This Is England

England 1983: 12 år gamle Shaun har mistet sin far i den pågående Falklandskrigen. Etter en mildt sagt kjip dag på skolen treffer han en gjeng skinheads som tar ham under vingene. Så langt, så bra. De er i stor grad en uskyldig gjeng som ødelegger forlatte bygninger og spiller fotball i gatene. Den forlatte 12-åringen føler endelig tilhørighet. Men så slipper den gamle lederen Combo ut av fengsel etter drøye tre år og alt snus på hodet. Med en mer agressiv ideologi splitter han gjengen mellom de som er villige til å følge ham i kampen om å ta tilbake England og frigjøre det fra Tatcher og innvandrere som stjeler jobbene til hardt arbeidende engelskmenn, og de som vil fortsette som før. For Shaun blir dette et enkelt valg; han ville ære sin far gjennom å “frigjøre” England. Combo manipulerer den stakkars gutten med en tordentale som kunne overbevist hvem som helst. Snart er de en del av National Front som hardnakket hevder at de ikke er nazister, men nasjonalister.

This Is England og historien om Shaun er i hovedsak basert på regissør Shane Meadows eget møte med skinheadkulturen på 80-tallet. På mesterlig vis blander han hyggelig nostalgi med andre skremmende minner, og ser tilbake på en tid som mildt sagt var forvirrende. Samfunnet rundt er på randen til å gå inn i en ny tid pluss for Englands del foregår det meningsløs krig med Argentina om noen øyer i Atlanterhavet. En gruppe ungdommer vil ikke finne seg i disse forandringene, men er samtidig rådville. De vil ha frihet, og de vil stoppe grensene. Mest av alt vil de tilhøre og bli hørt. For Shaun betyr den nye vennegjengen at han tilhører noe og at han selv kan bidra. Veien derfra til å bli en del av en ideologi som har frykt som sterkeste våpen og lærer deg å hate uten å stille spørsmål, er skremmende kort. En av nøkkelscenene i This Is England er den hvor Combo påpeker at skinheads har hentet mye av sin kultur fra særlig Jamaica (reggea og ska) i en samtale med Milky som selv er av jamaicansk herkomst. Sakte oppdager han det paradoksale i dette og eksploderer. Gjennom hele filmen er han på kanten og Stephen Graham gjør en av de mest intense rolletolkningene jeg kan huske å ha sett på film. En komplett psykopat som finner fotfeste i en kultur som allerede er dødfødt, og jeg sitter med en følelse av at han vet det selv. Samtidig viser han sider som på utsiden virker sympatiske, men som er en del planen om å få full lojalitet fra “troppen”. Mesterlig! Det er også vanskelig å komme utenom den unge Thomas Turgoose i rollen som Shaun. Han er et perfekt funn (han har ingen skuespillererfaring) i rollen som den usikre gutten. Han tilfører en ambivalens til karakteren som gjør at man ikke har noe problem med å forstå valgene. Han viser en utrolig menneskelig side (særlig scenene med moren og kjæresten), samtidig som uvitenheten hans gjør får ham til omfavne ideologien til fulle. Avslutningsscenen oppsummerer utviklingen hans, og filmen generelt, på en fantastisk måte og det siste bildet ga meg frysninger på ryggen.

Det Meadows lykkes så bra med er å skape et skremmende bilde av virkeligheten som aldri lar oss glemme at det er individuelle valg som preger og påvirker, og at det finnes personlig grunner bak. Slik unngår filmen og bli en historieleksjon og blir i stedet en film om personlige skjebner, og viser hvor mye det har å si å føle tilhørighet. Ofte har det så mye å si at man ikke ser klart så lenge man er godkjent. Slik blir den aktuell også i dag. Tidskoloritten og kameraarbeidet tar oss med til 80-tallet, og med en blandet bruk av håndholdt og stativ blir vi både deltakende og observerende. Historien holder jevn kurve og de første minuttene introduserer oss for konflikten på briljant vis, og filmen faller aldri for fristelsen å moralisere eller pratsom. Masse fin musikk og flotte bilder blandet med arkivbilder som understreker situasjonen, gjør at opplevelsen blir personlig og at man aldri føler at Meadows prakker på deg en historie du ikke er interessert i å høre. Dette må du høre og ikke minst se. Skremmende bra.

Severance (2006)

Severance blander skrekk og komikk på en langt mindre effektiv måte enn den andre britiske filmen i genren de siste årene, Shaun of the Dead. Filmene baserer seg på to vidt forskjellige typer humor, og der SotD er en morsom, og nesten hyggelig sak, viser Severance langt mindre glede i å underholde. Uten å trekke denne urettferdige sammenlikningen alt for langt så er det likevel i mine øyne lettere å lage god humor med zombier enn med ungarske oppdrettssoldater.

Regissør Christopher Smith lagde for noen år siden den totalt forglemmelige Creep. Severance er langt på vei et bedre forsøk på å finne form til labert innhold. Som en blanding av “The Office” og Deliverance har filmskaperene kalt den. Smith mislykkes likevel på det punktet der slike filmer virkelig bør fungere: det skal være gøy. Severance er ikke gøy. Den er en rekke med pinlige og ganske ufornøyelige vitser, hovedsakelig basert på ren mobbing og stereotyper, og forsøket på å tilnærme seg skrekkgenren blir gjort med ganske sadistiske, men også merkverdig tamme splatter-effekter.

Personene som er modne for nedslakting i Severance er kontoristene i et britisk våpenhandelfirma som av uforståelige grunner har valgt å legge årets bonding-tur til Ungarns villmark. Den idealistiske sjefen, det blonde bombenedslaget, den “morsomme” grisegutten, den smarte sekretæren og den obligatoriske fargede, og sikkert et par til som jeg glemte i farta (det er ikke så nøye da ingen av karakterene har noe å tilføre verken film eller historie). De bommer litt på veien og da bussjåføren stikker av etter en krangel er gjengen overlatt til seg selv og en tilsynelatende forlatt hytte. Snart skjer merkelige ting og like etter skjer det første dødsfallet…
Ganske konvensjonelle greier. Det er det også, til tross for Smiths gjentatte forsøk på å være “vill”, “utfordre” genren og være selvreferende.

For meg kunne sikkert Severance glidd ganske greit forbi som en halvslapp lørdagsskrekkis med høy b-faktor. Hadde det ikke vært for at den rent menneskelig, men også politisk, er helt forkvaklet. Hele historien her dreier seg rundt at “ååå-så-umoralske”-våpenhandlerene møter sitt endelikt ikke bare av våpen de selv har solgt, men også de levende krigsmaskinene de har skapt. I Ungarns mørkegrønne skoger. Er det en platt, sneversynt og en helt forferdelig ukorrekt måte å bygge opp en historie på? Disse britene kunne kanskje dratt til en tidligere koloni i stedet. Det ville i det minste være noe i en slik historie. Eller kanskje det er meningen at dette skal være morsomt? Man trenger egentlig ikke tenke seg så nøye om for å se at det ikke er det?