Den brysomme mannen (2006)

En av mine norske favorittfilmer er Den hemmelighetsfulle leiligheten [IMDb] fra 1948 med regi av Tancred Ibsen. Norges første moderne film, og et godt psykologisk drama om en mann som flytter inn i en avdød forfatters leilighet. Etter hvert som tiden går finner mannen flere og flere spor etter den avdøde, og til slutt tilegner han seg dennes personlighet. Den brysomme mannen har mange av de samme kvalitetene som Ibsens dype drama, og forhåpentligvis vil filmen få flere ringvirkninger og gjøre den norske filmen både mer utfordrende og kontinental. Den brysomme mannen er en skrekkvisjon, et psykologisk drama og et meningsfylt portrett av vårt sosialdemokratiske væremåte og vestlige tankesett. Filmen er ikke spesielt nyskapende eller original med tanke på de samfunnskritiske produksjonene til Roy Andersson, eller Michael Haneke for den saks skyld. Det spiller liten rolle når filmen er så god som den er.

Den brysomme mannen er basert på et hørespill av Per Schreiner som også har manuset her. Regissør er Jens Lien. Hans forrige film, Jonny Vang, ble litt for enkel, tidvis ganske flau og enkelte ganger smått underholdende. De godt kjente kortfilmene hans har derimot en gjenkjennbar stil og stemning. Det surrealistiske, stilistiske og en mer subtil humor og allegorier er kjennetegn som er dratt ut i spillefilmlengden, og det fungerer helt utmerket. Den brysomme mannen har blitt en smart, morsom, noen ganger grotesk, underholdende og merkelig reell film.

Vi vet ikke hvor hovedpersonenen Andreas kommer fra, men på begynnelsen av historien befinner han seg ved et busstoppested ute i en vulkanisk ødemark. Her blir han ønsket velkommen av en mann som frakter ham til en by og en leilighet der han skal bo. Han har også fått jobb i økonomiavdelingen i et firma vi vel aldri får vite hva driver med. Alt dette uten at Andreas trenger å løfte en finger. Byen han har kommet til er uten særpreg, alt er hentet ut av fancy møbelkataloger, maten smaker ingenting, ingenting har lukt, menneskene er nesten følelsesløse og unngår så langt det går ubehagelige samtaler og situasjoner. Andreas finner seg nesten til rette. Han finner en samboer, hvis idé om et parforhold strekker seg til mekanisk sex, rolige middagsselskaper og oppussing. Andreas passer likevel ikke helt inn, og forelsker seg i en annen kvinne, som viser seg å være totalt likegyldig til den kjærligheten han føler. Han begynner å savne de tingene vi tar for gitt; barn, smak, lukter og følelser. Han forsøker å ta livet sitt, men oppdager at i denne verden er det ingen som slipper unna. Et hull i en kjellervegg gir likevel håp om et annet liv, der det finnes både lukter og lyder som ikke eksisterer i den kliniske byen.

Den brysomme mannen er en film som gjør noe jeg både har savnet og ikke møtt på før i en norsk film. En alternativ og absurd virkelighet som forsøker å si noe om våre egne liv. Og det uten at allegorien føles platt eller spesielt enkel. Det er to ting med filmen treffer meg aller mest. Det ene er at denne virkeligheten faktisk kan virke forlokkende på enkelte. Jeg kunne godt tenkt meg et planlagt og mekanisk liv for en stakket stund. Det å slippe å bekymre seg for økonomi, det å ha en sikkerhet, et liv uten trusler.Å leve slik for alltid kan knapt kalles et liv. Enkelte vil kanskje være fornøyd med å kjede seg selv til døde, men det er nå en gang slik at man må oppleve å streve litt for å sette pris på alt det gode man faktisk har. Det andre er at dette er en film om Oslo. Ikke utelukkende selvfølgelig, men det er sjelden jeg ser byen min blir brukt på en slik gjenkjennende og effektiv måte på film. Det visuelle spiller selvfølgelig en stor rolle, og det er både morsomt og fascinerende å se byen bli fremstilt på en måte som vi som bor her både finner troverdig og fremmed.

Det er mange sannheter i Den brysomme mannen. Sannheter om våre liv, levesett, og tenkemåte. Selv om filmen ikke er en rent politisk film, er den nok også et varselsignal tilegnet makteliten (i filmen er det treffende nok Ellen Horn som taler byens siste ord til den relativt nedbrutte hovedpersonen). Selv om folket ikke alltid vet hva som er best, så har individet fortsatt friheten til å ta sine egne valg. De fleste ville nok velge musikk, barnelatter/gråt, smaker og lukter, og ikke minst følelser framfor konformitet og sterilitet. Eksempelvis baserer filmens humoristiske tone seg på Andreas’ forsøk på å leve normalt - det de fleste ville anta er normalt i det minste. Den brysomme mannen kan kanskje virke litt brysom, men den er også en film med sannheter det er verdt å bry seg om.