Big Nothing (2006)

Av og til går filmer oss hus forbi, og dette er en av disse. Ihvertfall var den helt ny for meg da jeg en dag dumpet over prosjektets nettsider for noen uker siden. Sporenstreks forelsket jeg meg i traileren (men ikke se hele, den røper mye) og kjøpte godsakene (med et sexy rosa cover) på Play.com. Det har jeg ikke angret på i det hele tatt.

Hovedrollene spilles av David Schwimmer (men ikke la deg skremme av det), Simon Pegg og Alice Eve. De to første er etterhvert velkjente navn, men Eve ringer nok ikke mange bjeller. Det er synd, og forhåpentligvis noe som vil endre seg iløpet av de nærmeste årene, for hun gnistrer i rollen som eks-miss Teen Oklahoma. Mimi Rogers og Jon Polito spiller mindre roller, og spesielt Polito er like artig som alltid. Det er imidlertid den (for meg) totalt ukjente Billy Asher i rollen som politibetjenten Garman som stjeler showet. Ashers rollefigur introduseres i det filmen tar en beksort vending, og hans første femten minutter med tid på lerretet er virkelig verdt de knappe 11 pundene jeg betalte for DVD-skiva alene.

Handlingen er relativt enkel. Charlie (Schwimmer) er en arbeidsløs lærer som tar seg jobb på et call-senter for å supplere lønna til kona Penelope (Natascha McElhone) som er politikvinne. På call-senteret plasseres Charlie sammen med den noe mer avslappede slasken Gus (Pegg), og sammen med eks-missen Josie McBroom (Eve) planlegger de å presse en pornosurfende prest for penger. Det hadde vel ikke blitt store filmen om planen hadde gått helt som den skulle, så jeg tror ikke jeg ødelegger for mange når jeg røper at det meste går til helvete. Enkel handling, at du har sett lignende før syns jeg du skal blåse i. Du vil se Big Nothing.

Dette er en film for den rette anledning og for de rette seerne. Mange vil nok rynke litt på nesa over flere ekstremt opplagte plot-twister og klisjeer, men om man tar denne sorte krimkomedien for den uhøytidlige øl og pizza-filmen den er garanterer jeg en fin kveld. Vi er vel egentlig møkk lei av “uventede” vendinger, men når det kommer åtte på rad begynner man å forstå at regissør og manusforfatter Jean-Baptiste Andrea egentlig rekker tunge til fenomenet. Her og der klarer han også å vri litt på sysakene slik at den forventede twisten går akkurat den lille centimeteren til høyre for det konvensjonelle at det som i utgangspunktet ikke er spesielt sjokkerende likevel gir oss litt hakeslepp. At Big nothing også leker med klisjeer fungerer veldig bra, mye takket være skuespillerne. Det er forsåvidt ikke særlig ofte man kan kalle en film med såpass høy body count en skikkelig feelgoodfilm, men akkurat den syns jeg passer bra her. Man har tydeligvis hatt det morsomt under innspillinga, hvilket også har resultert i et Pegg-cam på bonussiden. Musikken funker også bra, og jeg hadde vel jugd om jeg ikke innrømte at det er litt ekstra trivelig med norske Gluecifer blant bidragsyterne på soundtracket.

Selv om jeg nesegrust har falt for denne filmen føler jeg det er viktig å ta opp et par drawbacks. Bruken av delt skjerm virker litt påtatt og unødvendig, men heldigvis (paradoksalt nok) brukes denne effekten så sjeldent at den ikke tipper over kanten. Her og der brukes det også tegnede sekvenser, noe som sikkert kan passe i en haug med andre filmer, men ikke i denne. Jeg falt heller ikke helt for Natascha mcElhone i rollen som Simon Peggs politifrue, men der registrerer jeg en viss uenighet blant folka jeg så filmen sammen med. For noen vil nok alle vendingene og klisjeene som jeg personlig føler var utført med en solid ironisk distanse virke mer som tafatte kopier av mye man har sett før, men smak og behag kan man som kjent ikke gjøre stort med.

Ellers kan det jo nevnes helt på tampen at Big Nothing gjør den beste Matrix-spoofen på år og dag, om du liker den slags. Ærlig talt, hvem liker ikke den slags? Knappe 75 minutter med kosefilm, altså.