Antitemapost: Jacobs fire siste

De fire siste filmene jeg har sett har vært såpass forskjellige, at det like gjerne kunne passe å skrive en kort omtale av dem. Dette er altså en antitemapost. Filmene har variert fra stor Hollywood Blockbuster, via norsk 80-tallsfilm til klassisk film-noir og nyere japansk samtidsdrama. Samtlige av filmene anbefales herved.

Strawberry Shortcakes (2006) [IMDb]
Regissøren Hitoshi Yazaki er helt ukjent for meg, han har kun lagd fire filmer på 26 år. Det kan bety at det ligger omstendelig planlegging bak. I dette tilfellet har han basert filmen på en tegneserie ved samme navn. Dette er en lavmælt fortelling fra Tokyo om fire forskjellige jenteskjebner. Tittelen bærer preg av noe søtt og deilig, men det er denne historien kun unntaksvis. Som flere andre nyere filmer som skildrer Tokyos dagligliv, beskriver også denne tildels ensomme og tragiske menneskeskjebner. Klarest kommer kanskje dette til uttrykk gjennom Akiyo, som jobber i eskortebransjen og bare ser én utvei - døden. Hun bor ved et begravelsesbyrå og sover i en kiste. Hennes mål er å tjene opp nok penger som prostituert til at hun har råd til å kjøpe seg en leilighet i femte etasje eller høyere. Da vil hun ikke overleve hoppet. Filmen har et svært sakte tempo, og gjør få forsøk på å forklare eller løse problemer. Dette er imidlertid greit. Med unntak av noen ubehagelige scener som vedrører slurvete kjæledyrhold og spiseforstyrrelser er dette en fin film.

Gilda (1946) [IMDb]

Jeg har hatt lyst til å se denne filmen helt siden screeningen av den i Shawshank Redemption. Scenen som blir vist der er klassisk — Rita Hayworth som nonchalant kaster håret tilbake og svarer på spørsmålet om hun er “decent”.
Dette er en film-noir av beste merke, en av de virkelig store. Og dette til tross for at den kanskje mangler Drapet som er et varemerke for den type filmer. Her er det i stedet svindel og kriminalitet i større målestokk. Handlingen foregår i Argentina, der en amerikaner benytter et kasino som skalkeskjul for sin lysskye virksomhet. Han ansetter henholdsvis ny “høyre hånd” (Glenn Ford) og kone (Hayworth) på kort tid. Utfordringen er imidlertid at disse to tidligere har hatt et forhold, i tillegg til fortsatt å være tiltrukket av hverandre. Dette er selvsagt noe som må holdes skjult.
Glenn Ford var stor på 40- og 50-tallet. Aller mest kjent er han nok for hovedrollen i Blackboard Jungle, men han leverer sakene til de grader også her. Filmen har hardtslående sekvenser, gambling, utroskap, forsvikringssvindel og eksplosjon i tillegg til knalltøff dialog og fint foto.

Gilda: I can never get a zipper to close. Maybe that stands for something, what do you think?

Orions belte (1985) [IMDb]

Denne var det lenge siden jeg hadde sett! Den holder seg absolutt fortsatt, så lenge man husker at den tross alt må ses i den konteksten den ble skrevet. I hovedsak vil det si at den kalde krigen er påtrengende, Norges tilhørighet til NATO diskuteres høylytt og forsvarets etterretningstjeneste lever glade dager. I tillegg, men dette lever jeg fint med, så er nok filmen preget av noe tvungen dialog og kunstige replikker. Spesielt er vel kanskje Sverre Anker Ousdal sin rolle et eksempel på dette.
Styrken har filmen først og fremst i den drivende handlingen, som nesten er uten dødpunkter. Dette, kombinert med nydelig foto fra Svalbard gjør det hele til en uvanlig god thriller. Rolleprestasjonene er jevnt over veldig bra med nevnte unntak, spesielt bør man trekke fram sysselmann Jon Eikemo og ikke minst Helge Jordal. Og — scenen med ilandsettingen av bulldozeren på Grønland tilhører norsk filmhistories beste.

Master and Commander: The Far Side of the World (2003) [IMDb]

Jeg er usikker på hvorfor jeg har unngått denne filmen til nå. Det er ikke forbundet med noen form for aversjon mot noen av ingrediensene i så fall. Det har rett og slett bare ikke falt seg slik. Nå nylig skjedde det imidlertid et et sammenfall av heldige omstendigheter som gjorde at det passet seg å se den.
Filmen er basert løselig på tre romaner av Patrick O’Brian, i hovedsak romanen med samme navn, men den inneholder elementer fra en rekke av bøkene. Så gammel som jeg er, så har jeg jo nesten vokst opp med seilskutedrama på norsk fjernsyn gjennom serien Onedinlinjen som gikk på 70-tallet. Jeg har derfor en fascinasjon for temaet og blir muligens noe farget av det. Jeg klarer nemlig fint å se at filmen inneholder svært mange av de genretypiske elementene, men jeg vil si — heldigvis. For den gjør det fint. Russell Crowe spiller den sterke, nesten litt fanatiske kapteinen Jack Aubrey som under Napoleonskrigene befinner seg utenfor kysten av Brasil. En stor fransk fregatt er observert, og det er utlovt dusør for denne. Men den franske kapteinen er en luring, for hvem er det som jakter på hvem?
Strålende film, med en fin blanding av menneskelig drama og krig, taktikkeri og havstormer. Dessuten med et uhyggelig bra lydspor.