Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

The Whispering of the Gods (2005)

Jeg ble advart. Flere ganger. Av forskjellige mennesker. Det var tydelig en hel del som ikke ville at jeg skulle se The Whispering of the Gods. Til og med Oslo Film Festivals medarbeidere mente at dette ikke var en film man burde se sånn uten videre. Sånt sier man jo ikke uten å vekke en viss nysgjerrighet. Og engstelse. For det var nok engstelig, litt redd, jeg var før jeg gikk inn i kinosalen og fikk med meg denne noe spesielle lørdagsmatinéen. Det kan kanskje tilskrives både menneskets natur og selve poenget med The Whispering of the Gods at bildene jeg allerede hadde dannet i hodet var mye verre enn det jeg faktisk fikk se. Når det er sagt så er det to ting som er skikkelig ille med denne japanske kunstfilmen. Det første er et umotivert og unødvendig grisedrap. Det andre er at den kunne vært noe stort om den ikke hadde blitt for opptatt av sin egen perversitet og grumsete estetikk.

Filmens såkalte handling senterer seg rundt et bortgjemt, katolsk kloster der den tidligere eleven Rou har søkt tilflukt etter å ha drept to mennesker. Klosterets prester og lærere fordyper seg i forskjellige typer overgrep, misbruk og perversiteter. Det er nok å vite at dette er ofte skikkelige grosse saker, gjerne med seksuelle utfall og forlystelser. I tillegg får vi flere tonn med gjørme, ganske guffen vold og kastrering av griser. Det er pervertert, tvungen sex og møkk opp etter ørene stort sett hele tiden. Det merkelige er, og kall meg gjerne følelsesmessig avstumpet, at det sjelden virker å bikke helt over. Bortsett fra et par scener er det lite grafisk over denne filmen. De mest makabre hendelsene skjer enten i skjul, ganske fort eller utenfor bildet. Det er likevel nok for tilskueren at vi vet hva som skjer. Jeg vil anta at de løsrevne bitene som til sammen danner et slags bilde av en helt forferdelig virkelighet ønsker å fortelle oss noe om både religion og menneskets natur. De som allerede har en inklinasjon for den typen tankegang vil muligens elske denne filmen, men jeg er en optimist og lever i en slags håpefull illusjon. Det vil si at The Whispering of the Gods ikke ga meg så mye, og jeg hadde vel heller ikke forventet at filmen skulle gi meg så mange svar rundt dens tematikk. Problemet er at den heller ikke virker å stille så fryktelig mange spørsmål. En scene er derimot fryktelig god i forhold til de andre og involverer Rous skriftemål overfor den høyest stående presten i klosteret. Rou skrifter en synd han ikke har begått og tilstår dette overfor presten senere, men legger også til at siden han allerede har fått tilgivelse av både presten og Gud har han på en måte fått en slags carte blanché til gjennomføre handlingen. Presten tar dette såpass tungt at han dør kort tid etter.

Karakteren Rou er interessant. På den ene siden er han utrolig pragmatisk. Han tror på handling. På det å gjøre noe med problemer. Stort sett er det andres problemer som virker å oppta ham, bortsett fra når han blir tullet med. Det å gi de høye herrer i klosteret en håndtjeneste gjør han med en viss apati, men å høre at unggutten Toru er nødt til det samme gir han et ønske om å hjelpe. På den andre siden er Rou, til tross for oppvekst og voldelige, nesten sadistiske, tendenser utrolig lite verdensvant og nesten naiv. Under sin første seksuelle opplevelse med en jente blir han overrasket og spør henne hvor “tingen” hennes er. Rou mottar også hemmelige beskjeder fra gudene som hvisker til ham gjennom en liten hjemmelaget radio. På slutten av filmen erklærer gutten Toru sin kjærlighet for Rou og gir ham en sugejobb i hønsehuset. Mens den gravide nonnen Rou tidligere har vært sammen med ser på. Etter akten får Rou lukte på tærne til Toru, og som om dette er en liten flukt fra den virkelige verden erklærer han “Vi må tilbake til møkka”. Så fortsetter de smilende å spa hønselort.

The Whispering of the Gods er en spesiell film. Den er basert på en kritikerrost roman i Japan. Regissøren Tatsushi Ômori er debuterende, og fotografen Ryo Otsuka står for første gang bak kamera i en spillefilm. Det er imponerende med tanke på hvor mye fint foto det er i denne filmen. Produsentene bak filmen antok, antagelig med rette, at The Whispering of the Gods neppe ville slippe gjennom sensuren og bygde likegodt en egen kino i Tokyo som kun viste denne filmen i seks månedere. I etterkant er flere kritikere over seg av begeistring og filmen ligger an til å få ordinær distribusjon likevel. Mannen bak dette stuntet er ingen ringere enn Genjiro Arato som i 1980 hjalp Seijun Suzuki ut på veien med Zigeunerweisen.

Det er vanskelig å si noe spesielt fornuftig om The Whispering of the Gods, og den utnytter kanskje de trekkene med kunstfilm som elskere av genren vil fascineres av. Den kan være et oppgjør med en hyklersk religion, et bilde på menneskeheten, verden, eller rett og slett et motstykke til forventninger og konvensjoner. Det som er sikkert er at det man kan lære av å se slikt er at man kjapt finner ut hvor sine egne grenser går. Hva kan man håndtere av inntrykk? Hvordan defineres min smak? Jeg er i det minste sikker på at jeg ikke klarer alt for mye av denne typen. Om dette er kunstens fremtid, og om kunsten er opphøyet så velger jeg heller å spa popkulturell hønsemøkk.

The New World (2005)

Jeg kan si flere positive ting om The New World. For eksempel er det en veldig vakker film. Det er en kunstnerisk film. Det er en teknisk uovertruffen film. Likevel er den en lidelse, en kraftanstrengelse og en enorm skuffelse. Jeg skal gå så langt som å si at jeg aldri har sett en så pretensiøs tullefilm noen gang. Jeg holdt på å gi opp flere ganger, men en ting holdt meg tilbake: et sterkt ønske om å være en av de første filmbloggerene som slakter Terrence Malicks såkalte mesterverk. Det kan virke som om han har bestemt seg for å bryte alle reglene i boken ved å beskytte seg med den palisaden som kalles kunstnerisk frihet. Her kryssklippes det vilt, det klippes og hoppes i tid og voice-over blir brukt helt uten mål og mening. Hendelser som burde vært essensielle blir utelatt, mens andre sceneriske tagninger blir nedlasset med ord: Hours pass, and she speaks not a word.

The New World er historien om Pocahontas fortalt gjennom de to mennene som elsket henne, John Smith og John Rolfe. Jeg orker ikke kommentere de forskjellige påstandene og autensiteten rundt denne historien fordi filmen egentlig ikke åpner for det. Det er likevel fristende å påpeke at i hvert fall forholdet til Smith må være verdens mest romantiserte pedofilisak. Jeg orker heller ikke gå gjennom handlingen her, men kan male med brede penselstrøk og si at Pocahontas treffer Smith, forelsker seg, mye fram og tilbake, stridigheter med indianerene, flere kolonister, Smith drar, lurer henne til å tro at han har druknet, hun gifter seg med Rolfe, oppdager at Smith fortsatt lever og drar til London for å finne ham, finner ham, men velger Rolfe likevel, dør. Denne historien blir ikke så mye fortalt som forsøkt vist for oss. Malicks intensjoner med dette er forståelige, til og med prisverdige og noe alle filmkunstnere gjerne vil forsøke. Noe av poenget blir imidlertid borte da den unødvendige voice-overen dukker opp i tide og utide.

Det er mulig noen ønsker å drepe meg for meningene mine. Det er mulig noen vil gi opp å lese det jeg skriver. Jeg kan likevel ikke for alt i verden få meg til å lovprise The New World. Til tross for alle den kunstneriske kvaliteter så klarer jeg verken å forstå eller leve meg inn i dette emosjonelle drapet av en film. Jeg er av den typen som også setter pris på høyverdige filmer, og min første opplevelse med Andrej Rublev er muligens min største filmopplevelse. The New World forblir derimot uinteressant og jeg føler aldri at den forsøker å kommunisere med meg. Den er som å gå gjennom et galleri, beskue kunstverk fra en forgangen tid og se at det er vakkert uten at noe egentlig fester seg. Det er fullt mulig jeg er dum. Det er fullt mulig jeg er følelsesløs. Det er fullt mulig denne filmen ikke er for meg, og det blir jeg nødt til å innfinne meg med. Min Malick-film vil for alltid være Days of Heaven, med sine bruntoner og nedtonede vakre historie. Jeg får ikke den samme følelsen av The New World og det jeg nok vil huske aller best er den gørrkjedelige monotone musikken og mennesker sett i froskeperspektiv i høyt gress med armene i været. Slike bilder er det mange av i The New World. Og fugler som flyr, vann som renner, gress i vinden. Å så flott naturen er! Filmen blir så oppslukt av disse bildene som metaforer for karakterenes følelser at den glemmer å fylle ut karakterene. De føler noe hele tiden, se fuglene flyr og gresset vaier i vinden, men de forblir pappfigurer. Personer jeg strengt egentlig ikke orker bruke fem minutter på en gang. Er det egentlig noen av disse menneskene jeg skal føle noe for, eller blir det hele ødelagt av Malick kunstneriske ambisjoner? Filmen virker ikke å ha noen store poenger utover dette. Ja det er et plot angående indianere, kolonister og tittelen på filmen kan leses på flere måter. Filmen går likevel ingen steder, skal ingen steder og virker totalt meningsløs på meg. Om det eneste du forlanger av en film er vakre bilder så er dette filmen for deg. Om du er interessert i en film uten meningsfull dialog og med meningsløs voice-over er dette filmen for deg. Om du er interessert i zen eller bølgeskvulp på walkman er muligens filmen også noe for deg. Jeg tror mange føler de er nødt til å like denne filmen nettopp på grunn av dette. Dette er liksom filmen med stor F. Den skal være så betydningsfull, så spesiell og så interessant at man kan føle seg kjepphøy og tro at man har forstått noe. Vel, tro om igjen. Malick tråkker i salaten og koker suppe på sine kunstneriske aspirasjoner, Tarkovskij og kryssklipping. Han vil at vi skal føle bildene, vi skal oppleve med kamera hvordan karakterene har det. Resultatet har blitt at ingen av karakterene blir tilkjennegjort. De er like blanke på slutten av filmen som de var på begynnelsen. Jeg kjedet meg, irriterte meg, ble oppgitt og ga til slutt blanke. Det eneste Malick gjør her er å sette sammen en rekke bilder av mennesker som går og går og ser og ser. Mange rennende øyne og såre føtter med andre ord.

Det er en sterk kvalitet over arbeidet med filmen og det synes. En del scener var på grensen til rørende; hovedkarakterens første dag med engelske klær, indianerene som ankommer London og finner en virkelighet og en ordnet natur som er brutalt annerledes. Det er likevel grenser for hvor mye av Malicks froskeperspektiver, lengtende blikk og tidshopp man skal tåle. Det må for alle himmelske dagers skyld være noen andre som reagerer på dette?! Malick har laget fantastiske filmer, og han gjør det helt sikkert igjen. Denne gangen har han ikke klart det.

A touch of Frost, selvmord og voudoun, mann! Samlepost #5.

Seppuku eller harakiri er den tradisjonelle og rituelle måten samuraiene begikk selvmord på for å hindre å falle i fiendens hender, eller for å bøte for den skam de måtte ha påført seg selv eller sin herre. Jeg mener å ha hørt at det er en viss forskjell på “harakiri” og “seppuku”, men wikipedia beskriver begge termene omtrent likt. “Harakiri” er visstnok en utenlandsk og mer vulgær variant av ordet. Den opprinnelige tittelen til filmen er Seppuku [IMDb], mens den engelske “oversettelsen” er Harakiri. Seppuku er det modigste en samurai kan gjøre når han er dødelig såret eller på annet vis vanæret. De fleste vet sikkert hvordan dette selvmordet foregår. Seppuku er uansett en stor film, om enn litt lang, som for meg omtrent var som å se Rashomon [IMDb] for første gang. Så klassisk er dette dramaet fra 1962. For det er et drama, og ikke en typisk samurai-film. Av nyere filmer er jeg fristet til å lenke den opp mot den mer stillferdige Twilight Samurai [IMDb]. Historien starter med at en samurai entrer en føydalherres hus og ber om å få begå seppuku der. Mens man venter på at selvmordet skal fullbyrdes forteller samuraien sin livshistorie. Det viser seg at han har en forbindelse til en annen samurai som ba om den samme tjenesten i samme hus en tid tidligere. Slik utlegges en fascinerende og rørende historie som ender fryktelig. Tolkningsmulighetene i denne filmen er mange, men de mest ordinære fokuserer på tema som ære og forfengelighet. Føydalherren er besatt av å opprettholde et skinn av ærbarhet og forsøker å skjule sine gale valg ved å legge byrder på andre. Noen har også sett på filmen som en gjennomgående nedvurdering av æresbegrepet, både før og nå, i Japan. Jeg ble imponert over Seppuku som en særdeles sterk historie om menneskelighet og offer for andre enn seg selv. Den inneholder også et sterkt hevnmotiv, der hevnen tar skikkelse som åpenbaring for “the wrong-doers”. Videre er det ganske så spesiell kamerabruk i filmen. Det klippes relativt sjelden og kamera følger personer, eller snur 180 grader i stedet for å klippe mellom de som snakker. Dette fungerte så bra at jeg nesten ble svimmel. Kameraet zoomer også en hel del, og selv om det ofte blir brukt helt galt og kunne blitt det her også, så er det bare med på å underbygge intensiteten i stemningen. Seppuku er en intens film, og mye av dramaet bæres av dialog alene. Da er det et stort pluss at Tatsuya Nakadai spiller hovedrollen. Mannen har en av de mest fengslende stemmene jeg har hørt, og selv om jeg selvfølgelig ikke forstod et ord av hva som kom ut av munnen hans glemte jeg nesten å lese undertekstene. Seppuku er et must for filmelskere.

Første sesong av den BBC-produserte sci-fi-komedie-serien “Hyperdrive” [IMDb] er en småmorsom opplevelse. Sjelden frambringer den latterbrølene, men mer et smil eller to og anerkjennende nikk til andre sci-fi-serier og filmer. Red Dwarf [IMDb] har blitt brukt som referansepunkt og det er nok ikke så langt unna sannheten. Den serien var likevel både mer heseblesende og tidvis sprøere. Her er det hele tonet litt ned og det er passabel lett underholdning. Seks episoder av 30 min hver. Det er ikke lenger enn en ganske lang film om dagen, og de 180 minuttene er denne gjengen vel verdt. Faktisk. Romskipet Camden Lock sklir gjennom verdensrommet (det blir styrt på en litt merkelig måte, men det må dere nesten se selv…) på oppdrag fra den britiske stat. Serien fokuserer på seks mer eller mindre sære personligheter ombord. Kapteinen selv spilles av Nick Frost som jeg foreløpig ikke har mislikt verken på film eller serie. Frost er en sånn type som man skulle tro ikke var noe til skuespiller. Det er han forsåvidt ikke heller, men han har en naturlig timing, sprøhet og en dagligdagshet som er ufattelig morsom. Han er litt den typen som kommer ubedt hjem til deg, drikker opp ølen din og promper i sofaen din, og får deg til å le av det. Det er komikk det! “Hyperdrive” er ikke så morsom, men du kan oppsøke verre ting om du liker sci-fi eller britisk komikk.

Divine Horsemen: The Living Gods of Haiti [IMDb]. Avantgardisten Maya Deren fikk muligheten til å reise til Haiti på et stipend fra Guggenheim i 1946/47. Der filmet og kartla hun voodoo-religionen (eg. voudoun) som hun også deltok i og ble en del av. Boken med samme navn som filmen er hennes definitive verk om denne reisen, mens denne filmen ble kompilert etter hennes død. Filmen er på ingen måte en god film, men likefullt ganske fascinerende. Her får vi innblikk i besettelser, makabre ritualer med høner, geiter og okser samt symbolikk for religionens guder. Derens filmatiske stil er ikke spesielt til stede i denne filmen, og den er neppe noen god inngang til hennes filmer. Store deler av filmen er i slow-motion, med et kontrasterende og frenetisk trommesoundtrack. Resiteringer fra hennes egne tekster er lagt på filmen og gir en del bakgrunnsinformasjon for det vi får se. Filmen fokuserer voldsomt på ritualene, og spesielt de som innebærer større folkemengder. Slik får vi inntrykk av hvor stor del av hverdagen voodoo-kultusen utgjorde på midten av forrige århundre. “The Divine Horsemen” er religionens “loa” eller guder, og en del av disse blir forklart gjennom fortellerstemmen og utøverenes dansing og tilbedelse. Det er sære og spennende saker. Maya Deren døde i 1961 av hjerneblødning som følge av ekstrem underernæring. Det har blitt spekulert i om hun ikke døde som følge av en voodoo-forbannelse. Det gjør selvfølgelig denne filmen mer interessant. Om andre er like interessert i slike sære saker så kan filmen (og en rekke godsaker fra andre filmende kunstnere) lastes gratis og lovlig ned fra U B U W E B.