motiver, men føler samtidig sympati med ham – han sliter opplagt med en hærskare av indre demoner.

The Searchers og Waynes helt må også sees i kontekst med John Fords regissørskap, samt Ford/Waynes lange og fruktbare samarbeid. Man ser en tydelig utvikling i heltene til John Wayne gjennom John Fords filmografi. I Stagecoach (1939) hadde Ford etablert Wayne som en westernhelt med en framtid, både internt (i filmen) og ekstern (i virkeligheten). Gjennom mesteparten av 40-tallet var han nettopp dét; en klassisk westernhelt, med alle de positive egenskapene en helt skal ha. Han er oppofrende og uselvisk, tøff når det trengs, hendig med en revolver, osv. For et glimrende eksempel på 40-tallshelten Wayne er det bare å se Fords egen 3 Godfathers (1948), hvor tre bankranere, med Wayne i spissen, ofrer liv og lemmer for å bringe et spedbarn ut av ørkenen, mens de har en posse i hælene. For å følge utviklingen til Waynes helt videre må man se Red River (1948). Nå vil de årvåkne av dere påpeke, ganske riktig, at denne er regissert av Howard Hawks, og ikke Ford. Den er likevel essensiell i Ford/Wayne-sammenheng, og uten den ville vi neppe sett The Searchers. Red River markerer en transformasjon i Waynes karriere, da det er den første rollen av signifkant kompleksitet han fikk spille. Legenden sier at Ford, etter å ha sett Red River, skal ha kommet opp til Hawks og sagt: I never knew the big son of a bitch could act! Ford ga Wayne mer krevende roller i etterkant, og deres årlange samarbeid kulminerte i to filmer som med trygghet kan kalles de aller beste – både i Fords og Waynes karrierer, og i western-kanonen: The Searchers og The Man Who Shot Liberty Valance (1962).

Ford hadde i 1956 laget westerns i 40 år, siden tenårene (1900-tallets tenår – selv var han 20 når han kom til Hollywood i 1914), og han hadde langt på vei skapt mytene som westernsjangeren var bygd opp av. Når han lagde The Searchers var han 62, hadde slitt med en økende grad av depresjoner og alkoholisme gjennom hele livet, og hans egne desillusjoner begynte å stor grad å skinne gjennom i filmene han lagde. En journalist som intervjuer James Stewarts helt i The Man Who Shot Liberty Valance sier: This is the west, sir. When the legend becomes fact, print the legend. Dette er et credo Ford hadde levd etter i hele sin filmskaperkarriere når det kom til westerns. Men i The Searchers er det tydelig at Ford begynner å gå lei av legenden – han begynner å rive den ned. Den rådende pessimismen i 50-tallets westerns reflekterer Fords eget syn på livet og tilværelsen. Mytene og legendene han selv har skapt gjennom et helt liv passer ham ikke lengre, de har blitt gjennomsiktige, han tror ikke på dem. Wayne er ikke lengre en vellykket helt, med framtiden foran seg, og med håp om familie og et langt og lykkelig liv – slik som i Stagecoach og 3 Godfathers. Han står på utsiden av samfunnet og på utsiden av familien – noe mesteren Ford viser oss i en genial sluttscene som er gåsehudfremkallende.

(Ford fullbyrdet dekonstruksjonen av westernen i The Man Who Shot Liberty Valance, og avlivet den klassiske helten fullstendig, i det som var hans farvel til sjangeren han hadde vært med på å definere gjennom nesten 50 år. Der The Searchers var spilt inn i Monument Valley, Fords faste location for alle hans westerns siden Stagecoach, er Liberty Valance i sin helhet spilt inn på soundstages – selv utendørsscenene.)

The Searchers er ikke en standardwestern. Den følger ingen av de vante formlene. Den er kompleks, og vanskelig å gripe an. Det er en film som sier at alt du trodde du visste om westerns er feil, men den gir deg ingen fasit. Den bryter ned mytene, og gir deg ingen nye. Det er ikke en film du ser, og så er ferdig med etterpå. Den krever noe av deg. Det jeg sier er at The Searchers verken bør eller kan bedømmes utfra førsteinntrykket etter å ha sett den for første gang. Den er altfor kompleks til dét. Det er en film som må modnes i deg. Og den må garantert sees flere ganger for at alle nyansene skal absorberes. Men dét er den verdt. Garantert!