Rundbordsanmeldelse, runde 8 - oppfølgere: Spider-Man 2 (2004)

Rundbordsanmeldelsene har kommet fram til runde 8, som har som tema: Oppfølgere som er bedre enn originalen. I den forbindelse har jeg landet på det kontroversielle valget Spider-Man 2 vs Spider-Man.

Neida. Dette blir nok ingen veldig kontroversiell anmeldelse / analyse. Mange er nok enige i min konklusjon her, samtidig som at vi slett ikke snakker om noen form for utklassing. Vi kan nemlig starte med å studere rottentomatoes.com. Prinsippet denne siden er basert på er at man samler inn anmeldelser og oppsummerer - er man positiv eller negativ til filmen? Dette resulterer så i en friskhetsgrad på tomatene. Spider-Man scorer 90 pst (182 anmeldelser), mens Spider-Man 2 oppnår 93 pst (228). I tillegg oppsummeres også en omforent karakterscore, som fordeler seg med hhv 7,6 og 8,3 i toerens favør. På IMDb-barometeret, som i noe større grad gir uttrykk for popularitet enn kvalitet, i det minste sammenlignet med rottentomatoes.com, har filmene pr i dag en score på 7,4 og 7,8. Ut fra dette er det liten tvil om at alle de ovennevnte resultatene er ganske sterke.
Men i dag er det altså utelukkende min vurdering som gjelder.

Det man bør huske på i de fleste (mange) tilfeller hvor man skal vurdere en oppfølger, er at den kanskje ikke ville ha blitt det den er uten nettopp en foregående original. Oppfølgeren er i den luksuriøse situasjon at den kan basere seg på det stoffet den første filmen la fram, bygge videre og utvikle dette og samtidig lett finne plass til å trekke inn andre nye, spennende elementer. Spørsmålet blir dermed om det er mulig å vurdere en oppfølger helt på egne ben, og om dette i så fall har noen hensikt? I ytterste konsekvens — kunne oppfølgeren i noen tilfeller ha kommet først?

Dette blir kanskje en noe søkt problemstilling, men jeg syns det likevel er viktig å huske på den arven oppfølgere oftest skal ivareta. I mitt hode ser jeg nok mest på utviklingen fra originalen til oppfølgeren, og på de elementene som har blitt mer styrket.
Den første filmen er altså, bare så det er sagt, i mine øyne en meget god superheltfilm. Ja, en meget god film generelt. Oppfølgeren finner sted omlag to år senere, og Peter Parker (Tobey Maguire) har valgt å ofre seg for rollen som Spider-Man med alt dette medfører av forsakelser. Allerede ganske tidlig i filmen blir vi introdusert for de kvalene det har medført for Peter å ofre sin elskede Mary Jane (Kirsten Dunst) på forbryterbekjempelsens alter. Og sannelig klarer ikke regissør Sam Raimi (som også hadde originalen) på en ganske så brilliant måte å gi oss et dypdykk i de følelsesmessige irrgangene til en superhelt. Det viser seg nemlig at Peter ikke klarer å adskille sine egne følelser fra jobben som Spider-Man. Dette gir for meg en ny dimensjon til superheltuniverset. Dette blir noe helt annet enn Supermanns kryptonittproblemer.

I tillegg er det kjør på andre områder også. Studiene får unngjelde, og jobben som pizzabud er også krevende. Når vi nå godt vet hvem Peter Parker er, og kjenner Spider-Mans opprinnelse, kan regissøren dermed pøse på med slik herlig karakterbygging. Ikke nok med det, på en fin måte klarer man også å legge mer dybde til de nødvendige birollene. Mary Jane har sine problemer, Harry Osborn (James Franco) har sine nevroser. Uten at disse på noe sted tar glansen fra filmens egentlige hovedperson, er de med og underbygger det hele.

Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds?

Filmen fortsetter også der den første slapp når det gjelder skurkerollene. Jeg syns det er et gjennomgående trekk med disse figurene i Spider-Mans verden at de ikke er onde i utgangspunktet. Stort sett har de bare vært feil mann på feil sted, og får unngjelde for det. Det er mulig at de er disponert for stormannsgalskap noen og enhver av de, men er kanskje dette noe som gjelder for de fleste av oss i en gitt situasjon? Jeg føler i det minste at dette i hvertfall gjelder for Dr. Otto Octavius (Alfred Molina). Fordi dette er basert på en tegneserie, kan selvsagt folk nettopp ha sånne navn. Men det ironiseres lekent med dette når redaktøren i The Daily Bugle utbryter: Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds? Den godeste Otto er i utgangspunktet en seriøs, hardt arbeidende og høyt intelligent forsker med en kone som han elsker og som elsker ham. Rett og slett en hyggelig fyr som blir offer for et skjebnesvangert uhell. Tilsvarende argumentasjon kan legges til grunn for The Green Goblin fra den første filmen, og faktisk også de som dukker opp i den tredje filmen som ellers ikke er et tema denne gang.

Og så har vi actionsekvensene. Vi hadde vår suverende dose i den første filmen, for eksempel da den grønne gnom angrep folkemengden, husvegger raste sammen og Mary Jane hang i en… tynn tråd. Så bra som dette enn var, så er det uhyggelig mye flott CGI-action i oppfølgeren. Måten man har fått bevegelsene til Doc Ock til å se naturlige ut er rett og slett fantastisk. Hvis man får hakeslepp allerede i den første laboratoriesekvensen, så sitter man i grunnen med åpen munn ganske lenge. Dette er imponerende både lydmessig og visuelt.
Det som derfor til slutt gjør denne oppfølgeren til en bedre film er nok altså først og fremst selve historien. De følelsesmessige kvalene tar superheltrollen til en ny dimensjon. Peter Parker må få livet sitt på plass før hans alter ego kan fungere som best. Dette er bra saker! Legger vi til en mer sammensatt skurkerolle og enda mer eksepsjonelle spesialeffekter, ja så har vi en vinner i min bok.
Det som etter denne var så synd, var at forventningene til den tredje i serien (kombinert med en lovende trailer for denne) ble skrudd så i været.

Angel’s Egg (1985)

Mamoru Oshii forlot filmserien Urusei Yatsura i 1984 for å begynne en av de mer spesielle karrierene i Japans animasjonshistorie. Hans første film med bortimot ubegrenset kunstnerisk frihet, Angel’s Egg viser Oshii på sitt mest introverte og metaforiske, men også som en av de mer unike filmskaperene jeg har stiftet bekjentskap med. Filmen er bortimot dialogfri og hviler mesteparten av uttrykket sitt på en helt egen metaforbruk og tegneren Yoshitaka Amanos stil.

Angel’s Egg er en surrealistisk film som bruker metaforer og symboler som visuelle knagger vi kan henge vår forståelse på. De aller fleste vil nok ha ganske så forskjellige forklaringer og opplevelser av filmen, og da filmskaperene heller ikke gir noe uttrykk for hva de egentlig mener er det fritt fram for det. Det viktigste med filmen, slik jeg ser det, er Oshiis utfylling og bearbeidelse av sine gjennomgående tema. Slik han gjentar dem både i historielinjer og det visuelle i de fleste av sine filmer. Det er små drypp av katolisisme og buddhisme her og en dæsh japansk kultur. Det er vann i store mengder, det er forvridde kropper og ansikter sett i vannspeilet eller gjennom glass. Det er store militære kjøretøy, og det er en herlig blanding av science fiction, mytologi og kreativ fantasi. Det som likevel mangler fra denne filmen er Oshiis spesielle humor (som kanskje kommer best frem i seriene hans), og karakterer med personlighet. Det kan virke som om Oshii bruker filmen som et formeksperiment og plattform for videre filmer. Likevel er dette blitt en både vakker og stygg film som blander det skjønne med det mørke og makabre. Flere av scenene og arkitekturen i filmen minner meg både om gotiske byggverk og H.R. Gigers kunst. Den noe uferdig utseende stilen til Yoshitaka Amano minner om både Möebius og øst-europeiske animatører. Tilsammen utgjør dette en film med et fantastisk fascinerende visualitet som jeg tror ikke finner make noe sted.

Historien er ganske enkel. En ung jente bærer på et egg gjennom et landskap av ruiner, truende mørke hus, “skyggefisk”, fiskere, vannpytter, søle og huler som ser ut som skjelettkonstruksjoner. Hun slår etter en stund følge med en ung mann som bærer på et korsliknende våpen. Han er veldig interessert i egget som det etter hvert kommer fram at inneholder en fugle- eller engleliknende skikkelse. Etter en stund slår de seg ned i en hule og da jenta våkner opp er egget knust og mannen borte. I korte trekk er det hovedinnholdet i filmen. Flere tolkninger rundt dette er selvsagt mulig og de fleste dreier seg om egget. Egget blir ansett som et symbol på jentas uskyldighet, som slår sprekker i møtet med mannen. En freudiansk vinkling på dette er selvsagt også mulig uten at jeg har lyst til å gå inn på den. Flere linjer til Bibelen kan trekkes, og det mest nærliggende er mannen med korset som et symbol på Jesus. En scene i begynnelsen av filmen viser mannen stående på et sjakkbrett (?) vendt mot et romskip formet som et stort øye (Gud), det korsliknende våpenet bærer han over skulderen, og han har bandasjerte hender. Mannens inntreden i jentas liv kan sees både positivt og negativt. Den negative tolkningen er at han lover å passe på henne og egget, men til slutt bryter løftet og gjør det stikk motsatte. På den andre siden kan det være at mannen er den rettvise her; jenta er en usikker person som klamrer seg til egget (sin barndom, uskyldighet), og ikke vil frigjøre verken sitt eget eller eggets potensiale. Flere ganger i filmen dukker også en stor båt opp på toppen av et fjell; arken. Det kan være en pekepinn på at denne fremmede verdenen er det som er igjen etter en flodbølge. Det er vann over alt, det drypper og renner, og flere hus er oversvømt.

Jeg tror ikke man skal tolke Angel’s Egg i hjel heller, men i stedet la seg forføre av Oshiis og Amanos stileksperiment. Angel’s Egg er en vakker og dyster film, og ikke minst en av de mest interessante animasjonsfilmene jeg har sett. Kanskje også den aller beste.

Jade Warrior (2006)

Mange land har såkalte nasjonalepos. Britene har sin Beowulf, grekerne har Odysséen og finnene har sitt Kalevala. Mange av disse er også takknemlige filmobjekt. Det siste i denne rekken er en avledning fra et element i Kalevala og har resultert i en finsk/kinesisk samproduksjon ved navn Jade soturi (Jade Warrior). Dette er i seg selv utrolig spenstig, og finnene fortjener all mulig kreditt for dette. Når svenskene lager vampyrfilmer og finnene wuxia - hvorfor klarer ingen i Norge å lage en mektig vikingfilmatisering? Vi har da også nok av sagnelementer å spinne på. Noen særnorske nasjonalepos er kanskje mangelvare (kanskje sett bort fra Peer Gynt), men de islandske Edda-ene gir da nok av forbindelser til Norge? En viking-wuxia hadde vært så flott. Selv ser jeg levende for meg Trond Espen Seim som Balder, drept med en pil laget av kinesisk bambus (egentlig var det vel misteltein, men noen kunstneriske friheter må man kunne ta seg). Balder skulle i følgde den eldre Edda også bli gjenfødt i den nye verden — ikke ulikt det som skjer i Jade Warrior. I en tid hvor historiske drama ser ut til å være i vinden, ville jeg ikke tatt dette for å være en så umulig tanke.
Men dette kan vi ønske oss, i mellomtiden er det fritt fram for uavhengige filmskapere å lage mindre epos, så som Mengaloth. Som kanskje kan bli vel så bra.

Jeg likte imidlertid Jade Warrior. Historien er utradisjonell til wuxia å være, da den skifter mellom nåtidens Finland og Kina før det første dynastiet. Bakteppet for historien er at en smed nevnt i Kalevala smidde en maskin ved navn Sampo, som kunne gjøre mennesker lykkelige. Kinesisk folklore forteller om en demon som erobret en gjenstand - Sang Fu - fra menneskene. Etter sigende var imidlertid maskinen smidd så snedig at kun smedens sønn kunne noensinne åpne den.
En finsk antikvitetshandler kommer ved en tilfeldighet i kontakt med en lokal smed. Antikvitetshandleren forsker litt i det skjulte på nettopp nevnte sagn, ikke uten en egen agenda skal det vise seg. Dennes kone, som er arkeolog, har nord i Karelen funnet en gjenstand som nettopp kan være Sampo. De får bare ikke åpnet den. Parallelt med dette forelegges vi historien om den mystiske krigeren som dukker opp i det gamle Kina. Hans uvante trekk skyldes en mor med nordisk avstamning. Herfra er det bare å overlate resten til de som er interesserte i å sjekke ut filmen selv.

Filmen har en fin lengde og er vakkert filmet av Henri Blomberg. Aldeles flott filmet, faktisk. Og besetningen er innertiere. Tommi Eronen i dobbeltrolle er et funn, og for meg er det ingenting som avslører at denne gjengen trolig stiftet bekjentskap med martial arts for første gang under denne innspillingen. Det litt kjølige finske har gått noe på bekostning av sentimentaliseringen vi ofte finner i rene kinesiske filmer av denne sorten. Selvsagt er det likevel plass til romantikk i flere dimensjoner. Filmen får mange pluss i min bok for et utradisjonelt konsept, og kamper som gir klare assosiasjoner til tango. Filmen kostet ikke særlig mer enn 20 millioner kroner å lage, dette skulle vel ikke være noen umulig ramme i Norge heller. Sprekt av finnene å satse på dette materialet med en debuterende regissør.
En sterkt anbefalt film selvsagt.

Enebolig til salgs

Adresse: Sør-Korea
Prisant.: Høy prisklasse, omkring 8,0 hvis maksimal pris er 10,0.

Oppdr.nr.: 0282599
Tomt: Ved sjøen
Byggeår: 2000

Særpreget arkitekttegnet enebolig (Il Mare) som ligger sentralt, men i private omgivelser ved sjøen. Nærhet til by, samt gode kommunikasjoner til arbeidsplasser. Innhold: Gangbro fra parkeringsplass over vann til inngangsparti. Hall og oppholdsrom. Stort kjøkken. Nedgang til stranden med trapp fra husets indre del. Loft.
Det tar ca 1 time og tre kvarter å danne seg et bilde av eiendommen, som er vakkert opparbeidet og har egen postkasse. Boligen har nydelig finish, vinkler og detaljer og gir et nærmest drømmende inntrykk selv om den også er konsis i formen. Gode lysforhold.
Kun to tidligere eiere som delvis bodde der samtidig over en toårs periode. Huset har en fascinerende historie, som i dag fortsatt gjør inntrykk på de besøkende. Man kan oppleve at tiden nærmest står stille i dette huset, hvor også tidligere eiers hund følger med på kjøpet. Poteavtrykk fra denne skjemmer inngangspartiet noe, men dette kan være borte i morgen.

Velkommen på visning, som kan gjøres hjemme hos deg selv ved hjelp av det patenterte BPD-systemet (Bolig På DVD).

Entreprenør og hoveddesign: Hyun-seung Lee, arkitekter: Eun-Jeong Kim & Ji-na Yeo.

Konseptet ble i 2006 overtatt av et amerikansk ferdighusfirma og omtales der som The Lake House. Det masseproduseres for tiden i en noe enklere utførelse.

Kontakt: TMwtP, megler.

Les resten av innlegget »