Eurodok 2007

Den årlige Eurodok-festivalen har gått av stabelen på Cinemateket i Oslo hvert år siden 2002. Festivalen forsøker å vise det aller beste av nyere europeisk dokumentarfilm. Jeg skal innrømme med en gang at jeg har et problematisk forhold til dokumentarfilm. Det kommer av flere ting, og det meste dreier seg om form. For det første ligger det ganske plantet i genren at filmene ikke trenger å være filmatisk gode. Så lenge man har et kamera å filme med og et greit tema kan man lage dokumentarfilm. Jeg blir ofte sittende å irritere meg over komposisjoner og elendig bildekvalitet når dokumentarfilmskaperene rister rundt i verden og er ivrig opptatt med å “fange virkeligheten”. For det andre er det ingenting ved verken den essayistiske eller journalistiske dokumentaren som tilsier at disse filmene er mer “ekte”, objektive eller sanne enn annen film. Manipulering med materialet forekommer i all type film, og for min egen del blir dette på grensen til spekulativt når filmen forsøker å fremstå som en sannhet. Vinklingen er alt, og det er viktig å ha i bakhodet når man ser slik film. For det tredje, og dette går mer på innhold, tror de fleste dokumentarfilmskapere at en historie om en skjebne, en historie om elendighet og tristesse er mer effektiv og grensesprengende enn en optimistisk film. Jeg vil gjerne se flere gladdokumentarer, og ikke alltid kikke ned i melankoliens dystre avgrunn. Jeg vil også se flere lærerike dokumentarer, og ikke nødvendigvis mollstemte filmer. Jeg vil se dokumentarer som gir meg ny input utover det rent følelsesmessige.
På bakgrunn av dette ser jeg ikke alt for mye dokumentar, men i programmet til årets utgave av Eurodok var det to titler som fanget nysgjerrigheten min. Den ene fordi den er et formeksperiment, den andre på grunn av innholdet.

Life in Loops blir beskrevet som en remix-film. Timo Novotny fra den østerikske trip-hop-gruppa Sofa Surfers har tatt tak i materiale fra filmen Megacities av Michael Glawogger, tygd på den, satt den sammen igjen og lagt til sin egen musikk. Resultatet har blitt fascinerende, men kanskje noe ensidig. Megacities portretterer en rekke mennesker i verdens største byer, New York, Bombay, Moskva, Tokyo og Mexico City. Life in Loops benytter seg ganske vilkårlig av disse portrettene, samtidig som den sper på med stemningsbilder med fengende trip-hop mellom de forskjellige sekvensene. Dette fungerer veldig bra, og om man er interessert i kombinasjonen musikk og bilder er filmen et lite skattekammer. En del sekvenser er hypnotiserende, men hver gang “remixer” Timo Novotny legger fra seg sampleren og forsøker å bruke sekvensene til å fortelle noe sklir filmen over i Mondo-land (les Fred Uts ypperlige artikkel “AfriKaos” om Mondo-fenomenet). Den indiske farge-blanderen og søppelsamlerene, den japanske unggutten som har seksuelle opplevelser med koseputer og 2D-kvinner fordi “3D blir for ekte til å forholde seg til”, den amerikanske heroinavhengige lurendreieren som sovner i sitt eget rennende spytt og den meksikanske stripperen som lar 14 menn beføle henne på scenen samtidig er alle ting som egentlig ikke er spesielt beskrivende for storbyen som sådan. Heller ikke er de spesielt musikalske og jeg blir sittende igjen med følelsen av at det kontroversielle, anti-menneskelige og sjokkerende vinner over et godt tenkt eksperiment.

Veldig interessant, men knapt åpenbarende, tar The Pervert’s Guide to Cinema form av en tredelt serie med forelesninger fra den relativt kjente pop-filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg enkelte ganger problemer med å henge med på Zizeks tankerekker, men når alt høres like troverdig ut vet man at man har med en dyktig foreleser å gjøre. Regissøren Sophie Fiennes gir Zizek den tiden han trenger, og stopper ikke, klipper ikke, selv om mannen kremter, puster tungt, forsvinner inn i sin egen verden, drar seg i skjegget eller plukker seg i nesen. Presentasjonen blir i seg selv sterkere av dette og gjør filmen mer underholdende. Zizek går gjennom en rekke av filmhistoriens viktigste filmer med psykoanalytikerens frakk (og noen ganger med eksistensfilosofens). Han plasserer bokstavelig sin lespende, slovensk-britiske aksent og skjeggete tilstedeværelse inn i filmer som Blue Velvet, Psycho, The Conversation, Solaris og The Matrix. Enkelte ganger tilfører han så mye påfyll til tolkningene sine at det hele blir mer forvirrende enn oppklarende, men likevel er det fascinerende tankemønstre Zizek disker opp med. Filmen er vel egentlig tenkt som en TV-serie, og den første episoden tar for seg de freudianske byggestenene id, ego og superego. Overført til etasjene i huset til Norman Bates, eller de tre Marx-brødrene gir Zizek seg virkelig hen til psykoanalysens viktigste våpen og tilfører både filmene og karakterenes egenskaper ny mening. Del to griper tak i vårt seksuelle begjær og fantasier. Her behandles filmen som en kulturell bidragsyter til våre kunstige og skapte begreper om romantikk, kjærlighet og den seksuelle akten som noe mer enn ren reproduksjon. Filmens historier om at kjærlighet og romantikk er naturlig del av seksualiteten gir bensin på det brennende bålet. Dette er neppe noe nytt å hevde i menneskelig eller kulturell sammenheng, og for min egen del blir dette den svakeste delen av Zizeks psykoanalytiske gjennomgang av filmen. Likevel er hans tolkning av Blue Velvet uhyre interessant, og kikkerelementet som går igjen i både Lynch sin film, Coppolas The Conversation og Vertigo bringer Zizek over i den tredje og mest interessante episoden. Her blir vårt forhold til fantasi og virkelighet satt opp mot spørsmålet om hvorfor vi velger å leve oss inn i og dermed tro på det som skjer på lerretet. Igjen bruker Zizek David Lynch sine filmer (bl.a. med en høyst plausibel gjennomgang av Lost Highway) men også Tarkovskijs Solaris og Stalker gir innsikt i hvordan lerretets illusjoner fremstår som virkelige.
Mens vår eksistens, seksualitet og persepsjon av virkeligheten bygger på fantasier og forestillinger innprentet i oss av kulturen (og filmen), viser filmen oss denne virkeligheten i sin reneste og mest “virkelige” form.

“Cinema is the ultimate pervert art. It doesn’t give you what you desire, it tells you how to desire.”

På den måten blir fiksjonsfilmen mer virkelig enn virkeligheten selv, og det i seg selv er en beundringsverdig og ikke minst overraskende konklusjon på en dokumentarfilm. Om du har en liten filosof i deg, eller er interessert i menneskelig psyke og film er The Pervert’s Guide to Cinema obligatorisk.