The Prisoner of Shark Island (1936)

The Prisoner of Shark Island er en “glemt klassiker”. Den hadde 70-årsjubileum i fjor (skammelig nok uten at det ble feiret med jubileumsutgave på DVD!). Den omhandler virkelige hendelser som skjedde for mer enn 140 år siden. Likevel er den mer aktuell i dag enn den noensinne har vært tidligere, selv da den kom ut i 1936. Dessuten er det en perle av en film, som fortjener langt større status enn den virker å ha.

Filmens handling kan oppsummeres på to måter:

Den ytre handlingen: 14. april 1865, John Wilkes Booth skyter Abraham Lincoln (passende nok i Ford’s Theather), og under flukten brekker han benet, men han kommer seg unna. Sent på kvelden oppsøker han Dr. Samuel Mudd, en landsbylege i Maryland, som setter bruddet og spjelker benet, før Booth haster videre. Mudd vet ikke hvem Booth er, eller at presidenten er skutt og drept. Da det kommer fram at Mudd hjalp Booth under flukten, blir Mudd stilt for krigsrett, anklaget for å være medskyldig i konspirasjonen og drapet på Lincoln. I en farse av en rettsak, hvor juryen på forhånd er instruert til å finne ham skyldig, dømmes Mudd til livsvarig fengsel ved det fryktede Fort Jefferson, som ligger på Dry Tortugas i øyriket Florida Keys.

Den indre handlingen: En nasjonal tragedie rammer USA, og nasjonen kastes ut i krise. Folket krever at noen stilles til ansvar, og rettsstaten kollapser idet styresmaktene kaster individets rettssikkerhet og grunnlovsfestede rettigheter som “uskyldig til det motsatte er bevist” ut av vinduet. Med landet i unntakstilstand utføres det en heksejakt, hvor nær alle som noensinne har sett Booth er potensielt skyldig i presidentens mord.

Synes du det hørtes kjent ut? Det spørs om en film som The Prisoner of Shark Island kunne vært laget i dag. Det er nesten litt skummelt hvor aktuell den er, og hvordan den på flengende vis refser det nasjonale hysteriet som får råde i kjølvannet av en stor nasjonal tragedie. At den er basert på en sann historie gjør den vel verken mindre skremmende eller mindre dagaktuell.

Men uavhengig av tolkninger og paralleller til verdenssamfunnet post-9/11, så er The Prisoner of Shark Island en nydelig film, som fortjener langt større klassikerstatus enn dét den innehar. Ikke bare er den nydelig utført, med John Fords fjellstødige regi og nydelig komposisjoner. Den makter å være både sosialpolitisk drama, rettsalsdrama, fengselsfilm, og millitærfilm – ispedd både romantikk, en dæsj komedie, og en hel del neglebitende spenning.

Som John Ford-film har den, som alltid, den sedvanlige autensiteten som gir den en aura av dokumentar, samtidig som hver eneste scene er så nydelig komponert at man ikke kan kalle det annet enn kunst. Og selv om den ikke er en western, finner man et par skuespillere fra “The John Ford Stock Company”, deriblant storebror Francis Ford som en korporal tidlig i filmen, og John Carradine er en glitrende ondsinnet antagonist, som sadistisk fangevokter ved fengselet – muligens filmens beste rolle.

Ford-kjennere vil også glede seg over at Harry Carey, stjernen i utallige Ford-westerns mellom 1917–1921, dukker opp i rollen som kommandanten ved Fort Jefferson. Ford og Carey, som var så gode venner når de lagde stumwesterns at de praktisk talt bodde sammen, hadde “vokst fra hverandre” tidlig på 20-tallet, og The Prisoner of Shark Island var den siste Ford-filmen Carey spilte i. Careys sønn, Harry Carey Jr. ble senere en del av “The John Ford Stock Company”, og spilte i flere av Fords fineste westerns på 40- og 50-tallet, bl.a. 3 Godfathers, Wagon Master og The Searchers.

The Prisoner of Shark Island er ikke feilfri. Jeg irriterte meg litt over Claude Gillingwaters overspilling, i rollen som Mudds svigerfar. Og den tidvis svært så melodramatiske romantikken kunne fint vært tonet ned, spesielt på slutten. Men dette er kun småplukk og flisespikking; for The Prisoner of Shark Island er en svært vellaget, spennende og engasjerende film – enten man velger å se paralleller til dagens USA, eller lar det være.

300 (2006)

Denne filmen så jeg først og fremst fordi jeg håpte på at Gerard Butler skulle være en knallkul kong Leonidas. Om det var tilfelle skulle jeg kalle anmeldelsen “The Butler did it”, og sole meg i glansen av et herlig ordspill. Men så ombestemte jeg meg. For dette er jo seriøse greier, og en oppgave man ikke tar lett på. Å debutere på filmantrop.net er ikke noe man gjør hver dag, liksom.

At jeg ikke har lest Frank Millers “graphic novel” (tegneseriesnobberi, la oss kalle det “tegneserie” i fremtiden), er nok et lite minus når en mening om 300 skal gjøres opp. Filmen er som kjent basert på denne tegneserien, som igjen er relativt løselig basert på slaget ved Thermopylae som fant sted i år 480 før Kristus. I utgangspunktet er altså dette bygd på en historisk hendelse, skriblet ned for historien av blant annet Herodotus. At det ikke egentlig var 300 tapre og standhaftige menn, men tusen (vi må jo i all rettferdighets navn ta med alle som ikke var fra Sparta også), og at disse 1000 først var enda flere - det får vi med andre ord bare la ligge. Dette er jo ingen historieleksjon. Personlig syns jeg at filmer som baserer seg på historiske slag bør holde seg litt nærmere de faktiske hendelsene, og om det ikke er mulig - da kan man jo for eksempel ty til det skumle fenomenet “fiksjon”. Med det sagt forstår jeg jo veldig godt at historien blir litt bedre av å kunne bruke litt kjente navn på folk og røvere. For øvrig har vel dette blitt diskutert til døde ved flere tidligere anledninger.

En annen ting som ville vært passe uoriginalt å basere denne lille tekstsnutten på må jo følgelig være det homoerotiske aspektet. Heldigvis har ikke jeg gjort krav på å være original, så jeg pirker litt i grøten okke som. Spartanerne kjemper her i susp og hjelm, noe som jo er litt påfallende. Bevegelige krigere ser nok bedre ut enn om man skulle puttet på den tunge krigsdrakten spartanerne egentlig brukte, og kropp selger filmer. Nåvel. Med mindre du er over gjennomsnittet voksen av deg vil du få plenty av billige glis, suffice to say. Se også illustrasjonsbildet, som er stjålet fra en scene hvor undertegnede nesten ikke klarte å styre fniserefleksen.

Da var vel alle de nødvendige forbeholdene tatt, og det er på tide å kjøre et handlingsreferat. Kong Xerxes (Rodrigo Santoro) av Persia er interesserte i å underlegge seg hele Hellas, og da er Sparta et ok sted å starte. Etter at Kong Leonidas (Gerard Butler) takker nei til et generøst tilbud om å bare legge seg på rygg tar spartanerkongen seg en tur til et innavlet presteskap i fjellheimen for å bestikke et “ja” til affirmative action fra Gudene. De sier nei, siden et par spartanske forrædere bestakk dem først (med mer spenn og lovnader om eksessiv pulings), og Leonidas må bruke litt kløkt for å raske med seg en elitehær til Thermopylae. Det er selvsagt ikke aktuelt å bare la perserne jogge over markene, noe alle utenom VGs anmelder forstår. Vel fremme viser det seg at perserne er klare for invasjon, og planen om å tvinge påtrengerne til å angripe via en smal fjellpassasje iverksettes. Så slåss man, hengitt til en nesten timelang stridsonani. 300 spartanere mot flere millioner (den eventuelle historieleksjonen kunne blitt meget lang, bare så det er sagt) persere og annet pakk. Kong Leonidas vinner selvsagt ikke slaget, men holder perserne på avstand i noen dager før de marsjerer videre. Heltemodige saker (jeg kødder ikke, det er barskt gjort, om enn ikke særlig i tråd med virkeligheten). Historien fortelles av den spartanske soldaten Dilios (David Wenham), som fikk være med på mye av moroa. Parallellt med slaget driver Dronning Gorgo (Lena Heady) lobbyvirksomhet for å få sendt avgårde forsterkninger, noe som ikke er så populært siden man er mer interessert i å feire Carnea (prestenes påskudd for å gi sitt nei til motangrep). Det er ikke så lett å være kvinne, selv i det spartanske samfunnet som skal ha satt sine kvinner høyere enn de fleste andre.

For å ta det beste først; jeg utroper herved Gerard Butler til vår nye Sean Connery. Mest fordi han ligner litt i det rette lyset, litt fordi han gjør en brukbar Connery-imitasjon hele filmen igjennom og litt fordi han funker veldig bra som tøff krigerkonge. Skuespillerne gjør generelt fine jobber, nevnte Butler altså i særklasse. Lena Heady overbeviser som dronning Gorgo, men rollefiguren gjør jo mange merkelige valg. Når man vet at noen er en kødd er det dårlig dømmekraft å tro at man kan kjøpe vedkommendes støtte med et ligg, altså. Sløve takter fra en ellers stødig kvinne. Rodrigo Santoro koser seg som Xerxes, med verdens skumleste bassrøst for anledningen. Det er ikke James Earl Jones, folkens, det er movie magic! For øvrig er stemmen det eneste maskuline ved fyren, utenom at han er førti meter høy. Ellers er det som sagt bra over hele linja, selv om regissør Zack Snyder gjør sitt beste for å latterliggjøre gjengen sin (alle disse hentydningene til mannekjærleik kan rett og slett ikke være tilfeldig). Det er humor og selvironi som redder filmen fra selvhøytidlighetens gap, sammen med de ekstremt karikerte skurkeskikkelsene. På den andre siden, den siden som er selvhøytidlig altså (det betyr jo ikke å være negativt) har vi en helt fantastisk mengde med sitatvennlige scener. Skal man føre karer i kamp må man jo si noe tøft, og er man omringet av fienden bør man ha en syrlig kommentar på lager. Sa du bøttevis? Kan ikke nekte for det!

Estetisk sett er 300 en fryd, ihvertfall innbiller jeg meg det. “Men du har jo sett filmen, din staur!” sier kanskje du? Joda. Jeg har jo det, men jeg vil fremsette påstand om at maskinisten på Colosseum kan ha et problem med alkohol. Det er irriterende nok når filmen er totalt ute av fokus, men enda verre når den vipper på grensa. Men jeg er altså ganske sikker på at det ser veldig bra ut, dette. Æresord. Ankepunktet måtte vært blodet, som rett og slett bare forsvinner i det øyeblikket det treffer bakken. Det kan jo hende at jorda ved Thermopylae absorberer bra, men det blir jo uansett noen bøtter med blod av en kvart million perserpulsårer. Bittelitt rødt på bakken kunne vel umulig vært for mye å forlange.

Det er viktig å ta slike tullefilmer for det de er. Å se 300 med forventninger om et historisk drama hvor man kan nikke gjenkjennende til ting man har lest i historietimen er som sagt ikke særlig lurt. Siden jeg er en sterk forkjemper for denne måten å se film på skal jeg ikke utpeke alt det ulogiske og snodige ved handlingen og historien som noe negativt.

Likevel er det plenty å ta av. Vedkommende som står for klippinga bør ta sin hatt og henge seg, for dette var slett håndverk. Snyder må vel ta mye av skylda for dette. Filmen burde vært et kvarter kortere for å gå inn i historien som en skikkelig actionfest, og ved flere anledninger kuttes scener før man er ferdig med å fordøye. Det sier vel da seg selv at flere scener trekkes ut i det uendelige uten at det egentlig passer særlig bra. Jeg kikket på klokka flere ganger, og på en totimersfilm med såpass store mengder likbar action er jo ikke det en fin referanse. Et annet problem er musikken. Et langt stykke ut i filmen gir man beng i det Gladiatoresque scoret og setter på litt slapp P4-nu-metal. Jeg skal ikke underslå at det kunne fungert med et moderne soundtrack her, men da må det gjennomføres 100% og være hundre ganger kulere.

Hvis du er sikker på din egen seksualitet, liker grekere med superior fighting skills og har et par timer til overs er det altså ikke noe i veien for å se denne på kino - men du overlever greit uten også.

Samlepost: Not coming to a theatre near you

Don Johnsons siste filmrolle var tilbake i 1998, før han nå i 2007 plutselig er involvert i to prosjekter. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke bryr meg vesentlig. Likevel har jeg alltid syns at han var kul som Marlboro. Akkurat den rollen fikk nå konkurranse, etter at jeg sjekket ut A Boy and His Dog fra 1975 [IMDb]. Regien er for øvrig ved L.Q. Jones, som vi sist så i A Prairie Home Companion. Filmen kan ha dannet referanse for flere andre filmer, spesielt lett er det å tenke på Mad Max / The Postman som er mer kjente post-apokalyptiske filmer, her etter WWIV. Den godeste Don er vel egentlig kun ute etter fitte i denne filmen, de fleste kvinner har gått under jorden og er vanskelig tigjengelig. Med seg på denne musejakten har DJ ikke med seg en katt, men hunden sin, som han kommuniserer telepatisk med. Jeg ble først noe overrasket over utviklingen filmen tok mot slutten, for når protagonisten oppsøker det skjulte underjordiske miljøet finner han seg sentralt plassert i et merkelig scenario. Men det funker, og sluttscenen ble jeg sittende og glise av. Didn’t see that one coming. Veldig kul film.

Føler at jeg må nevne Ggotip [IMDb] også her, selv om jeg skrev omtrent det samme i forumet. Plotet spinner ut fra Gwangjumassakren i 1980, der et ukjent antall koreanere ble drept av egne soldater. I tillegg til en sykt sterk historie, er den filmatiske virkemiddelbruken svært spesiell. En blanding av s/hv og farger, dokumentaropptak og trolig DV fordelt på flashbacks til minst to adskilte tidslinjer, mye håndholdt kamera og endog en dose anime. Og Jung-hyun Lee gjør en outstanding hovedrolle i sin debut som 16-åring. Regissør Sun-woo Jang står også bak Resurrection of the Little Match Girl - kommer i farten ikke på en regissør med to mer forskjellige filmer under hatten. En forstyrrende bra film.

The Longest Summer [IMDb] er regissert av Fruit Chan, og er litt merkelig. Bakteppet er svært interessant, det er lagt til Hong Kong forsommeren 1997. Det er bare måneder igjen til Hong Kong skal overleveres til Kina, og soldatene som har vært ansatt i den britiske hæren er plutselig uten arbeid. Hvilke sivile jobber kan en arbeidsløs soldat egentlig få? Vel — ingen som gir samme status og samhold. Det er derfor like greit å samle den gamle gjengen og begå et bankran. Dette går selvsagt ikke etter planen. Det er flere som har tenkt på det samme, og plutselig befinner våre venner seg i konflikt med sentrale personer i underverdenen. Til hit følger filmen en nokså stram regi og byr på fin action. Når dramaet overtok mistet jeg noe av interessen for våre venner, rett og slett kanskje fordi jeg hadde problemer med å følge trådene. Genremiksen virket uheldig på meg. Skal likevel ikke avbefale denne på noen måte, det som trekker opp er troverdigheten av historien, skuespillet og det lekre fotografiet. Jeg planlegger å se mer av Fruit, det neste blir vel Dumplings, som skal være fæle greier.

Episode 1 i den gedigne dokumentaren The Occult History of the Third Reich [IMDb] tar for seg hakekorsets gåte og opprinnelse - Enigma of the Swastika. Vi får en innføring i om ikke ideologien, så en del av det bakgrunnsmaterialet som lå til grunn for stiftelsen av NSDAP og partiets symbol hakekorset. Nazistene var noen raringer på dette området, de forsket i runer og kuttet ut julefeiringen til fordel for en lysfest. Swastikaen som står for skapelse, ild og sol skulle betegne at Tyskland var det eneste man trengte å tro på. Ingen annen Gud var nødvendig. Interessant dokumentar, hvor jeg skal se alle episodene etterhvert. Fortellerstemmen ivaretas for øvrig av Patrick Allen, som var stemmen på alle de britiske “Protect and Survive”-filmene etter krigen.

Klassiker: Zulu (1964)

Damned funny! Like a train in the distance.

Lt. Gonville Bromhead lytter til lyden av 4 000 zuluer på vei.

Dette er en film jeg har hatt på ønskelisten helt siden jeg bestemte meg for å bli eier av samtlige filmer i Empires The Greatest Action Movies Ever. Filmen er der listet i kategorien Art of War, sammen med følgende andre: Saving Private Ryan, Lawrence of Arabia, The Great Escape, The Dirty Dozen, Apocalypse Now og The Big Red One. Ingen tvil om at dette er strålende filmer, like lite som at det er minst like mange som er utelatt. Zulu var for meg den ukjente outsider, men jeg glemte aldri filmens oppføring i denne listen. Da den plutselig dukket opp i en svær kasse på det lokale Elkjøp til latterlige kr 69 var det gjort. Filmen dreier seg om slaget ved Rorke’s Drift i Natalregionen. Slaget har i ettertid blitt stående som det britiske Alamo, der rundt 100 britiske soldater holdt stand mot og bekjempet en hær på 4 000 zuluer. Den utløsende faktor var at dagen før overfalt zuluene en britisk hærstyrke på omlag 1 500 mann og drepte hver eneste én. Massakren ved Isandlwana ble gjort til film først i 1979 (Zulu Dawn [IMDb]), og er dermed en slags prequel til denne. Filmen starter derfor med at en svensk misjonær og hans datter er på besøk hos zuluene da en budbringer ankommer med melding om det første slaget. Reaksjonene er av en slik karakter at misjonæren rømmer i all hast for å varsle den lille styrken ved Rorke’s Drift om at de er de neste. Hans forsøk på å få soldatene til å flykte faller imidlertid på stengrunn. Tilfeldig til stede er ingeniøroffiser Chard (Stanley Baker, filmens produsent) som tar kommandoen fordi han har noen få måneder lengre ansiennitet enn Lt. Bromhead (Michael Caine).

Bromhead, som stammer fra en lang rekke med offiserer, har vondt for å svelge dette. Han argumenterer først for å flykte, men kan selvsagt ikke gjøre annet enn å følge Chards ordrer. Sistnevnte får bruk for både intuisjon og klokskap da zuluene gang etter gang velter fram i bølger mot de få soldatene. Zuluenes korte kastespyd viser seg å være dødelig effektivt i nærkamp, langt mer enn de lange og klumpete britiske geværene påmontert bajonett. Det er til slutt oversersjant Bourne, med sin lange erfaring og stoiske ro, samt et genialt (og heldig ?) taktisk trekk fra Lt. Chard som bidrar til seieren.

Som spektakulær krigsfilm med sterke moralske dimensjoner, kommer den Spielbergs Redd menig Ryan i forkjøpet med tredve år

Filmen har gnistrende farger, et spektakulært landskap (filmet on location i Natal), imponerende slagscener og brilliante skuespillerprestasjoner. Ikke minst gjelder dette Caine, som “introduseres” her. Caine, som var cockney, spiller på ypperste vis en britisk overklasseoffiser. Grunnlaget for hans videre karriere var etter dette belagt med gull, og han fulgte opp og befestet det med The Ipcress File og ikke minst Alfie. Andre flotte portrett leveres av James Booth som menig Hook samt Nigel Green i rollen som oversersjant Bourne. For øvrig med koteletter Trond Giske bare kan drømme om.
Filmen mistet en periode noe av sin status da det ikke ble politisk korrekt å vise hvite menn som slakter ned urinnvånere. Filmen ble dømt som direkte rasistisk, noe som ikke kunne være mer feil. Den er historisk korrekt så langt det er mulig, og inneholder få, om noen, rasistiske utsagn. Zuluene blir fremstilt som rådsnare og dyktige. Åpningsscenen prøver endog å gi oss en rask innføring i en eldgammel kulturtradisjon.
Richard Burton, som med mektig patos er fortelleren, lar oss få høre av at de rundt 1 300 Viktoria-korsene som er delt ut siden 1850 tilfalt hele 11 menn fra styrken ved Rorke’s Drift. Filmen om en av de største seire for den britiske hær er tilsynelatende gjengitt på perfekt manér. Og, selv om den er laget på 60-tallet, er den så langt fra glorifiserende. Do you think I could stand this butcher’s yard more than once? sier Chard til Bromhead etter slaget. I came up here to build a bridge. Som spektakulær krigsfilm med sterke moralske dimensjoner, kommer Zulu Spielbergs Redd menig Ryan i forkjøpet med tredve år.