Kunst, kratt, kloner og klassikere

Art School Confidential (2006) * Terry Zwigoff [IMDb]

Så denne filmen sent her en kveld. Jeg har aldri stukket under en stol at jeg tror “dagsform” har betydning for filmopplevelsen, men dette fungerte ikke i det hele tatt for min del. Tegneseriepåvirkningen var åpenbar, men i enkelte scener var det så påfallende at jeg lurte på om det var seriøst ment eller ikke. Spesielt mener jeg da gatescenene som så krystallklart var studiotagninger. Effekten av dette var som sagt at det nesten ble karikert (tegnet), og skulle det være slik så OK. Hvis ikke, vel da ble det litt patetisk. Det begynte nærmest som en klassisk screwball high school film, for så midtveis å stupe ned i den mentale avgrunnen til vår venn Jerome (Minghella). Hva vil den egentlig? Kunstmiljøskildringen som sådan - der er jeg enig med zann i at det er skildret langt bedre og mer realistisk i Six Feet Under. Karakterene var videre bare delvis troverdige, den glatte overklassegutten skilte seg vel altfor mye ut? Og dette blir jo også helt riktig påpekt av vår venn, men for sent. Den barnslige tonen Jerome møtes med fra sine klassekamerater likeså. Jim Broadbent som forfyllet og mislykket kunstner med sine allvitende og filosofiske (cocksucking) råd om karriere, gjør i og for seg den beste rolleprestasjonen, men også hans karakter er sterotyp på grensen til det parodiske. Jeg mistet tråden etterhvert, det var vel noen mord som virket sentrale uten at det ble konkludert noe videre omkring dette. Filmen kan kanskje kalles for komedie-noir, hvis det er noe som heter det. Den tar seg selv svært høytidelig, nesten pompøst, og blir for meg bare rotete og uengasjerende.

The Woods (2006) * Lucky McKee [IMDb]

Dette er noe så sjeldent som en thriller / horror-film med karakterbygging. Filmen bruker masse tid på å la oss bli kjent med de involverte mens stemningen bygger seg fint opp. I denne fasen er filmen faktisk ganske bra og man venter spent på fortsettelsen. Hekser på High School er jo en original vri. Men så tar det i overkant av selvsagt. Akkurat som jeg også husker fra Fragile [anm], så tror kanskje regissøren at det hele er i ferd med å bli litt kjedelig? Man har liksom dratt det subtile for langt? Vel, for ikke å komme i skade for det, så er det tid for øks og vedhugging. Bokstavelig talt. Og da skeier det litt for mye ut for meg. Men det blir jo aldri skummelt i det hele tatt. Burde ikke slike filmer prøve på det? Og, filmen hadde nok stått seg også betydelig bedre på å ikke så åpenbart signalisert hva det er som egentlig har skjedd på skolen. Og hva som må til for å få en slutt på det hele. Ikke mye twist her nei! Teknisk sett er det imidlertid lite å si på det hele. Klokkescenen var dritstilig!

Star Wars: Clone Wars (2003) * Genndy Tartakovsky [IMDb]

Dette er en liten perle av en serie. Jeg fikk bare med meg enkeltepisoder, dvs små bruddstykker da denne gikk på Cartoon Network. Det var en flott opplevelse å se hele serien under ett. Vi snakker egentlig om tre såkalte ’sesonger’ her. De to første sesongene besto av til sammen 20 episoder, hver á 3 min. i lengde. Til sammen er dette utgitt på DVD som Clone Wars Vol. I. Sesong 3 besto av 5 episoder á 12 min, som nå er å finne som Vol. II. Hele greia utspinner seg mellom episode II og III av Lucas‘ filmer, og gir et nødvendig supplement til disse. Krigen som startet i episode II fortsetter i denne serien og det er tøft altså! Det er mye I’ve got a bad feeling about this, lyssverdene har den rette lyden, og flyene har den fete lyden de fikk i episode I.
Kun Anthony Daniels (C-3PO) er med av stemmene fra serien. Men Mat Lucas gjør en god Hayden Christensen-etterligning, Tom Kane er bra som Yoda og James Arnold Taylor flott som Ewan McGregors Obi-Wan Kenobi. Karakterbyggingen er nesten fraværende her, i stedet er det masser av action. Tartakovskys Jedier er mye, mye tøffere her enn i Lucas‘ filmer, de knuser hele avdelinger av klonesoldater med en håndbevegelse. Anakin og Mace Windu er skikkelige badasser som levner absolutt ingen tvil om resultatet av kampene de er involvert i. Det virker som at Tartakovsky har bestemt seg for at, siden disse karakterene ikke kan bli drept likevel, hvorfor ikke ta det helt ut? Star Wars: Clone Wars er omlag to timer med Anakin som tøff drittunge, en General Grievous og en Mace Windu vi aldri får sett i filmene, og mange fete eksplosjoner. Nå høres jeg ut som jeg er den fanatikeren av Star Wars? Vel, jeg har nesten blitt det etter dette.

On the Waterfront (1954) * Elia Kazan [IMDb]

Oscar for beste film i 1954 til tross, dette er en av de oversentimentale filmene som kom ut fra Hollywood på den tiden. Filmen har kvaliteter, ingen tvil om det. Spesielt god er den i de tøffe skildringene av det korrupte fagforeningsmiljøet og havnearbeidernes slit som sådan. Det som trekker kraftig ned er de lange, lange scenene som skildrer kjærlighetsforholdet mellom Terry Malloy (Brando) og Edie (Saint). I dag ville nok regissørene kuttet kraftig ned på dette og i stedet lagt inn en shootout eller to. Lee J. Cobb er bra som knallhard fagforeningsleder med støtte fra mafiaen, og Karl Malden spiller irsk katolsk prest med stor patos. Hovedpersonen Terrys mål med sin kamp blir noe uklar - vil han være dueoppdretter, bokser eller havnearbeider? Eller kanskje bonde? Jeg vet ikke. Men fotograferingen er flott takket være Boris Kaufman, og den spanske posteren var tøff. Et kryss på 250-listen.

A Streetcar Named Desire (1951) * Elia Kazan [IMDb]

Enda en Kazan / Brando-film fra 250-listen, men denne er langt mer vellykket i mine øyne. Filmen er basert på Tennessee Williams‘ berømte skuespill med samme navn, og hadde før filmatiseringen gjort suksess i to år på Broadway. Kazan fikk med seg nesten hele scenebestningen til Hollywood for å gjøre filmen, Brando inkludert, men med ett unntak. Den sentrale rollen som Blanche var scenegestaltet av Jessica Tandy. Hun ble vurdert som for ukjent til å bekle rollen i filmen, og valget falt da i stedet på Vivien Leigh. Det er selvsagt håpløst å spekulere i hvordan Tandy ville gjort det, men Vivien Leighs prestasjon ville blitt vanskelig å overgå. Dette er altså Brandos gjennombruddsrolle på det store lerretet, sammen med Leigh (i hennes avskjedsrolle) og de øvrige skuespillerne er vel dette en av de mest velfungerende ensembler noensinne. Dialogen er veldig bra, basert på Williams‘ flotte roman som den jo er. Likevel kreves det mye for å klippe denne ned til filmformatet. Jeg er usikker på hvorfor denne traff meg bedre enn ovennevnte film, dette er jo også drama og melodrama så det holder. Kanskje er det den begrensede flaten det hele foregår på som gjør det hele sterkere - det meste foregår i en leilighet, kanskje er det den langt sterkere psykologien i denne filmen som tiltalte meg.
Filmen fikk hele tolv Oscarnominasjoner og vant fire av dem, bl. a. helt fortjent til Vivien Leigh.