Aaltra (2004)

Så vidt jeg vet første gang vist i Norge under filmfestivalen i Haugesund i august 2005, så dette er ingen ny film her hjemme. Men som andre uavhengige produksjoner kan det ta tid hva kinovisning gjelder. I det minste ute på bygdene. Dette er en svart komedie / roadmovie om to gretne gubber som bor på hver sin side av en landevei i Frankrike. De krangler og prøver hele tiden å gjøre livet surt for hverandre. Den ene kjører motorsykkel rundt den andres hus når denne sover, tilsvarende kjører den andre store landbruksmaskiner som blokkerer for førstnevnte når han skal på jobb. I filmen er ingen av de to navngitt, heller ingen av de andre karakterene. Og det er heller ikke særlig mye dialog. I det minste ikke til å begynne med.
Naboenes krangel fører en dag rett og slett til håndgemeng. Resultatet er at begge to faktisk blir invalidisert av en tilhenger av det finske merket Aaltra. Som ikke må forveksles med det kanskje mer kjente merket Valtra. Slik tilfeldighetene vil ha det havner de to etterhvert på veien sammen — i rullestol. Maskinføreren er hele tiden fast bestemt på å dra til Finland for å søke erstatning, motorsyklisten vil heller reise rundt og se på motorsykkelløp. Vel, de får til begge deler. Etterhvert som de avfinner seg med sin egen skjebne er det også lettere å godta den andre. Om ikke akkurat som venn, så i det minste som reisefølge.

Sunny, yesterday my life was filled with rain
Sunny, you smiled at me and really eased the pain
Oh, the dark days are done
The bright days are here
My sunny one shines so sincere
Sunny one so true
I love you

Etter så å ha blitt ranet på en bar, blir de tvunget til å haike seg nordover på ymse vis. Det er noen fantastiske scener hvor de to sammen kynisk utnytter det å være handikappet til sin fordel, bl. a. ved å invitere seg selv inn i huset til en tysk familie. For å lade batteriene, kan man vel si. En særpreget fremføring av “Sunny” fra et finsk tomannsorkester er også et av filmens høydepunkter.
Klimakset i filmen kommer da de etterhvert ankommer Helsinki. Besøket på den store fabrikken blir vel det man kan kalle en fiasko, men våre venner lar seg ikke lenger knekke. Kanskje forteller filmen oss at fra bunnen er det bare en vei å gå. Oppover.
Filmen er skutt stilistisk i grovkornet svart/hvitt, noe som kler fortellingen godt. Aki Kaurismäki dukker for øvrig opp i en cameo på slutten av filmen — for de som hadde lurt på hvor inspirasjonen var hentet fra.