Språkets hemmelige liv (2005)

Hannah er hørselsskadd, jobber på en støyende fabrikk og er ellers en isolert og ensom kvinne. Hun har jobbet i flere år uten å være syk eller ta ut ferie, noe som gjør sjefen lykkelig og kollegene litt nervøse. En dag blir hun påtvunget ferie av fabrikkens ledelse. Noe særlig til fritid blir det ikke da en tilfeldighet gjør at hun tar seg jobb som sykepleier på en nedleggingsklar oljeplattform i Nordsjøen. Her steller hun den lettere oppgitte, midlertidig blinde og brannskadde, men likevel livsnytende, Josef. Deres vennskap, og senere kjærlighetsforhold, utgjør brorparten av Språkets hemmelige liv, men det er likevel stemningen på den slitne, nesten forlatte og isolerte oljeriggen som gjør denne filmen. Fotografisk sett er plattformen et unikum. Det spesielle kveldslyset ute på Nordsjøen må være en nytelse for enhver fotograf. En rekke andre karakterer lever også på plattformen mens de venter på overflytting til andre plattformer. Vår egen Sverre Anker Ousdal er sjefen, og blant de andre mer humoristisk betonte personene finner vi den spanske gourmetkokken, den introverte økologen og et par veldig macho, men (viser det seg) homofile plattformarbeidere. Det er de små scenene som gjør at jeg setter pris på Språkets hemmelige liv. En dansescene på oljeriggen, en filmfremvisning, en solnedgang og samtalen rundt matbordet gir både humor og glede til denne ellers så triste filmen. Det er også disse små tingene som bringer Hannah ut av hennes tause tilværelse.

Regissøren Isabel Coixet vakte en viss oppmerksomhet med sin forrige film, Mitt liv uten meg, og denne gangen har hun laget et vakkert portrett av en kvinne og et kjærlighetsforhold. Der hun i mine øyne imidlertid feiler er at hun drar historien for langt. Det blir forsøkt å la den handle om noe mer enn bare karakterene. Det som kunne vært en europeisk film som klarer balansegangen mellom søtladen tristesse og velplassert humor blir til slutt en overforklarende affære om ofrene etter Balkan-krigen. Fortellingen om Hannah og Josef tjener ikke spesielt på dette og det som i utgangspunktet var en subtil og følsom historie føles etterhvert for tung og viktig. Jeg stiller meg spørsmålet om hvorfor det i det hele tatt var nødvendig å inkludere en slik slutt? Det er klart at Hannah har en fortid som har gjort henne til den hun er, og det føles kanskje naturlig at en forelsket og friskmeldt Josef ønsker en forklaring, men likevel blir dette for et sideplot å regne. Språkets hemmelige liv hadde fint tjent på å la de fleste spørsmål forbli ubesvart og beholde den hårfine balansegangen mellom det subtile og det sentimentale. De to glimrende hovedrolleinnehaverene Sarah Polley og Tim Robbins mestrer også denne biten av historien så bra at jeg er litt overrasket over at ikke flere nevner skuespillerprestasjonene i denne filmen. Like inspirert, eller dvs. like troverdig for meg, blir ikke filmens gråtkvalte og tåredryppende avslutning. Der er det Isabel Coixets hammer som står for for regien, og ikke de tidligere så kledelige silkehanskene. Synd.