Knocked Up

Jente møter gutt. På byen. Gutt blir med jente hjem. Det blir sex. Uten prevensjon. Vips, jenta blir gravid. Hørt det før? Jeg vet. Men du har ikke sett det på denne måten. Judd Apatow følger opp finfine The 40-year Old Virgin med en film som absolutt ligger i samme gate. Den gangen handlet det om å vente lenge, denne gangen er det for sent. Det som først og fremst imponerer meg med filmene (og TV-seriene) til Apatow, er hvordan han klarer å friske opp velbrukte historier eller krydre velkjente oppskrifter om du vil. Krydderet han bruker er karakterer, men basisvarene er de samme. Historien ligger til grunn og han beveger seg sjelden utenfor de historiene som for oss er velkjent. Forutsigbarheten er der, men det som gjør filmene hans er evnen til å introdusere den ene ville personen etter den andre, men også introdusere mange av karakterenes historier uten å miste fokus. I Knocked Up får vi også servert historien om søstera til Allison (jenta i fortellingen) og hennes mildt sagt eksentriske ekteskap. Eller er det egentlig så spesielt? Det er i allefall et ekteskap på auto og mens Ben (gutten i fortellingen) og Allison prøver å skape et forhold som i utgangspunktet virker dødfødt, står ekteskapet til søster Debbie i en slem kontrast. Slik setter filmen opp historier mot hverandre og fjerner all forutsigbarhet. I stedet blir man faktisk sittende og lure, og hvis det slutter slik du hadde trodd (og håpet), så gjør det ingenting fordi det var så moro mens det varte.

Filmene til Apatow er lange. Dette tror jeg henger sammen med fortiden i TV. Det som gjør produksjonene hans interessante er nettopp god dialog, herlige karakterer og mange historier. Dette tar tid, men det er også nødvendig. Slik sett kan man kanskje si at det fungerer best episodisk og at det trekker litt ut i langfilmformatet, men jeg kunne ikke vært mer uenig. I og med at det veksler mellom rene replikksekvenser og mer fysisk komikk, blir det aldri kjedelig. Man vil egentlig ha mer. Skuespillerne gjør mye av Knocked Up og det er hyggelig å se at Seth Rogen får den hovedrollen han er ment for. Dessuten får vi et herlig gjensyn et par av gutta fra tidenes kanskje beste TV-serie Freaks & Geeks. Katherine Heigl overrasker positivt og er helt riktig/feil for Seth Rogens mildt sagt avslappende fremtoning. Knocked Up er årets feelgood og sjelden føles feelgood så godt.

John Wyndham-trilogi: Village of the Damned, Children of the Damned, The Day of the Triffids

Village of the Damned (1960) * Wolf Rilla [IMDb]

En tidvis faktisk skremmende, og vellykket, adaptering av John Wyndhams roman The Midwich Cuckoos. Gjøkens kjennetegn er jo som kjent at den legger egg i andres reder, plotet er nemlig som følger: Innbyggerne i Midwich, en liten engelsk landsby, faller plutselig i en dyp søvn som varer i 24 timer. Når de våkner, finner de at rundt ett dusin av stedets kvinner har blitt gravide. Barna fødes etterhvert, og tas opp i familiene som vanlige familiemedlemmer. Men — alle barna ser like ut, med lyst blondt hår. De besitter også en eller annen form for overlegen intelligens eller telekinetiske evner. Gordon Zellaby (George Sanders) er fysiker og gift med Anthea (Barbara Shelley). Gordon involveres tett i saken, da hans kone har født den gutten som ser ut til å være barnas leder. Han tar på seg oppgaven å gi dem utdanning, og oppdager snart at de ikke har fredelige hensikter. Barnas planer er intet mindre enn verdensherredømme, rett og slett. Etter å ha oppdaget hvor skrekkelig onde småtrollene er, ser han ingen annen utvei enn å ta livet av alle sammen. Dette går imidlertid ikke helt på skinner.

Beware the Stare!

Sanders virker kanskje noe ubekvem i den utadvendte rollen han bekler, kanskje på grensen til det kunstige. Dette kompenseres imidlertid, og vel så det altså, av den bisarre stemningen som de creepy barna skaper. Denne lavbudsjettfilmen ble en kjempesuksess, og ble forløperen til en rekke demoniserte-barn-i-skurkerollen-filmer. The Omen faller naturlig på tungen her. Etter min mening er Village of the Damned faktisk en svært bra film også i dag. Filmen fikk også en direkte oppfølger, se under :)

Children of the Damned (1963) * Anton Leader [IMDb]

Siden den første filmen ble en nokså uforbeholden suksess og raskt tjente inn 5 ganger produksjonskostnadene, bestemte man seg for en oppfølger. Man var ikke bedre dengang enn nå, slik sett. I tillegg la man like godt til grunn samme roman som basis, men litt måtte man jo såklart endre. Og det som kanskje var det mest urovekkende og skremmende med den første filmen, er vel at barna er så like? En slags konform ondskap som gjenspeiles i det ytre. I den grad denne oppfølgeren feiler, så er det nettopp på det punktet. Her er det nemlig et slags fargerikt fellesskap, en multietnisk sammensetning av de små rakkerne til en tankelesende sekstett. I utgangspunktet er disse spredt over hele verden, men noen forskere begår etterhvert genistreken å bringe dem sammen. Sånn rent bortsett fra tilblivelsen av barna er likhetene mellom originalen og dens oppfølger mange. De voksne prøver å straffe barna når de oppdager uforskammethetene — og vi snakker ikke akkurat om husarrest — mens barna på sin side naturlig nok motsetter seg dette. Filmen tilfører altså ikke konseptet noe som helst nytt, men at den er veldig bra laget, dét skal den godeste Leader ha.

The Day of the Triffids (1963) * Steve Sekely [IMDb]

Den tredje adapteringen av Wyndhams romaner førte til en brukbar, om enn noe ujevn sci-fi/horror. Filmen baserer seg på Wyndhams mest kjente bok med samme navn. Størstedelen av jordens befolkning har mistet synet etter å ha sett på det sterke lyset fra en enorm meteorsverm. Meteorene har også bragt med seg plantesporer, som vokser seg til store kjøttetende planter. Disse formerer seg i hopetall og truer med å ta over jorden. De menneskeetende plantene, som kalles Triffider og ligner på overvokste broccoli, lever Herrens glade dager der de fråtser i blinde mennesker som ikke kan forsvare seg. En amerikansk sjømann Bill (Howard Keel), som har ligget på sykehus, blir leder for en umake gruppe mennesker som på en eller annen måte har sluppet unna blindheten. Sammen tar disse et endelig oppgjør med ugresset. I et parallelt plot leter marinbiologen Tom (Kieron Moore) og hans kone Karen (Janette Scott) etter en vitenskapelig løsning. Filmen er stort sett interessant, men helhetsinntrykket trekkes noe ned av langdryge romantiserende sekvenser. Den er hele tiden tankevekkende og tidvis faktisk litt skummel. Mest fordi Triffidene faktisk er mer effektive enn de har noen som helst rett til å være. Det er også alltid interessant med filmer som ikke nødvendigvis viser aliens som små grønne menn.
PS Til denne filmen hører denne historien med: Howard Keel var kjent for sin dype baryton. For at denne skulle komme til sin rett i filmen, skrev han selv om hele sin egen dialog fordi han var misfornøyd med manusforfatter Yordans forsøk.