Severance (2006)

Severance blander skrekk og komikk på en langt mindre effektiv måte enn den andre britiske filmen i genren de siste årene, Shaun of the Dead. Filmene baserer seg på to vidt forskjellige typer humor, og der SotD er en morsom, og nesten hyggelig sak, viser Severance langt mindre glede i å underholde. Uten å trekke denne urettferdige sammenlikningen alt for langt så er det likevel i mine øyne lettere å lage god humor med zombier enn med ungarske oppdrettssoldater.

Regissør Christopher Smith lagde for noen år siden den totalt forglemmelige Creep. Severance er langt på vei et bedre forsøk på å finne form til labert innhold. Som en blanding av “The Office” og Deliverance har filmskaperene kalt den. Smith mislykkes likevel på det punktet der slike filmer virkelig bør fungere: det skal være gøy. Severance er ikke gøy. Den er en rekke med pinlige og ganske ufornøyelige vitser, hovedsakelig basert på ren mobbing og stereotyper, og forsøket på å tilnærme seg skrekkgenren blir gjort med ganske sadistiske, men også merkverdig tamme splatter-effekter.

Personene som er modne for nedslakting i Severance er kontoristene i et britisk våpenhandelfirma som av uforståelige grunner har valgt å legge årets bonding-tur til Ungarns villmark. Den idealistiske sjefen, det blonde bombenedslaget, den “morsomme” grisegutten, den smarte sekretæren og den obligatoriske fargede, og sikkert et par til som jeg glemte i farta (det er ikke så nøye da ingen av karakterene har noe å tilføre verken film eller historie). De bommer litt på veien og da bussjåføren stikker av etter en krangel er gjengen overlatt til seg selv og en tilsynelatende forlatt hytte. Snart skjer merkelige ting og like etter skjer det første dødsfallet…
Ganske konvensjonelle greier. Det er det også, til tross for Smiths gjentatte forsøk på å være “vill”, “utfordre” genren og være selvreferende.

For meg kunne sikkert Severance glidd ganske greit forbi som en halvslapp lørdagsskrekkis med høy b-faktor. Hadde det ikke vært for at den rent menneskelig, men også politisk, er helt forkvaklet. Hele historien her dreier seg rundt at “ååå-så-umoralske”-våpenhandlerene møter sitt endelikt ikke bare av våpen de selv har solgt, men også de levende krigsmaskinene de har skapt. I Ungarns mørkegrønne skoger. Er det en platt, sneversynt og en helt forferdelig ukorrekt måte å bygge opp en historie på? Disse britene kunne kanskje dratt til en tidligere koloni i stedet. Det ville i det minste være noe i en slik historie. Eller kanskje det er meningen at dette skal være morsomt? Man trenger egentlig ikke tenke seg så nøye om for å se at det ikke er det?

Bredden i sørkoreansk film i 2006

Ambisiøs tittel, og jeg har ikke magemål til å foreta en dyptinngripende analyse av hvordan det står til med sør-koreansk film om dagen. Jeg ville bare fokusere på dette ved at jeg i det siste har sett tre filmer fra Sør-Korea, som alle er svært forskjellige. Jeg er imponert både over bredden i det som presenteres og kvaliteten på selve verkene. Mitt inntrykk av Sør-Korea som en svært så levende filmnasjon er ikke svekket. Snarere tvert i mot.

Gwoemul (The Host) * Joon-ho Bong [IMDb]
Nå har også jeg fått sett The Host. Det har blitt kommentert at begynnelsen på filmen lover langt mer enn det som følger. Jeg er bare delvis enig. For meg vokste filmen utover og ble faktisk bare bedre og bedre. Dette er først og fremst en veldig dyster og trist film. Jeg tror det blir feil å fokusere på den ene hovedpersonens lett komiske vesen, familien som presenteres for oss er for én gangs skyld ikke samfunnets mest vellykkede. De er med ett unntak, tante og bueskytterske Nam-ju (Du-na Bae), tapere. Men sannelig - har ikke også hun problemer med å lykkes når det gjelder som mest? Filmen er skitten, har autoritære og korrupte myndigheter, viser utmerket klasseskillene og skåner svært få. Monsteret er lekkert fremstilt som filmen i sin helhet er, men er faktisk egentlig uinteressant for det filmen prøver å vise. Er det ikke kjærlighet det heter tro?

Shi gan (Time) * Ki-duk Kim [IMDb]
Samlingens lille høydepunkt, og en veldig flott film er Time. Mannen som regisserte Bin-jip (Tomme hus) lager tankevekkende filmer som det er veldig vanskelig å ikke tenke videre på. Jeg så nettopp nevnte Tomme hus om igjen, og jeg er nå sikker på at hovedpersonen døde i fengselet. Det slår meg imidlertid at ved neste gjennomsyn kan det tolkes annerledes. Sånn er det kan hende litt med Time også. I tillegg til at den kritiserer det moderne samfunnets krav til vellykkethet og utseende, lar den oss også fundere litt på om vi faktisk opplever det vi tror vi gjør. Og - det er mulig at Ki-duk Kim faktisk går enda lengre - han leker selvsagt litt med begrepet tid. Jo, denne likte jeg godt.

Pongryeok-sseokeul (Gangster High) * Ki-hyeong Park [IMDb]
Denne filmen kunne utmerket godt vært laget i Hong Kong på 80-tallet. Den følger ubeskjedent alle retningslinjer for hvordan John Woo lagde sine filmer; en sammensveiset vennegjeng, en like sammensveiset fiende og en jente midt i mellom. Filmen er lagt til High school-miljøet og handler om noen unge gutter som stifter en fotballklubb på sin skole under navnet Tigers. Ganske snart kommer de mer eller mindre uforskyldt opp i bråk med elever fra en annen skole. Dette baller på seg, og sluttoppgjøret er så blodig at filmen går over i svart/hvitt. Det er i grunnen ikke så mye mer å si om filmen annet enn at det selvsagt er helt OK underholdning og sedvanlig fint foto. Filmen har for øvrig debutanter i mange roller, det er også Ki-hyeong Parks debut.

Pans labyrint (2006)

Vi poster her en MSN-samtale fra tidligere i dag. Dette har blitt med veldig varierende hell av andre tidligere. For øyeblikket virker det som en lettvint og god løsning. Kjør debatt!

(12:01:31) djtokyoboogie: nå? va tycks?
(12:01:39) gbang: jeg er lunken
(12:01:44) djtokyoboogie: javel ja
(12:01:47) djtokyoboogie: hmm
(12:02:06) gbang: skriver en anmeldelse på søndag tenker jeg. har ikke tid før det
(12:02:15) djtokyoboogie: ok
(12:05:09) gbang: kanskje vi skulle poste en anmeldelse hver da? kunne vært spennende
(12:05:37) djtokyoboogie: hehe…joa…har lissom ikke så mye å si akkurat nå, kanskje etterhvert
(12:05:41) gbang: ok
(12:05:55) djtokyoboogie: denne splitter i hvertfall folket
(12:06:01) gbang: ja mulig det
(12:07:42) gbang: jeg synes for det første at en eventyrverden/innbilt verden å flykte til bør være bedre enn den man flykter fra. ellers har det lite for seg. hvis man derimot antar at eventyrverdenen er virkelig så mister den helt sin metaforiske kraft - dvs. filmen kan ikke fortelle oss noe om virkeligheten om mytologien også er virkelig.
(12:09:46) djtokyoboogie: jojo, men den er jo ikke virkelig…sånn jeg forsto det er det Ofelias eventyrverden og den er et resultat av den virkelige verden, derfor er den som den er siden de påvirker hverandre..dessuten problematiseres jo dette i sluttscenen, hva som er virkelig og ikke..for henne.
(12:13:17) gbang: Nettopp. Hva er da så poenget med den? Ville ikke filmen kunne sagt akkurat det samme uten å forsøke å være en eventyrfilm? Det er jo ikke akkurat et karakterdrama dette. Dessuten er måten El Capitan blir etablert på (flaske vs. hode) for grusom, for platt og for ekstrem. Jeg fikset ikke disse voldscenene og er lite fornøyd med at de kun blir brukt for å etablere karakterer, eller for å understreke mennesket grusomme natur. At dette er en anti-krigsfilm er bare tull, det er en anti-menneske-film.
(12:14:28) djtokyoboogie: hehe..ok…da får vi være enige om å være uenige
(12:14:31) gbang: haha
(12:14:42) gbang: det er en trygg firer på terningen fra meg
(12:15:00) gbang: men den er ekstremt godt laget da! men jeg liker Hellboy tusen ganger bedre.
(12:16:41) djtokyoboogie: fantastisk laget ja..det er litt det som opptar meg tror jeg, den følelsen jeg fikk av å se filmen…likte hvordan den var såpass kontrastfyllt og så full av så mange emosjoner på en gang…satt aldri med følelsen av det du sier
(12:18:01) gbang: ok. vi oppfattet det forskjellig. Den scenen med øyemonsteret er sykt bra da! Utrolig intens, og der fungerer også balansen mellom uskyld, det groteske, eventyr og virkelighet ekstremt bra. Bare litt synd at resten ikke følger opp.
(12:18:13) djtokyoboogie: Det er jo film for pokker, man kan dra ting litt langt da…synes hele filmen bærer preg av eventyr, til og med kapteinen. og den scenen er fantastisk ja, faen for et monster
(12:19:26) gbang: Vel det synes ikke jeg. Jeg tror at man her har forsøkt å skildre den virkelig verden så full av inhuman grusomhet nettopp fordi det er et virkemiddel og ikke for å fortelle historien.
(12:21:26) djtokyoboogie: det er jo absolutt en del av historien OG den brukes som et virkemiddel…om det er for å sette en kontrast til eventyrverden vet jeg ikke, men jeg følte det heller slik at grensene mellom magi /realisme viskes ut….
(12:21:37) gbang: Og det er et annet ankepunkt hos meg: til å være en eventyrfilm er den nesten ubehagelig rasjonell og kald. Alt henger sammen og ingenting er overlatt til det fantastiske eller tilfeldigheter. Derfor reagerer jeg kanskje enda sterkere på at Ofelia ikke har et eneste lyspunkt i sin tilværelse. Dersom hun for bare ti sekunder kunne oppleve litt glede hadde nok opplevelsen blitt sterkere.
(12:21:58) djtokyoboogie: her har vi anmeldelsen vår her;)
(12:22:22) gbang: Kanskje vi skal poste en MSN-anmeldelse ja!
(12:22:28) djtokyoboogie: ikke sant!

Én festlig overraskelse!

Feast (2006) * John Gulager [IMDb]

From Dusk till Dawn meets Dog Soldiers meets …. The Long Kiss Goodnight? Hehe, dette er ingen kvalitetsfilm, men likefullt helt topp underholdning! Plotet: Ubeskrivelig enkelt, noen tapere er samlet på en bar i ørkenen og noen monstre vil inn og forsyne seg. Det er det hele, ingen karakterutvikling whatsoever, folk dukker opp ingenstedsfra med uforklarlig agenda og monstrenes opprinnelse utelates helt. Men, fordi hele greia er nonstop action og fylt med snappy en-linjere i Shane Black-klassen er det bare å lene seg tilbake og la seg underholde. På toppen av det hele har man funnet fram Henry Rollins (!). Det er med andre ord alt og ingenting som er galt med denne filmen! Årets splatterkomedie, og nesten-sluttscenen er kanon!!
Dette er for øvrig en Project Greenlight-greie, Matt Damon og Ben Affleck har sammen med Wes Craven produsert festen. Anbefales så til de grader.

The Omen (2006) * John Moore [IMDb]

For å starte med det positive. Dette er en teknisk vellagd film på de fleste punkter. Jeg ble blant annet sittende og la meg imponere over flere av bildekomposisjonene. Imidlertid var andre scener preget av slitsomt plagiat — noen som syns Damien på sparkesykkel ligner på Danny på trehjulssykkel? Jeg har et ambivalent forhold til remakes; jeg aksepterer at de blir lagd, men skjønner det ikke alltid. Denne måtte jo komme i år pga 6.6.06, men er ellers totalt unødvendig. The Omen (1976) er preget av en karismatisk Gregory Peck og en perfekt amerikansk politikerkone i Lee Remick. De lett forvirrede ungdommene Liev Schreiber og Julia Stiles fyller ikke disses sko. Det samme kan sies om den skitne smussfotografen, opprinnelig strålende portrettert av David Warner. Og - presten? Hva er oddsen for at en sånn gærning ville kommet en amerikansk ambassadør slik innpå livet i 2006?

Half Light (2006) * Craig Rosenberg [IMDb]

Jaja, så ville jeg gi Demi en sjanse da. Var det så galt? Jeg kunne ikke i farten huske henne i en god rolle, men likevel? Kanskje var hun lei av å stelle på kjøkkenet hos Ashton og ville gi karrieren sin en ny start. Hva visste jeg, men som sagt, jeg ga henne en ny sjanse. Big mistake. Egentlig fikk jeg umiddelbart en god følelse av åpningsbildene. Riktignok ingen spøkelser på en stund, for dette er en slags spøkelseshistorie, men i det minste en litt særegen stemning. Som dessverre raskt endret karakter til å bli så langt fra særegent det er mulig. En platt og forutsigbar thriller er dette, men med såpass mange ilagte twists at jeg ble sittende igjen med noen løse tråder til slutt likevel. Og tro meg, i dette tilfellet er dét bare irriterende.

Stephen King’s Desperation (2006) * Mick Garris [IMDb]

Noen her som liker Ron Hellboy Perlman? :) Det vet jeg at det er! Jeg liker han også, og i denne filmen får han boltre seg til de grader. Vel, film og film, dette er produsert direkte for TV. Den nokså lange adapsjonen fikk sin eneste visning på ABC tidligere i år og er basert på Stephen Kings bok med samme navn. Problemet er at denne, som de fleste av Kings fantasyromaner, er vrien å fange på lerretet. Den godeste King skaper individuelle bilder i hodene på folk. En regissør må filme sin versjon av disse bildene, og de er ofte bare hans. I Mick Garris‘ hode har det dannet seg kristenfundamentalistiske bilder denne gang. Så, i stedet for å beundre Perlmans innlevelse i rollen som Collie Entragian, bør man vel med fordel heller lese boken og gjøre seg opp sin egen mening. Når Perlman er ute av bildet faller nemlig filmen dramatisk i engasjement. Det hele blir svært lite troverdig også i skuespill og handlemåten til de som prøver å overleve. Dessverre er ikke dette mer enn midt-på-treet tidtrøyte og knapt nok det. Jeg valgte for øvrig bokcoveret som illustrasjon her, rett og slett fordi boken er langt, langt bedre enn dette.