Angel’s Egg (1985)

Mamoru Oshii forlot filmserien Urusei Yatsura i 1984 for å begynne en av de mer spesielle karrierene i Japans animasjonshistorie. Hans første film med bortimot ubegrenset kunstnerisk frihet, Angel’s Egg viser Oshii på sitt mest introverte og metaforiske, men også som en av de mer unike filmskaperene jeg har stiftet bekjentskap med. Filmen er bortimot dialogfri og hviler mesteparten av uttrykket sitt på en helt egen metaforbruk og tegneren Yoshitaka Amanos stil.

Angel’s Egg er en surrealistisk film som bruker metaforer og symboler som visuelle knagger vi kan henge vår forståelse på. De aller fleste vil nok ha ganske så forskjellige forklaringer og opplevelser av filmen, og da filmskaperene heller ikke gir noe uttrykk for hva de egentlig mener er det fritt fram for det. Det viktigste med filmen, slik jeg ser det, er Oshiis utfylling og bearbeidelse av sine gjennomgående tema. Slik han gjentar dem både i historielinjer og det visuelle i de fleste av sine filmer. Det er små drypp av katolisisme og buddhisme her og en dæsh japansk kultur. Det er vann i store mengder, det er forvridde kropper og ansikter sett i vannspeilet eller gjennom glass. Det er store militære kjøretøy, og det er en herlig blanding av science fiction, mytologi og kreativ fantasi. Det som likevel mangler fra denne filmen er Oshiis spesielle humor (som kanskje kommer best frem i seriene hans), og karakterer med personlighet. Det kan virke som om Oshii bruker filmen som et formeksperiment og plattform for videre filmer. Likevel er dette blitt en både vakker og stygg film som blander det skjønne med det mørke og makabre. Flere av scenene og arkitekturen i filmen minner meg både om gotiske byggverk og H.R. Gigers kunst. Den noe uferdig utseende stilen til Yoshitaka Amano minner om både Möebius og øst-europeiske animatører. Tilsammen utgjør dette en film med et fantastisk fascinerende visualitet som jeg tror ikke finner make noe sted.

Historien er ganske enkel. En ung jente bærer på et egg gjennom et landskap av ruiner, truende mørke hus, “skyggefisk”, fiskere, vannpytter, søle og huler som ser ut som skjelettkonstruksjoner. Hun slår etter en stund følge med en ung mann som bærer på et korsliknende våpen. Han er veldig interessert i egget som det etter hvert kommer fram at inneholder en fugle- eller engleliknende skikkelse. Etter en stund slår de seg ned i en hule og da jenta våkner opp er egget knust og mannen borte. I korte trekk er det hovedinnholdet i filmen. Flere tolkninger rundt dette er selvsagt mulig og de fleste dreier seg om egget. Egget blir ansett som et symbol på jentas uskyldighet, som slår sprekker i møtet med mannen. En freudiansk vinkling på dette er selvsagt også mulig uten at jeg har lyst til å gå inn på den. Flere linjer til Bibelen kan trekkes, og det mest nærliggende er mannen med korset som et symbol på Jesus. En scene i begynnelsen av filmen viser mannen stående på et sjakkbrett (?) vendt mot et romskip formet som et stort øye (Gud), det korsliknende våpenet bærer han over skulderen, og han har bandasjerte hender. Mannens inntreden i jentas liv kan sees både positivt og negativt. Den negative tolkningen er at han lover å passe på henne og egget, men til slutt bryter løftet og gjør det stikk motsatte. På den andre siden kan det være at mannen er den rettvise her; jenta er en usikker person som klamrer seg til egget (sin barndom, uskyldighet), og ikke vil frigjøre verken sitt eget eller eggets potensiale. Flere ganger i filmen dukker også en stor båt opp på toppen av et fjell; arken. Det kan være en pekepinn på at denne fremmede verdenen er det som er igjen etter en flodbølge. Det er vann over alt, det drypper og renner, og flere hus er oversvømt.

Jeg tror ikke man skal tolke Angel’s Egg i hjel heller, men i stedet la seg forføre av Oshiis og Amanos stileksperiment. Angel’s Egg er en vakker og dyster film, og ikke minst en av de mest interessante animasjonsfilmene jeg har sett. Kanskje også den aller beste.

Death Note: The Last Name (2006)

Shusuke Kaneko klarer nok en gang å lage en riktig så god adaptasjon av Ohba og Obatas mangaserie “Death Note”. Mangaserien finnes i skrivende stund i 10 bind på engelsk, og selv om kvaliteten har dalt betraktelig i de siste numrene er det ekstra gledelig at filmversjonen gir seg når den er på topp. Gledelig er det også at Kaneko tar seg såpass store friheter med materialet at det venter overraskende vendinger rundt hver sving.

Death Note: The Last Name ble antagelig spilt inn rygg-til-rygg med den første filmen. Skuespillerene og crew er det samme, og det vil nok være relativt håpløst å se denne uten å ha sett den første. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale denne. Om du skulle ønske å vite om bakgrunnen fra forrige film anbefaler jeg å lese Typisk Tor Andres omtale av mangaen og min eller Jacobs anmeldelse. Death Note: The Last Name er et ganske stort skritt frem i forhold til Death Note som ikke var ille den heller. Tempoet er skrudd opp et par hakk, intensiteten virker sterkere, karakterene mer inbitte, den generelle tonen mørkere og den intelligente leken som hele plotet baseres på tilspisser seg og blir mer komplekst. De to hovedrolleinnehaverene leverer varene på en imponerende måte og Tatsuya Fujiwara som spiller Light Yagami gjør en bedre figur enn forrige gang. Ken’ichi Matsuyama som den hyperintelligente og sukkeravhengige L er minst like imponerende som sist. I tillegg introduseres flere nye karakter der Erika Toda som popidol og Lights kjæreste Misa Amane nok er den viktigste. I tillegg dukker det opp nok en “death note” og en ny dødsgud ved navn Rem. Like tro mot mangaen og herlig animert som Ryuk fra første film. En slik “death note” er en notisbok fra dødsriket som lar brukeren ta livet av andre mennesker ved å skrive deres navn, tidspunkt og dødsårsak i boken. Det følger en rekke regler med en slik bok og til slutt er det selvsagt en pris å betale. Bare de som har tatt på en slik notisbok er i stand til å se og samtale med bokens rettmessige eier, dødsguden eller “shinigami” som de heter her.

Oppfølgere er alltid vanskelig, og i flere tilfeller helt poengløst. Som oftest er de et forsøk på “cashe” inn på originalens popularitet og å tilfredsstille tenåringenes umettelighet på sine popkulturelle favoritter (i hvert fall når det gjelder manga og anime generelt). Her er det likevel et kildemateriale som umuliggjorde en enkelt film, og en spin-off-film har allerede blitt laget. Death Note: The Last Name er likevel ekte saker og i stedet for en alt for lang film endte Kaneko opp på to med fornuftig lengde. Flere filmer blir det heller ikke da han overraskende nok velger å legge lokket på kista for siste gang med avslutningen her. Alt for mye skal jeg ikke røpe, men slutten her er nok mer moraliserende enn det mangaen noen gang har forsøkt å være. Slik må den også være, i mine øyne, for ikke å virke helt uansvarlig. Den blir også langt mer tilfredsstillende da vi heldigvis slipper det ene sjokkerende vendepunktet som ødela mangaserien.

Historien denne gangen tar ikke bare nye vendinger fordi det er flere karakterer å forholde seg til, men også fordi media, og da først og fremst TV, spiller en viktigere rolle. På et tidspunkt kommuniserer politiet som jobber med saken med hele tre “Kiraer” både direkte og indirekte gjennom TV-sendinger. Lagene med intriger og teorier er tidvis forvirrende, men alltid logiske, og i bunn og grunn er mangaserien disse to filmene bygger på kun et logisk byggverk. De moralske spørsmålene blir sjelden direkte behandlet i tegneserieformatet, men filmene ville nok føles ganske avstumpet uten. “Death note”-bøkene er drapsvåpen, og selv om de som bruker dem her bruker dem for å ta livet av kriminelle, føles nok Kanekos behandling av moral en del mer “riktig”. Så riktig at avslutningen slår meg som en perfekt avslutningen på denne historien. Lights galskap kommer virkelig til overflaten og Ls dedikasjon og intrikate plan er både logisk og rettskaffen. Shusuke Kaneko er ikke en fantastisk regissør, men han har mot til å endre der det passer og å ta de valgene som fører historien dit den bør ende. Om det dreier seg om menn i gummidrakter i Gamera-filmene eller i Giant Monsters All-Out Attack leverer han stødige, kontrollerte og underholdende filmer.

Time (2006)

Det er to ting som imponerer meg med Kim Ki-duks seneste filmer og det er for det første hvor presise de er. Det er lite i filmene som enten ikke virker opplysende eller er med på å drive fortellingen fremover. For det andre er det et stort poeng at han som filmskaper ikke moraliserer over de ytre omstendighetene som omgir karakterene. Han moraliserer i liten grad over selve karakterene også, og i sin siste film Time er det ganske tydelig at det verken er plastisk kirurgi eller menneskelig forfengelighet som skal under lupen. Kim Ki-duk er, som mange før ham, opptatt av det menneskelige og ikke minst vårt moderne tankesett. Hvordan påvirker det våre relasjoner og hva gjør moderniteten med menneskets natur? Kim Ki-duk har tidligere vært svært så misantropisk, nok til å bli forhatt i hjemlandet Sør-korea, men omfavnet på vestlige festivaler. Han har tidvis blitt sammenliknet med bl.a. Lars von Trier i så måte, men jeg merker med relativt stor glede at Kim Ki-duk ikke lenger bare er en Bad Guy, kvinneforakter og opposisjonell. Både i The Isle, Vår, sommer, høst, vinter… og vår, Tomme hus og nå i Time skildres mennesket med interesse og undring. Ikke forakt og brutalitet. Filmen er ganske melodramatisk, og er muligens en årsak til at folk forbinder den med regissørens tidligere forsøk. Jeg konstanterer bare at Ki-duk virker mer og mer moden, og at han er en sann auteur både form- og temamessig.

Nå skal det ikke skjules at sør-koreanere er et forfengelig folkeslag, og i de store byene er det snakk om at så mange som over 50% av jenter i 20-årsalderen har lagt seg under kniven for å fikse på utseendet. Og gutta følger etter. Dette er i seg selv en skummel utvikling, og det utgjør en del av Time, men ikke i den grad som jeg har sett at bl.a. Todd på Twitchfilm vektlegger det. Jeg tror sjelden jeg har vært mer uenig med han enn er jeg her. Ki-duks filmer har ofte flere lag, og her er det hvor nært vår personlighet er koblet til hvordan vi ser ut som skal under regissørens presise skalpell. En kvinne, See-hee, frykter at hennes kjæreste er lei henne. Hun er tydelig overfladisk og vektlegger at det må være både kroppen og ansiktet hennes han har blitt for vant til å se. Kvinner vil vel generelt fnyse av denne problemstillingen Ki-duk legger opp til her, men ting tar uventede vendinger som både problematiserer dypere og nyanserer menneskelige forhold. See-hee legger seg under kniven, ikke for å forskjønne seg selv, men for å bli noe annet. Sårene, forteller kirurgen henne, tar seks månedere å lege. Slik forsvinner hun ut av Ji-woos liv og selv om han elsker henne, og har på følelsen av at hun vil vende tilbake, forsøker han å starte et liv uten sin tidligere kjæreste. Dette går dårlig, inntil han en dag treffer på servitrisen Seh-hee. Navnet er mistenkelig lik eks-kjærestens, og da Jin-woo samme dag mottar en papirlapp påskrevet “Jeg elsker deg” begynner tankene å spinne. Jeg røper ikke for mye ved å fortelle at See-hee og Seh-hee er en og samme person; eller det vil si, de kunne ha vært det, for Jin-woo elsker ikke Seh-hee. Det er See-hee han er glad i, men hun er borte for alltid. Godt skjult av kirurgens dyktige arbeid. Slik blir Time en smart, uhyre vellaget og vakker historie om hva vi som mennesker forbinder med både vår egen personlighet og andres. Er vi den samme personen om vi forandrer utseende? Oppfatter vi oss selv på samme måte, eller endres vår tankegang? Og, ikke minst, hvordan kan våre nærmeste noen gang se på oss som den samme personen som tidligere? Nå drar Ki-duk dette ut til det ekstreme i Time, men hele filmen er god hypotese på hva som er mulig i vår moderne verden, og hva det gjør med oss.

Tiden virker å være en viktig faktor i Ki-duks filmer, og i likhet med Park Chan-wook er han klar over hvor viktig den er for å etablere både et fokus og som et fortellergrep. Her er likevel Ki-duk både smartere og mer filosofisk enn sin landsmann. I både Tomme hus og The Isle virker tiden å være opphevet. Den påvirker ikke det forholdet som utvikles mellom hovedpersonene, og i førstnevnte film virker den tause hovedpersonen å heve seg over menneskets fysiske restriksjoner, men også i ytterste konsekvens selve tiden. I Vår, sommer, høst, vinter… og vår er tiden sirkulær, og buddhistisk i natur. Alt gjentar seg og naturen samt vår eksistens går i sirkler. Dette er også tilfelle med Time, der filmens begynnelse er lik slutten. To kvinner møtes utenfor klinikken, den enes ansikt er bandasjert og hun bærer et innrammet fotografi. Hun mister fotografiet i møtet med den andre kvinnen og det knuses. Slik møtes fortid og fremtid, begynnelse og slutt, ung og gammel, urørt og forandret. Et par ting er sikre. Du går ikke uberørt fra en Kim Ki-duk-film og du får et stort behov for å tenke en god stund over hva du har sett.

Gunnar om: Death Note (2006)

Jeg har aldri lest mye manga, men oppdaget tidligere i år den svært så smarte serien “Death Note”, ble umiddelbart fascinert og er i skrivende stund plutselig blitt veldig opptatt av tegneserier igjen for første gang på 10 år. Serien “Death Note” er et spill, og hovedpersonen Light Yagami er den som leder spillet. Han finner en dag en notatbok som en rastløs shinigami, dvs. en dødsgud, etterlot seg for å røske litt opp i sin kjedsomme tilværelse (”Mennesker er underholdende vesener.”). Den hvis navn blir skrevet ned i notatboken, etter et sett med intrikate regler som utfoldes mens spillet pågår, vil dø. Light Yagami ser seg som en rettskaffen hevner og går straks i gang med å ta livet av navngitte kriminelle. Politiet er i villrede og må innhente hjelp fra den verdenskjente detektiven som bare går under navnet L. Light Yagamis far leder etterforskningen og gir uivtende derfor Light førstehåndskunnskap om utviklingen. Det hjelper selvsagt på historien at både Light og L er to meget spesielle karakterer i tillegg til hyperintelligente. Og de er begge tenåringer (det er jo en manga dette). Det pågår en anime-serie på japansk TV basert på denne serien, men her skal det handle om den første filmatiseringen av serien (den andre filmen går på kino i Japan nå).

Filmen er regissert av Shusuke Kaneko som blant annet stod for revitaliseringen av kjempeskilpadden Gamera på slutten av 90-tallet og Azumi 2: Death or Love. Her tar han tingene litt ned, og godt er det for Death Note skal ikke være en actionfylt affære. Faktisk så består mesteparten av serien kun av karakterer som konfronterer hverandre med hypoteser om hvem den medieskapte Kira er. Kira er selvsagt Light Yagami, og filmen hopper rett inn i handlingen, uten egentlig å bry seg med tegneseriens møysommelige, men interessante, oppbygging. De kriminelle dør av mystiske hjertefeil over hele verden, og etter hvert som Lights ego vokser, øker antallet døde, og massemedienes dyrking av Kira. Ungdommen tilber ham som en popstjerne, men i det L kommer på banen snører nettet seg kjapt rundt Light. Han må bli mer forsiktig, og den uungåelige “battle of wits” som oppstår mellom de to er i tegneserien utrolig intens, intelligent og underholdende. Noe av dette har filmskaperene klart å overføre til filmen, og jeg må innrømme at dette er langt bedre enn det jeg kunne forvente. Karakterene er gode, selv om Tatsuya Fujiware som Light Yagami kanskje er litt for svak i forhold til serien. Den godteglade og svært så spesielle L, spilt av en glitrende Ken’ichi Matsuyama, er derimot helt spot-on og kunne knapt gjort en fanboy mer glad. Shinigamien Ryuuk er digitalisert, og klin lik figuren fra serien. Filmen hopper bukk over en del gode ting fra mangaen, men det er bare naturlig, og slutten er smart i forhold til oppfølgeren. Her blir det gjort noen endringer som får meg til å tenke at dette er en svært vellykket adaptasjon, og ikke en regelrett gjenfortelling. Overraskende valg faktisk, og såpass skjebnesvangre at man selv om man kjenner historien så lurer man fortsatt på hva man har i vente.

Enkelte vil kanskje ta avstand fra historiens lempfeldige forhold til moral, og realisme, men det er noe man må ta med en klype salt. Dette er en manga-adaptasjon, ikke realisme, ei heller en moralsk fortelling. Death Note er en serie med logiske slutninger som leder til en andre logiske byggverk, som igjen bringer L nærmere en løsning, mens Light forsøker å undergrave både L og sin egen familie. Hiv fordommer på havet og la deg forundre, og les for all del mangaen også. Underholdende saker er de begge to.