loudQUIETloud: A Film About Pixies (2006)

“We don’t talk to each other that much. Not because we don’t like each other, it’s just the kind of people we are.”
- Frank Black

Min andre lidenskap er musikk, og det bandet som kanskje har formet smaken min mer enn noe annet er Pixies. Etter at jeg tidligere i år pløyde meg gjennom den orale historien om bandet plukket jeg fram skivene på nytt, og 2006 har virkelig vært en ny vår for meg og et av mine desiderte favorittband. Liten tvil om at jeg måtte sjekke ut loudQUIETloud: A Film About Pixies når Oslo Internasjonale Filmfestival skulle vise den.

Jeg hadde forventet meg en fandokumentar, og ikke den relativt private og intime turne-filmen som loudQUIETloud er. Denne filmen kommer neppe til å skaffe Pixies nye fans, og det er for så vidt helt greit for min del. Filmen byr på heftige konsertopptak fra gjenforeningsturneen i 2004, og gir en veldig fin gjengivelse av hvordan bandet nølende klarer seg gjennom den første konserten til selvsikkerheten vokser og bandet til slutt låter så potent og hissig som det bør gjøre. Fra den rusfrie Kim Deals vablede fingertupper, via David Lovering barnslige pillemisbruk og mislykkede tryllekarriere, til filmens bortimot eneste konfrontasjon, virker historien om bandet Pixies som historien om mennesker med virkelig store kommunikasjonsproblemer. Lange tagninger der bandmedlemmene kun sitter i en sofa og stirrer ut i luften vitner om voksne mennesker som ikke ønsker å ødelegge for hverandre. Alle fire virker å trenge ny suksess, både i musikk og livet generelt, og igjen og igjen slår det meg hvor normale de er. “Normalt” er relativt i denne sammenhengen, men det er lite drama og glamor når det gjelder denne gjengen. Det å spille noen av de beste rocke-låtene som noen gang er laget virker å være det eneste de har felles, men det er også ganske rørende å se gitarist Santiago få hjelp av de tre andre til å lage musikk til en film han er hyret inn på. En annen god scene er konfrontasjonen med Lovering og hans økende rusmisbruk. Dette er det eneste punktet i filmen som lukter litt på dramatikk, og den eneste gangen frontmann Frank Black virker å være ille berørt av å bli filmet. Pixies har alltid vært et mediesky band, men jeg får nok heller følelsen av at denne skyheten er mer et personlighetstrekk enn ren uvilje eller et prinsipp.

loudQUIETloud ender opp som en god musikkfilm med trykk på både musikk og film. Musikkopptakene fra konsertene er knakende gode, med god konsertlyd, og filmatisk er det også mye fint her. Filmen ender nok opp mer med å skildre et band som egentlig ikke har noe annet valg enn spille sammen, selv om de helst ikke vil ha så mye mer med hverandre å gjøre. De klarer å holde en tone, eller det vil si en relativ unnvikende tone, og det virker å fungere for dem. Uansett er det for alltid bandets banebrytende musikk som vil snakke for dem. Det blir morsomt illustrert av filmens åpningssitat fra Kurt Cobain

“I was just trying to rip off the Pixies”

og med den nyfrelste tenåringsjenta med Kim Deal som sitt største idol. I det rulleteksten går over skjermen fremfører hennes ganske ulne kjellerband “Monkey Gone To Heaven”, og illustrerer pent at det viktigste Pixies har gjort allerede er fortid, og at deres innflytelse er evig.