Antitemapost: Jacobs fire siste

De fire siste filmene jeg har sett har vært såpass forskjellige, at det like gjerne kunne passe å skrive en kort omtale av dem. Dette er altså en antitemapost. Filmene har variert fra stor Hollywood Blockbuster, via norsk 80-tallsfilm til klassisk film-noir og nyere japansk samtidsdrama. Samtlige av filmene anbefales herved.

Strawberry Shortcakes (2006) [IMDb]
Regissøren Hitoshi Yazaki er helt ukjent for meg, han har kun lagd fire filmer på 26 år. Det kan bety at det ligger omstendelig planlegging bak. I dette tilfellet har han basert filmen på en tegneserie ved samme navn. Dette er en lavmælt fortelling fra Tokyo om fire forskjellige jenteskjebner. Tittelen bærer preg av noe søtt og deilig, men det er denne historien kun unntaksvis. Som flere andre nyere filmer som skildrer Tokyos dagligliv, beskriver også denne tildels ensomme og tragiske menneskeskjebner. Klarest kommer kanskje dette til uttrykk gjennom Akiyo, som jobber i eskortebransjen og bare ser én utvei - døden. Hun bor ved et begravelsesbyrå og sover i en kiste. Hennes mål er å tjene opp nok penger som prostituert til at hun har råd til å kjøpe seg en leilighet i femte etasje eller høyere. Da vil hun ikke overleve hoppet. Filmen har et svært sakte tempo, og gjør få forsøk på å forklare eller løse problemer. Dette er imidlertid greit. Med unntak av noen ubehagelige scener som vedrører slurvete kjæledyrhold og spiseforstyrrelser er dette en fin film.

Gilda (1946) [IMDb]

Jeg har hatt lyst til å se denne filmen helt siden screeningen av den i Shawshank Redemption. Scenen som blir vist der er klassisk — Rita Hayworth som nonchalant kaster håret tilbake og svarer på spørsmålet om hun er “decent”.
Dette er en film-noir av beste merke, en av de virkelig store. Og dette til tross for at den kanskje mangler Drapet som er et varemerke for den type filmer. Her er det i stedet svindel og kriminalitet i større målestokk. Handlingen foregår i Argentina, der en amerikaner benytter et kasino som skalkeskjul for sin lysskye virksomhet. Han ansetter henholdsvis ny “høyre hånd” (Glenn Ford) og kone (Hayworth) på kort tid. Utfordringen er imidlertid at disse to tidligere har hatt et forhold, i tillegg til fortsatt å være tiltrukket av hverandre. Dette er selvsagt noe som må holdes skjult.
Glenn Ford var stor på 40- og 50-tallet. Aller mest kjent er han nok for hovedrollen i Blackboard Jungle, men han leverer sakene til de grader også her. Filmen har hardtslående sekvenser, gambling, utroskap, forsvikringssvindel og eksplosjon i tillegg til knalltøff dialog og fint foto.

Gilda: I can never get a zipper to close. Maybe that stands for something, what do you think?

Orions belte (1985) [IMDb]

Denne var det lenge siden jeg hadde sett! Den holder seg absolutt fortsatt, så lenge man husker at den tross alt må ses i den konteksten den ble skrevet. I hovedsak vil det si at den kalde krigen er påtrengende, Norges tilhørighet til NATO diskuteres høylytt og forsvarets etterretningstjeneste lever glade dager. I tillegg, men dette lever jeg fint med, så er nok filmen preget av noe tvungen dialog og kunstige replikker. Spesielt er vel kanskje Sverre Anker Ousdal sin rolle et eksempel på dette.
Styrken har filmen først og fremst i den drivende handlingen, som nesten er uten dødpunkter. Dette, kombinert med nydelig foto fra Svalbard gjør det hele til en uvanlig god thriller. Rolleprestasjonene er jevnt over veldig bra med nevnte unntak, spesielt bør man trekke fram sysselmann Jon Eikemo og ikke minst Helge Jordal. Og — scenen med ilandsettingen av bulldozeren på Grønland tilhører norsk filmhistories beste.

Master and Commander: The Far Side of the World (2003) [IMDb]

Jeg er usikker på hvorfor jeg har unngått denne filmen til nå. Det er ikke forbundet med noen form for aversjon mot noen av ingrediensene i så fall. Det har rett og slett bare ikke falt seg slik. Nå nylig skjedde det imidlertid et et sammenfall av heldige omstendigheter som gjorde at det passet seg å se den.
Filmen er basert løselig på tre romaner av Patrick O’Brian, i hovedsak romanen med samme navn, men den inneholder elementer fra en rekke av bøkene. Så gammel som jeg er, så har jeg jo nesten vokst opp med seilskutedrama på norsk fjernsyn gjennom serien Onedinlinjen som gikk på 70-tallet. Jeg har derfor en fascinasjon for temaet og blir muligens noe farget av det. Jeg klarer nemlig fint å se at filmen inneholder svært mange av de genretypiske elementene, men jeg vil si — heldigvis. For den gjør det fint. Russell Crowe spiller den sterke, nesten litt fanatiske kapteinen Jack Aubrey som under Napoleonskrigene befinner seg utenfor kysten av Brasil. En stor fransk fregatt er observert, og det er utlovt dusør for denne. Men den franske kapteinen er en luring, for hvem er det som jakter på hvem?
Strålende film, med en fin blanding av menneskelig drama og krig, taktikkeri og havstormer. Dessuten med et uhyggelig bra lydspor.

Renaissance (2006)

Renaissance ble påbegynt et par år før Sin City ble sluppet løs på kinofolket. Nå er det ikke spesielt naturlig å sammenlikne disse to filmene på annet grunnlag enn at Renaissance delvis er inspirert av tegneserien Sin City. Der sistnevnte forsøker å likne på en animasjonsfilm uten å være det, forsøker ikke Renaissance å være virkelighetstro i uttrykk. Ved å bruke såkalt motion-capture-teknikk der de animerte karakterene er et resultat av virkelige skuespilleres bevegelser i studio skapes den fremtidsrettede animasjonen vi i dag kan nyte på lerettet. I Renaissance ble opptil 24 kameraer benyttet for å få en tilfredsstillende animert gjengivelse. Sensorer ble benyttet på skuespillerenes ansikt for å gjenskape troverdige uttrykk, ja til og med øynenes bevegelser ble fanget av spesiallagde briller. Alt ligger vel egentlig til rette for en nøyaktig animert gjengivelse av virkeligheten, og akkurat derfor bunner min nesegruse beundring for denne filmen ut i at den ikke er det. Regissør Christian Volckman har valgt å lage filmen i svart/hvitt, og gir de fleste karakterene trekk som ikke levner tvil om at det her er selve den filmatiske stilen og det visuelle uttrykket som er viktig. Ikke en korrekt og feilfri fremstilling av virkeligheten som animasjon. Teknikken som brukes er allerede velprøvd i filmer som Polarekspressen og Final Fantasy: The Spirits Within, men jeg føler likevel at Renaissance har mye nytt å by på. Det har både noe med det særegne monokrone visuelle uttrykket å gjøre, men også med filmens bruk av skuespillerenes rynker og en delvis gjenkjennelig arkitektur. Filmen trekker på arven fra bl.a. Metropolis og Blade Runner og enkelte ganger er den faretruende nær å brenne ut netthinnene til tilskueren ved sine skifter mellom svart og hvitt. Det kan også være verdt å merke seg at filmens produsenter hevder at film ville ha kostet hele 240 millioner dollar å lage som en vanlig filmproduksjon. Med teknikken som ble brukt endte kostnadene opp på 18 millioner. Vi kommer garantert til å få se mer av denne typen film i tiden som kommer med andre ord.

Når det er sagt er det mye som ikke er helt bra med Renaissance. Hovedsakelig er det store manus- og karakterproblemer her. Det er som om filmskaperene har bestemt seg for at de gjerne vil fortelle en hel del uten egentlig å ha noe å fortelle. I Paris år 2054 blir en brilliant, ung, kvinnelige forsker kidnappet, og politimannen Karas blir satt på saken. Etter hvert som han nøster opp fortiden blir han sakte men sikkert personlig involvert i saken, og det går så langt at han mister jobben, ofrer sine lojale venner og til slutt blir nødt til å drepe for å hindre gigantselskapet Avalon å sikre seg formelen for evig liv. Det kan jo kanskje høres spennende ut, men filmen sliter litt med å bestemme seg for hva den egentlig vil. Den fungerer dårlig som hardkokt krim-noir. Den er ikke karakterbasert. Jeg vil også driste meg til å si at den heller ikke er spesielt smart. Med sin visuelle stil, først og fremst i den nesten flate svart/hvitt-bruken, karakterenes ansikt og det arkitektoniske bakteppe, er likevel sci-fi-noiren Renaissance en av årets mer unike filmopplevelser.

Døden tar Trønderbanen …

Rundbordsanmeldelse: Strangers on a Train (1951) [IMDb]

Det var fullt på Trønderbanen denne dagen. Klokken var rundt 16.30, og de fleste var mennesker på vei hjem fra jobb i Trondheim. Jeg trengte meg foran en gammel dame og kapret en ledig plass ved vinduet. Jeg hørte hun småskjelte av gårde i retning konduktøren, mens jeg skrudde korken av lommelerken og satte meg til rette. En person skubbet kraftig borti meg da han satte seg på det ledige setet ved siden av. Irritert kikket jeg opp, litt for å se om det virkelig ikke var andre seter denne mannen kunne ha valgt, litt for å se om det var noen jeg kjente. Sjansene for begge var lik null og viste seg å holde stikk. Imidlertid, mannen nikket nærmest gjenkjennende til meg og innledet smilende en umiddelbar samtale.

Fritt overført til et Film Noir-aktig bygde-Norge kunne Patricia Highsmiths roman fortonet seg noenlunde som over. En lignende situasjon er det i hvert fall tennisspilleren Guy Haines (Farley Granger) plutselig befinner seg i, da han på vei hjem med toget plutselig blir sittende alene med den sleske og ufyselig rike Bruno Anthony (Robert Walker).

I denne tvers i gjennom fengslende Hitchcock-thrilleren dras to komplett forskjellige menns skjebner sammen mot et ufrivillig felles mål — mord. Hitchcock åpner filmen ved å vise oss to ulike par sko som haster mot toget. Guy Haines har et par konservativt utseende sko, Bruno Anthony med sitt sorte og hvite smått dekadente skopar. Ut fra bevegelsene til personene, Guys selvsikre steg og Brunos nervøse skritt, har vi allerede etablert personlighetene til begge nesten før vi får se ansiktene deres. Etter litt småsnakk som oppstår etter at Bruno dulter borti Guy ved bordet, foreslår Bruno ganske raskt at, i teorien selvsagt, kunne de to myrde hverandres brysomme personer? Bruno kan myrde Guys kone i bytte mot at Guy myrder Brunos far. Guy blir frastøtt ved tanken — og ikke mindre av at den andre faktisk utfører sin del av handlingen og legger press på Guy til å gjøre det samme.
Strangers on a Train ruver høyt blant Hitchcocks mest anerkjente verk. Mesterverket er så nitidig konstruert og karakterene så velutviklede at seeren forlengst er fortrolig med plotet lenge før Bruno utfører sitt mord.
Det er uvanlig mange navn som står kreditert manus for denne filmen. Historien er nemlig slik: Etter å ha lest Patricia Highsmiths bok betalte Hitchcock umiddelbart $7,500 for filmrettighetene og satte seg ned med et grovutkast til manus, senere bragte han inn Raymond Chandler for å fullføre dette — et samarbeid som viste seg å bli like frustrerende for begge parter.

Først insisterte Hitchcock på å arbeide tett opptil Chandler og finpusse på detaljene akkurat som han så de for seg i filmen. Dette gjorde snart at den geniale, men alkoholiserte Chandler ble nervøs og oppfarende. Like fullt ble Chandlers manus Hitchcocks endelige utkast til film, selv om han mot slutten ba sin favorittskribent Ben Hecht om å komme inn for å piffe det hele noe opp. Denne var imidlertid opptatt med flere andre skript, og fikk derfor sin assistent Czenzi Ormonde til å stramme opp noe av dialogen før Hecht ga sin endelige godkjenning.
Granger er flott som det uskyldige offer i det onde plotet, og Walker, som for øvrig bare rakk én film til før sin død, fremstiller en av Hitchcocks mest djevelske og karismatiske skurker. Vi får videre servert ett av filmhistoriens mest spesielle mord, hvor vi er vitne til handlingen reflektert i offerets briller som ligger på bakken. Brilliant.

Filmen fikk sin remake allerede i 1969 under navnet Once You Kiss a Stranger [IMDb], og er også basis for Danny DeVitos komedie Throw Momma From the Train (1987) [IMDb]. I tillegg er det for tiden ytterligere en remake under produksjon [IMDb].

NB: Hitchcocks cameo kommer tidlig — han går ombord på toget bærende på en kontrabasskasse i det Guy går av i hjembyen.

Brick (2006)

Det nærmer seg en ny rundbordsanmeldelse. De som er interessert i å skrive noen ord om en film noir fra 1941-1958 kan gjøre det her. Eventuelt kan du poste det du skriver i en egen blogg/hjemmeside, men husk da å lenke til (og fra) denne tråden i forumet. Jeg jobber med å komme meg gjennom noen film noir-filmer jeg ikke har sett for å velge noe jeg vil skrive om, men tenkte det kunne være morsomt å varme opp med en veldig god og annerledes film i genren noen har valgt å kalle teen noir.

Brick beskrives som neo-noir og high-school-film uten egentlig å kunne kalles noen av delene. Noen drar paralleller til TV-serien “Veronica Mars” uten at jeg helt ser de. Jeg ser heller at denne på lik linje med Donnie Darko garantert vil få en stor kultskare enn at den spiller på samme strenger som f.eks. L.A. Confidential eller Chinatown for den saks skyld. Teen noir er kanskje ikke den verste betegnelsen filmen kunne få. All dialog og estetisering i filmen er klart både ment som en homage til genren film noir, men på mange måter blir den også en slags parodi (men uten noen form for latterliggjøring) av nevnte genre. Mye her vil falle inn under det de fleste vil forbinde med klassisk film noir; intrigen er mangedobbel, det er opptil flere femmes fatale, oppbyggingen og ikke minst det hardkokte miljøet og den steintøffe noe svulstige dialogen. Likevel foregår det hele i at high-school-miljø der kidsa forsøker å tilpasse seg og dermed tilhører forskjellige miljøer og klikker. Midt i dette skapes det en nesten “Twin Peaks”-aktig stemning og plot der en ung kvinnelig elev blir funnet drept. Hennes tidligere kjæreste, Brendan Frye, tar saken og med både den klassiske detektivens holdning og metoder blir oppgaven altoverskyggende. Joseph Gordon-Lewitt er helt glimrende i denne rollen, og uten hans tydelig studerte kroppsholdning og tilnærming til genren tviler jeg på om Brick hadde vært like effektiv. Som medhjelper har han geniet Brain, og til slutt klarer Brendan å infiltrere narkomiljøet som eks-kjæresten var en del av. Her styrer tenåringen The Pin med skyggefull og hard hånd, og det er ingen enkel oppgave for Brendan å plotte mot de intrigene som allerede eksistere i dette miljøet. En maktkamp mellom to ledere klarer han likevel å utnytte til sin fordel. Så er det bare det at det finnes kvinner som vil stikke kjepper i hjulene hans, og det ørlille faktum at han er i ferd med å besvime av søvnmangel og en fryktelig lei hoste.

Bricks sterkeste kort er dialogen. Den er nesten for intelligent og veldig ofte både underfundig og snappy. Noen trekker referanser til forfatteren Dashiell Hammett, uten at jeg kan underbygge det, men verdt å merke seg er det at Brendan her lider av samme pustebesvær som ble Hammetts endelikt i 1961. Klærne elevene i filmen bruker er en merkelig miks mellom moderne klær og 30/40-tallsstil. Dette merkes kanskje best i The Pins karakteristiske frakk, men også i flere av karakterenes bukser og sko. Foto er veldig godt, nesten merkelig profesjonelt i forhold til budsjettet på $500.000. Vi snakker på alle måter en skikkelig knalldebut fra førstegangsregissør Rian Johnson. Definitivt en mann å se etter de neste årene. Tidligere har han blant annet jobbet med skrekkdramaet May (som jeg også gjerne anbefaler), og denne filmen får også sin lille hodenikk i Brick da en kvinne med liknende kjølebag som May kan observeres i bakgrunnen i en av filmens scener.

Det er lite annet å si om Brick at om ikke den tilgjorte, men smarte, dialogen setter deg helt ut så er dette en årets mest interessante filmer. Legg for eksempel merke til hovedkvarteret til The Pin. Alle vegger er dekket av panel, og neppe noe en tenåring selv ville valgt. Mysteriet blir raskt oppklart ved at det selvfølgelig morens kjeller som benyttes til The Pins volds- og narkotikapregete hverdag. Jeg liker genreblanding generelt og det kan virke som om selve high school-genren i så måte er på moten igjen. Som en hybrid av både krim, superhelter, skrekk og komedie, men helst ikke alt på en gang…