Death Note: The Last Name (2006)

Shusuke Kaneko klarer nok en gang å lage en riktig så god adaptasjon av Ohba og Obatas mangaserie “Death Note”. Mangaserien finnes i skrivende stund i 10 bind på engelsk, og selv om kvaliteten har dalt betraktelig i de siste numrene er det ekstra gledelig at filmversjonen gir seg når den er på topp. Gledelig er det også at Kaneko tar seg såpass store friheter med materialet at det venter overraskende vendinger rundt hver sving.

Death Note: The Last Name ble antagelig spilt inn rygg-til-rygg med den første filmen. Skuespillerene og crew er det samme, og det vil nok være relativt håpløst å se denne uten å ha sett den første. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale denne. Om du skulle ønske å vite om bakgrunnen fra forrige film anbefaler jeg å lese Typisk Tor Andres omtale av mangaen og min eller Jacobs anmeldelse. Death Note: The Last Name er et ganske stort skritt frem i forhold til Death Note som ikke var ille den heller. Tempoet er skrudd opp et par hakk, intensiteten virker sterkere, karakterene mer inbitte, den generelle tonen mørkere og den intelligente leken som hele plotet baseres på tilspisser seg og blir mer komplekst. De to hovedrolleinnehaverene leverer varene på en imponerende måte og Tatsuya Fujiwara som spiller Light Yagami gjør en bedre figur enn forrige gang. Ken’ichi Matsuyama som den hyperintelligente og sukkeravhengige L er minst like imponerende som sist. I tillegg introduseres flere nye karakter der Erika Toda som popidol og Lights kjæreste Misa Amane nok er den viktigste. I tillegg dukker det opp nok en “death note” og en ny dødsgud ved navn Rem. Like tro mot mangaen og herlig animert som Ryuk fra første film. En slik “death note” er en notisbok fra dødsriket som lar brukeren ta livet av andre mennesker ved å skrive deres navn, tidspunkt og dødsårsak i boken. Det følger en rekke regler med en slik bok og til slutt er det selvsagt en pris å betale. Bare de som har tatt på en slik notisbok er i stand til å se og samtale med bokens rettmessige eier, dødsguden eller “shinigami” som de heter her.

Oppfølgere er alltid vanskelig, og i flere tilfeller helt poengløst. Som oftest er de et forsøk på “cashe” inn på originalens popularitet og å tilfredsstille tenåringenes umettelighet på sine popkulturelle favoritter (i hvert fall når det gjelder manga og anime generelt). Her er det likevel et kildemateriale som umuliggjorde en enkelt film, og en spin-off-film har allerede blitt laget. Death Note: The Last Name er likevel ekte saker og i stedet for en alt for lang film endte Kaneko opp på to med fornuftig lengde. Flere filmer blir det heller ikke da han overraskende nok velger å legge lokket på kista for siste gang med avslutningen her. Alt for mye skal jeg ikke røpe, men slutten her er nok mer moraliserende enn det mangaen noen gang har forsøkt å være. Slik må den også være, i mine øyne, for ikke å virke helt uansvarlig. Den blir også langt mer tilfredsstillende da vi heldigvis slipper det ene sjokkerende vendepunktet som ødela mangaserien.

Historien denne gangen tar ikke bare nye vendinger fordi det er flere karakterer å forholde seg til, men også fordi media, og da først og fremst TV, spiller en viktigere rolle. På et tidspunkt kommuniserer politiet som jobber med saken med hele tre “Kiraer” både direkte og indirekte gjennom TV-sendinger. Lagene med intriger og teorier er tidvis forvirrende, men alltid logiske, og i bunn og grunn er mangaserien disse to filmene bygger på kun et logisk byggverk. De moralske spørsmålene blir sjelden direkte behandlet i tegneserieformatet, men filmene ville nok føles ganske avstumpet uten. “Death note”-bøkene er drapsvåpen, og selv om de som bruker dem her bruker dem for å ta livet av kriminelle, føles nok Kanekos behandling av moral en del mer “riktig”. Så riktig at avslutningen slår meg som en perfekt avslutningen på denne historien. Lights galskap kommer virkelig til overflaten og Ls dedikasjon og intrikate plan er både logisk og rettskaffen. Shusuke Kaneko er ikke en fantastisk regissør, men han har mot til å endre der det passer og å ta de valgene som fører historien dit den bør ende. Om det dreier seg om menn i gummidrakter i Gamera-filmene eller i Giant Monsters All-Out Attack leverer han stødige, kontrollerte og underholdende filmer.

Gunnar om: Death Note (2006)

Jeg har aldri lest mye manga, men oppdaget tidligere i år den svært så smarte serien “Death Note”, ble umiddelbart fascinert og er i skrivende stund plutselig blitt veldig opptatt av tegneserier igjen for første gang på 10 år. Serien “Death Note” er et spill, og hovedpersonen Light Yagami er den som leder spillet. Han finner en dag en notatbok som en rastløs shinigami, dvs. en dødsgud, etterlot seg for å røske litt opp i sin kjedsomme tilværelse (”Mennesker er underholdende vesener.”). Den hvis navn blir skrevet ned i notatboken, etter et sett med intrikate regler som utfoldes mens spillet pågår, vil dø. Light Yagami ser seg som en rettskaffen hevner og går straks i gang med å ta livet av navngitte kriminelle. Politiet er i villrede og må innhente hjelp fra den verdenskjente detektiven som bare går under navnet L. Light Yagamis far leder etterforskningen og gir uivtende derfor Light førstehåndskunnskap om utviklingen. Det hjelper selvsagt på historien at både Light og L er to meget spesielle karakterer i tillegg til hyperintelligente. Og de er begge tenåringer (det er jo en manga dette). Det pågår en anime-serie på japansk TV basert på denne serien, men her skal det handle om den første filmatiseringen av serien (den andre filmen går på kino i Japan nå).

Filmen er regissert av Shusuke Kaneko som blant annet stod for revitaliseringen av kjempeskilpadden Gamera på slutten av 90-tallet og Azumi 2: Death or Love. Her tar han tingene litt ned, og godt er det for Death Note skal ikke være en actionfylt affære. Faktisk så består mesteparten av serien kun av karakterer som konfronterer hverandre med hypoteser om hvem den medieskapte Kira er. Kira er selvsagt Light Yagami, og filmen hopper rett inn i handlingen, uten egentlig å bry seg med tegneseriens møysommelige, men interessante, oppbygging. De kriminelle dør av mystiske hjertefeil over hele verden, og etter hvert som Lights ego vokser, øker antallet døde, og massemedienes dyrking av Kira. Ungdommen tilber ham som en popstjerne, men i det L kommer på banen snører nettet seg kjapt rundt Light. Han må bli mer forsiktig, og den uungåelige “battle of wits” som oppstår mellom de to er i tegneserien utrolig intens, intelligent og underholdende. Noe av dette har filmskaperene klart å overføre til filmen, og jeg må innrømme at dette er langt bedre enn det jeg kunne forvente. Karakterene er gode, selv om Tatsuya Fujiware som Light Yagami kanskje er litt for svak i forhold til serien. Den godteglade og svært så spesielle L, spilt av en glitrende Ken’ichi Matsuyama, er derimot helt spot-on og kunne knapt gjort en fanboy mer glad. Shinigamien Ryuuk er digitalisert, og klin lik figuren fra serien. Filmen hopper bukk over en del gode ting fra mangaen, men det er bare naturlig, og slutten er smart i forhold til oppfølgeren. Her blir det gjort noen endringer som får meg til å tenke at dette er en svært vellykket adaptasjon, og ikke en regelrett gjenfortelling. Overraskende valg faktisk, og såpass skjebnesvangre at man selv om man kjenner historien så lurer man fortsatt på hva man har i vente.

Enkelte vil kanskje ta avstand fra historiens lempfeldige forhold til moral, og realisme, men det er noe man må ta med en klype salt. Dette er en manga-adaptasjon, ikke realisme, ei heller en moralsk fortelling. Death Note er en serie med logiske slutninger som leder til en andre logiske byggverk, som igjen bringer L nærmere en løsning, mens Light forsøker å undergrave både L og sin egen familie. Hiv fordommer på havet og la deg forundre, og les for all del mangaen også. Underholdende saker er de begge to.

Jacob om: Death Note (2006)

Desu nôto (Death Note, 2006) * Shusuke Kaneko [IMDb]

Shusuke Kaneko har fått flere godord for sine filmer om Gamera, den flyvende kjempeskilpadden. Jeg kan ikke uttale meg særlig om dette, annet enn at det høres forholdsvis originalt ut for meg. På den annen side er det rimelig vanlig i Japan å lage filmer med diverse svære vesener. I denne filmen har regissøren imidlertid tatt fatt i den japanske mangaen Desu nôto (tekst: Tsugumi Ohba, tegning: Takeshi Obata). En TV-serie basert på samme historie er også lansert. Historien dreier seg om collegestudenten Light som ved en tilfeldighet finner en notisblokk på gaten. I bokens instruksjoner står det skrevet at de som innskrives i den vil dø. Rett og slett. Dette er Light noe skeptisk til, men tester det ut på et par kriminelle personer som nevnes i nyhetene. Og det funker. Etter disse vellykkede forsøkene dukker bokens eier / beskytter opp, som er en shinigami ved navn Ryuuk. En shinigami er en slags ånd eller dødsgud, som muligens best kan oversettes som “Mannen med ljåen”. I filmen er Ryuuk animert og på en rimelig vellykket måte. Riktignok noe livløs (haha), men i fin interaksjon med hovedpersonen. Mannen med ljåen følger Light rundt i det han bestemmer seg for å bli en slags ny Gud som skal befri verden for kriminelle. Det merkelige sett fra Lights side er at myndighetene prøver å komme etter ham, i stedet for å bifalle hans gjerninger. Og, når hans egen far attpåtil er den politimannen som leder hele etterforskningen, kommer det hele etterhvert ganske nært. Ganske snart engasjerer også den hemmelige superdetektiven L seg i jakten på Light. Noe av det som slo meg med filmen var først og fremst det mangaaktige utseendet til de to hovedpersonene. Uten at jeg har noen erfaring med tegneserien, så kan jeg tenke meg at det er omtrent slik de ser ut også der.
Historien blir egentlig aldri særlig spennende underveis. Selv om det tetner seg noe til for Light er det sjelden tvil om at han vil lykkes. Jeg oppfattet dermed det hele som nokså forutsigbart og litt kjedelig. Muligens ble dette forsterket av fullstendig håpløse engelske undertekster på DVD-en. Jeg aksepterer lett én og annen stavefeil, eller av og til litt varierende form på ordklassene. Når det imidlertid blir så ille at man må bruke tid på å skjønne meningen med setningen så blir det litt slitsomt. Filmen skal likevel ha kred for et par ting; gitaristen fra Linda Linda Linda (Yu Kashii) spiller kjæresten til Light, samt den ganske fine, ikke-konkluderende slutten.

The Whispering of the Gods (2005)

Jeg ble advart. Flere ganger. Av forskjellige mennesker. Det var tydelig en hel del som ikke ville at jeg skulle se The Whispering of the Gods. Til og med Oslo Film Festivals medarbeidere mente at dette ikke var en film man burde se sånn uten videre. Sånt sier man jo ikke uten å vekke en viss nysgjerrighet. Og engstelse. For det var nok engstelig, litt redd, jeg var før jeg gikk inn i kinosalen og fikk med meg denne noe spesielle lørdagsmatinéen. Det kan kanskje tilskrives både menneskets natur og selve poenget med The Whispering of the Gods at bildene jeg allerede hadde dannet i hodet var mye verre enn det jeg faktisk fikk se. Når det er sagt så er det to ting som er skikkelig ille med denne japanske kunstfilmen. Det første er et umotivert og unødvendig grisedrap. Det andre er at den kunne vært noe stort om den ikke hadde blitt for opptatt av sin egen perversitet og grumsete estetikk.

Filmens såkalte handling senterer seg rundt et bortgjemt, katolsk kloster der den tidligere eleven Rou har søkt tilflukt etter å ha drept to mennesker. Klosterets prester og lærere fordyper seg i forskjellige typer overgrep, misbruk og perversiteter. Det er nok å vite at dette er ofte skikkelige grosse saker, gjerne med seksuelle utfall og forlystelser. I tillegg får vi flere tonn med gjørme, ganske guffen vold og kastrering av griser. Det er pervertert, tvungen sex og møkk opp etter ørene stort sett hele tiden. Det merkelige er, og kall meg gjerne følelsesmessig avstumpet, at det sjelden virker å bikke helt over. Bortsett fra et par scener er det lite grafisk over denne filmen. De mest makabre hendelsene skjer enten i skjul, ganske fort eller utenfor bildet. Det er likevel nok for tilskueren at vi vet hva som skjer. Jeg vil anta at de løsrevne bitene som til sammen danner et slags bilde av en helt forferdelig virkelighet ønsker å fortelle oss noe om både religion og menneskets natur. De som allerede har en inklinasjon for den typen tankegang vil muligens elske denne filmen, men jeg er en optimist og lever i en slags håpefull illusjon. Det vil si at The Whispering of the Gods ikke ga meg så mye, og jeg hadde vel heller ikke forventet at filmen skulle gi meg så mange svar rundt dens tematikk. Problemet er at den heller ikke virker å stille så fryktelig mange spørsmål. En scene er derimot fryktelig god i forhold til de andre og involverer Rous skriftemål overfor den høyest stående presten i klosteret. Rou skrifter en synd han ikke har begått og tilstår dette overfor presten senere, men legger også til at siden han allerede har fått tilgivelse av både presten og Gud har han på en måte fått en slags carte blanché til gjennomføre handlingen. Presten tar dette såpass tungt at han dør kort tid etter.

Karakteren Rou er interessant. På den ene siden er han utrolig pragmatisk. Han tror på handling. På det å gjøre noe med problemer. Stort sett er det andres problemer som virker å oppta ham, bortsett fra når han blir tullet med. Det å gi de høye herrer i klosteret en håndtjeneste gjør han med en viss apati, men å høre at unggutten Toru er nødt til det samme gir han et ønske om å hjelpe. På den andre siden er Rou, til tross for oppvekst og voldelige, nesten sadistiske, tendenser utrolig lite verdensvant og nesten naiv. Under sin første seksuelle opplevelse med en jente blir han overrasket og spør henne hvor “tingen” hennes er. Rou mottar også hemmelige beskjeder fra gudene som hvisker til ham gjennom en liten hjemmelaget radio. På slutten av filmen erklærer gutten Toru sin kjærlighet for Rou og gir ham en sugejobb i hønsehuset. Mens den gravide nonnen Rou tidligere har vært sammen med ser på. Etter akten får Rou lukte på tærne til Toru, og som om dette er en liten flukt fra den virkelige verden erklærer han “Vi må tilbake til møkka”. Så fortsetter de smilende å spa hønselort.

The Whispering of the Gods er en spesiell film. Den er basert på en kritikerrost roman i Japan. Regissøren Tatsushi Ômori er debuterende, og fotografen Ryo Otsuka står for første gang bak kamera i en spillefilm. Det er imponerende med tanke på hvor mye fint foto det er i denne filmen. Produsentene bak filmen antok, antagelig med rette, at The Whispering of the Gods neppe ville slippe gjennom sensuren og bygde likegodt en egen kino i Tokyo som kun viste denne filmen i seks månedere. I etterkant er flere kritikere over seg av begeistring og filmen ligger an til å få ordinær distribusjon likevel. Mannen bak dette stuntet er ingen ringere enn Genjiro Arato som i 1980 hjalp Seijun Suzuki ut på veien med Zigeunerweisen.

Det er vanskelig å si noe spesielt fornuftig om The Whispering of the Gods, og den utnytter kanskje de trekkene med kunstfilm som elskere av genren vil fascineres av. Den kan være et oppgjør med en hyklersk religion, et bilde på menneskeheten, verden, eller rett og slett et motstykke til forventninger og konvensjoner. Det som er sikkert er at det man kan lære av å se slikt er at man kjapt finner ut hvor sine egne grenser går. Hva kan man håndtere av inntrykk? Hvordan defineres min smak? Jeg er i det minste sikker på at jeg ikke klarer alt for mye av denne typen. Om dette er kunstens fremtid, og om kunsten er opphøyet så velger jeg heller å spa popkulturell hønsemøkk.