Millions (2004)

Millions er en familiefilm om glede, sorg, fantasihelgener og penger. Og mere penger! Danny Boyle er i sannhet en allsidig kar. Mannen bak Shallow Grave, Trainspotting og 28 Days Later… lagde plutselig noe helt annet denne gang. Og sannelig fant han ikke, og filmen står jo og faller helt på det, en glimrende hovedrolleinnehaver i Alexander Nathan Etel som spiller Damian.
Hva skal man gjøre med en hel masse penger som man plutselig finner? Det er spørsmålet som Damian og Anthony (Lewis Owen McGibbon), to brødre på 7 og 9 år plutselig må ta stilling til. Det de finner er £265 000, bare noen dager før Storbritannia skal konvertere valutaen sin fra pund til Euro.

Guttene som bor sammen med sin far (James Nesbitt), moren er nylig død, har nettopp flyttet til et nybygd hus og ny skole. Rett etter innflyttingen holder den lokale politimannen et orienteringsmøte, der han informerer familiene om at det helt sikkert vil bli gjort innbruddsforsøk. Det skjer alltid det i nye boligstrøk. Han orienterer derfor beboerne om hvilke skjema de skal fylle ut på politistasjonen etter innbruddet, hehe.
Barnas utfordring med å bli akseptert blir raskt løst etter at de finner pengene, og kan kjøpe seg både tjenere og “beskyttelse”. De utnytter også til fulle morens død til egen vinning, for eksempel når de skal handle noe. Our mom’s dead! gjør inntrykk på de fleste slik at de gjerne får varene de har tenkt å kjøpe. Selvsagt har morens død rammet dem sterkt - minstemann Damian fører lange konversasjoner med diverse helgener som han faktisk ser, og som griper inn i hverdagen hans. For hver eneste av disse han møter, spør han om det har dukket opp en St. Maureen i det siste. Han er nemlig overbevist om at moren har blitt til en helgen. Hva ellers?
Etterhvert kommer de voksne inn i bildet når Damian gir 10 000 pund på en skoleinnsamlingsaksjon. Omstendigheter gjør at faren etterhvert involverer seg i saken på en helt annen måte enn han kanskje først hadde tenkt. De som mener de har rett på pengene dukker også opp, og gjør dette spennende - i det minste for de unge seerne.

Regien er leken og full av overskudd. Millions balanserer på en fin måte mellom fantasi og virkelighet, absurditeter og realiteter. Barna kan godt se den og drømme seg bort i store kupplaner, vi voksne kan også utmerket godt se den fordi vi skjønner kompleksiteten og dybden i den. En film fylt med etiske dilemmaer og moralske kvaler som går dypere enn de konkrete problemstillingene guttene og familien utsettes for.
Denne likte jeg, men så er jeg også en sucker for sentimentalitet. Men filmen byr altså på langt mer enn det.

Mirromask (2005)

Jeg skal ikke legge skjul på at Mirrormask var min mest etterlengtede filmopplevelse i år. Forventningene var nok litt i overkant, selv om jeg på forhånd hadde innsett at jeg ikke skulle bli skuffet over dårlig skuespill, halvgod regi og billige effekter. Budsjettet til denne filmen er ikke det største, selv om erfarne Jim Henson Company står bak, Neil Gaiman har skrevet manus og kompanjong Dave McKean har inntatt regissørstolen. Disse burde være kjent for de fleste og sammenlikninger med filmer som Labyrinth er vel uungåelig og ganske passende. Likevel er dette en litt annen type film, med en litt mer ambisiøs visualitet. Jeg ble sittende igjen og undre på om ikke filmskaperene her har havnet i de velkjente fellene kompromiss og uferdighet.

Kompromissene går på selve historien som er forholdsvis enkel og i samme ånd som Labyrinth. Helena er en jente som ikke er helt fornøyd med livet hun lever på sirkuset drevet av sin mor og far. Da moren en dag blir syk og innlagt på sykehus blir hun nødt til å gå i seg selv for å finne en løsning på sitt forhold til foreldrene. Natten moren skal opereres blir hun på mystisk vis sendt inn i en drømmeliknende verden. Som sin Vergil på ferden har hun den innfødte Valentine. En verden med figurer og elementer fra hennes egne tegninger. Det blir etterhvert klart at denne andre verdenen er uløselig knyttet til hennes eget liv og forholdet til foreldrene. Ved å redde den fiktive verdenen fra den onde dronningen vil hun samtidig redde sin egen mor. Rammehistorien er forståelig og ganske straight, men den virkelige attraksjonen skal være det som skjer i drømmeverdenen. Selv om denne er umiskjennelig både Gaiman og McKean setter den seg sjelden slik vi er vant til fra verdens beste tegneserie; “The Sandman”. Den blir rett og slett litt rotete, om enn vidunderlig kreativ, og hele tiden føler jeg at radarparet har hatt problemer med å forestille seg sitt publikum. Dette blir litt for tøft for de yngre tilskuerene og ikke tøft nok for fansen. De siste får riktignok en hel del øyedrops og fantasi til å være rimelig fornøyd, men neppe den helheten de jakter etter. Universet er godt nok til å føye seg inn i Gaimans mytologi, men jeg savner en mer helhetlig oppbygning. Det virker her som om de vet godt hvordan alt skal se ut, men ikke helt hvordan ting skal henge sammen, langt mindre et meningsfylt plot og en givende narrasjon. Dette bunner ut i den korte tiden man har på en spillefilm, men, jeg vil anta, også fordi man velger å kompromisse innholdet.

Mirrormask virker også på mange måter litt uferdig, både narrativt og visuelt. Dette er delvis et budsjettspørsmål. Jeg er glad for at denne filmen ble laget, og med tanke på hva som skal framstilles på lerretet er det ikke rart at 90% av filmen består av digitale tablåer og figurer. Noe fungerer helt fantastisk (f.eks. pingvinapene og deres ville flukt samt to flygende steinkjemper - “Giants Orbiting”), annet igjen mindre bra. De scenene som fungerer er store og full av visuell prakt, de som ikke fungerer er forsøkt skjult bak et ganske tett slør av et tåkefilter. “Det er en drøm tross alt” kan man kanskje forsvare dette med. For min del ble illusjonen ødelagt av akkurat det.

Skuespillerene er mindre dårlig enn forventet og spesielt hovedrolleinnehaveren er god. Merk dere navnet Stephanie Leonidas med en gang - hun kommer vi til å se mer av. Foreldrene er ganske uanseelige - moren har tre “roller”, og fungerer desidert best som den onde dronningen. Valentine bekles av Jason Barry og det gjør han helt greit.

Til tross for det jeg har gitt utrykk for så langt er det vel ingen overraskelse at jeg likte store deler av filmen. Den har sine helt åpenbare mangler og noen store skuffelser, men lar du den synke inn en stund vil du se at den ikke er så dårlig som man skulle tro. Om man vil kan det tolkes mer inn i denne filmen enn liknende eventyrfilmer: pubertet, identitet, og ikke minst et sterkt freudiansk perspektiv. Filmskaperene vil nok være uenig i dette, men vil man så kan man se på Valentine som veifinneren Vergil - fra barn til voksen for Helena. Som en liten vri leder han henne ut av fantasiverdenen og i hans ventende armer i den virkelige.

I mine øyne er Gaiman en mer visuell enn brilliant forfatter. Det er derfor tegneserieformatet har passet ham så godt. Romanene hans har vært mindre bra, og denne filmen lider litt under manglende karakterforståelse, plot og helhetlig tankegang. McKeans visuelle design er det lite å plukke på (rent bortsett det litt uferdige utseende). Hadde jeg ikke kjent til Gaiman og McKean fra før ville dette antagelig vært en ganske ubetydelig film. Jeg er imidlertid glad i disse karene og DVD’en havner rett i samlinga mi når den slippes.

Mon Oncle (1958)

Vi forventer stort sett dramatikk og sjelsettende opplevelser av filmer i dag. Likevel gir jeg meg uforbeholdent over til Jacques Tati når det gjelder å gjengi det dagligdagse med klokskap, humor og gjenkjennelse. Mon Oncle fra 1958 er min favoritt. Den får meg til å se på stress og vanskelige stunder med andre øyne. Tanken på at uansett hva som skjer så trenger ikke alt være så alvorlig. Len deg litt tilbake og ta det med ro. I morgen er en ny dag. Forhåpentligvis vil de samme menneskene være der da. Også de som ikke alltid passer inn. Det gjør meg glad!

Jeg har en teori: i alle familier finnes det en person som skiller seg litt ut. Jeg tenker ikke på svarte får eller lignende. Stort sett dreier det seg om en ikke alt for nær slektning med livsførsel, væremåte og interesser som ikke alltid oppfattes som akseptabelt. Vi kan jo tenke oss en onkel som ingen vet særlig mye om. Han røyker kansje pipe. Han er helt sikkert enslig, bedagelig og litt sær. På mange av livets områder befinner han seg på barnas nivå. Som et motstykke til kjedelige foreldre. Alle barna elsker ham for dette selvfølgelig, mens de eldre slektningene ikke har den helt store forståelsen.

Jeg har en slik onkel. Jeg tror også Jacques Tati hadde en. Eller kanskje han ønsket å være en selv. Den ellers så perfeksjonistiske og nitidige Tati skildret både fra regissørstolen, og som skuespiller, den generøse, klomsete og akk så elskelige Monsieur Hulot i fire filmer fra 1953 til 1971. Mon Oncle er det andre møtet med denne karakteren.

Hvem er så Hulot onkel til? I filmen heter nevøen Gerard og er sønnen til Hulots søster Madame Arpel, som er gift med forretningsmannen Monsieur Arpel. Familen Arpel bor i et futuristisk og funksjonelt hjem. Skjønt, så funksjonelt er det vel egentlig ikke. Diverse elektroniske apparater slår seg stadig vrang, og merkelig nok alltid når Hulot er på besøk. Arpels liv består av overflate, rette linjer og stress. Hulots leilighet på den andre siden av byen er fredelig, asymmetrisk og sjarmerende fransk. Filmen er preget, og blir drevet av denne dualismen. Motsetningene blir tydeligere jo mer familien Arpel forsøker å ‘hjelpe’ Hulot mot et konformt liv. De fikser stevnemøter og jobb på fabrikk. Det blir selvfølgelig ingen suksess.

Filmens stil ligger nært opptil både stumfilmkomikk og farse, men er en mer behagelig opplevelse. Hulots tilstedeværelse er et beroligende element, og en figur som står i sterk kontrast til det moderne mennesket. Hans eskapader på Arpels helautomatiske kjøkken burde få noen og en hver til å trekke på smilebåndet. I krysningen mellom teknologi og det sosiale oppstår det misforståelser og latterlige situasjoner. Vær da klar over at det kan være ditt eget liv du ler av.