Hot Fuzz (2007)

Vår tid er virkelig en tid for nerdenes hevn. Gutta som lekte Luke Skywalker og Han Solo, snakket klingon, fanget spøkelser med Bill Murray og bygde opp et betydelig popkulturelt referansenivå er nå godt etablert i godt betalte jobber. Nerdenes interesser har ikke forsvunnet og etter hvert har det blitt etablert, om ikke en kultur, så i det minste et større marked for disse interessene. Typisk Tor Andre skriver også om dette i en post om det nye nerdemagasinet Geek Monthly. Det skal ikke mye til for å forstå hvor Edgar Wrights sympatier ligger. Tidligere regissør/forfatter bak referanseserien “Spaced” og den geniale rom-zom-com’en Shaun of the Dead lager parodier med en fanboys hjerne og en nerds hjerte. Hver eneste scene er pepret med referanser til 70-, 80- og 90-tallets amerikanske filmkultur, og i mannens seneste verk, Hot Fuzz er det kanskje enda mer tydelig enn tidligere.

Hot Fuzz er en britisk versjon av de siste 20 årenes amerikanske “buddy cop”-filmer som Point Break, Bad Boys II, Lethal Weapon og Die Hard. Den er parodisk, men ikke uten den nødvendige respekten for opphavskildene som også Shaun of the Dead hadde til zombie-genren. Mitt problem med filmen er at jeg ikke lot meg fenge like mye av humoren denne gangen. Hot Fuzz er rett og slett en mindre morsom film enn jeg hadde forventet. Det betyr ikke at den ikke er morsom, men den er langt mer actiondrevet enn basert på humor. Dette er da også det eneste jeg har å utsette på Wrights tredje spillefilm. Samspillet mellom de to hovedrolleinnehaverene Simon Pegg og Nick Frost sitter som vanlig som en kule, actionsekvensene fungerer overraskende bra, og den tidvis hektiske klippeteknikken, samt Wrights signaturiske sceneoverganger er alt med på å binde sammen en historie som langt på vei er helt usannsynlig. Filmen er spekket med gjenkjennelige (og ugjenkjennelige) ansikter, scener og in-jokes som antagelig de færreste vil plukke opp. Faktisk så utgjør det en del av leken det er å se denne typen film, og gjør garantert gjentatte gjensyn med filmen minst like gledelig som den første.

London-politimannen Nicholas Angel er en virkelig god politimann. Faktisk så god at han setter resten av London-politiet i et dårlig lys. Hans sjef og kolleger får han derfor overflyttet til den søvnige landsbyen Sandford. I Sandford kjenner alle alle og små lovbrudd blir gladelig oversett til “alles beste”. Politimesterens sønn, Danny Butterman (aka Nick Frost i den rollen han kan best - dvs. som seg selv), nesegrus av beundring for politimannen fra storbyen, ender opp som Angels sidekick. De lærer hverandre litt av hvert om livet, men snart merker Angel at Sandford kanskje ikke er helt som andre steder. Fundamentet i byen virker å være basert på løgn og konspirasjon. Noe en rettmessig politimann ikke kan la gå upåaktet hen. Filmen henter her en anelse inspirasjon fra Wicker Man, og derfra og inn er ikke dette bare en av de filmene som antagelig kommer til å glede meg mest i år, men også en av de bedre actionfilmene av den gamle skolen på en stund.

En av de mer fornøyelige tingene med måten Edgar Wright forteller sine historier er at han til stadighet gir oss både pekepinner og enkelte ganger forteller oss direkte hva som skal skje. Dette gjøres ofte i selve filmreferansene og i Hot Fuzz er det først og fremst Point Break det refereres til. Bare en ekte fan kan parodiere slikt, samtidig tilbe actionformen og la den bli bensin til motoren som holder fortellingen og spenningen i live. En annen ting er den erkebritiske stilen som føres i filmen. I Shaun of the Dead søker våre helter tilflukt i den mest britiske av alle bastioner: puben. I Hot Fuzz er det den harmoniske og tilsynelatende harmløse britiske landsbygda som portretteres. NRK’s britiske lørdagsserie “Heartbeat” er farlig nærme stemningen og miljøet i Sandford. Hot Fuzz spiller på de riktige klisjéene, beholder den morsomme dialogen filmen gjennom og er akkurat så smart, men gjennomskuelig at man får det man forventer. Trikset Wright klarer så utrolig mye bedre enn de fleste andre er å gi litt ekstra, akkurat da man skulle tro at vitsen, referansen eller klisjéen ikke kan brukes mer, vris kluten en ekstra gang rundt. Det er akkurat denne vrien som holder liv i filmen og da den ene scenen som så åpenlyst og frekt er rappet fra Point Break dukker opp langt senere enn man skulle tro så hopper actionhjertet mitt over det neste slaget, og jeg må rødmende innrømme at jeg ble underholdt. Nok en gang.

Ti TV-serier du må se før du dauer

Jeg prøver å sparke liv i Fred Uts ypperlige meme, ved å ta over stafettpinnen etter Asbjørn på Filmdagbok.
Jeg ser egentlig ikke så mye TV, og enda mindre serier, men det har jo blitt noen opp gjennom årene og når jeg finner noe jeg liker forsøker jeg å være trofast. Det er det ikke alltid jeg klarer og serier som varer mer enn tre sesonger blir ofte for drøyt for meg. Derfor er det kanskje en liten overvekt av nyere serier på denne listen, men TV har forandret seg en del de siste årene, og da kanskje spesielt amerikansk TV. Jeg ser gjerne flere miniserier enn en lang, og den originale listen jeg kom opp med her rommet godt over 20 serier. Å kutte den ned til ti var likevel ikke så vanskelig. Jeg har kuttet ut en del serier som kanskje burde ha vært med, men det farlige med slike memer som dette er at de rett og slett blir for like. Du finner derfor ikke Simpsons eller Seinfeld her, men et par kort er likevel så sterke at de ikke kunne kuttes bort. Her er de ti tv-seriene jeg har gledet meg mest over og som du helt sikkert ikke blir et dårligere menneske av å se før du dauer:

10. Lost

Det er godt mulig jeg er den eneste som fortsatt følger med på Lost, og fortsatt er så dum at jeg tror på en løsning. Serien klarer alltid å få meg hektet igjen, selv etter 6 måneders pause, og gir akkurat så lite informasjon og så mange løse tråder i hver episode at jeg blir nødt til å få med meg den neste. Det er vel et kjennetegn på god TV? I hvert fall for meg.

9. Spaced

Denne serien har antagelig tapt seg en del siden 1999, men de første eskapadene til Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost har en lekenhet parret med utallige nerdereferanser og god britisk humor som fortsatt virker på meg.

8. Heroes

Fjorårets sterkeste nye serie. Hvor langt den kan gå er litt usikkert, men potensialet er bokstavelig talt helt supert. Jeg har stor tro på tempoet serien har lagt seg på, og flere av karakterene føles såpass ambivalente at ingen lojaliteter eller personligheter er spikret. Det skal bli spennende å følge denne utover året.

7. Riget

Den serien er vel den eneste grunnen til å tilgi Lars von Trier all den råttenskap og kynisme han har påtvunget oss. Både sær og god tv er en sjeldenhet, og det er denne spøkelseshistorien også.

6. Carnivalé

En av de sterkeste og mest lovende seriene de siste årene. Hadde fortjent en sesong eller to til for virkelig å ta ut potensialet rundt russere, amerikanere, atomkrig og de store religiøse spørsmålene. Slutten ble nok mer en nødløsning enn en fullendt avrunding. Men stemningsmessig og rent kreativt en skikkelig god serie.

5. Karaoke

Dennis Potter kunne egentlig vært representert på denne listen med alle seriene sine. Siden det hadde blitt litt urettferdig blir det min desiderte favoritt Karaoke som får representere mannen. I denne serien når Potter virkelig høydene i metanivåer og musikalnumre. Alt er sømløst sammenhengende og den lite likandes hovedpersonen går ut og inn av sin egen fiksjon mens stygge gamle menn synger rundt ham.

4. Battlestar Galactica

Ikke bare den beste sf-serien siden Firefly, men også en av de bedre seriøse seriene fra de siste årene. Battlestar Galactica tar de nødvendige tiltakene for å lage grandios sf. Og får til og med karakterene til å fungere. Det er ikke småtteri dette her. Menneskehetens ødeleggelse, vanvittige avstander, nådeløse fiender og et stort håp. Slik skikkelig sf bør inneholde.

3. Twin Peaks

Denne havner vel på alle de andre listene i dette memet? Trenger ingen introduksjon og jeg tror vel egentlig jeg bare skal nøye meg med å si at slikt som dette får vi aldri se på tv igjen.

2. Firefly

Jeg digger den. Jeg er forelsket i Kaylee, dialogen, idéene, ildflueromskipet, konfliktene, de enkle effektene og alle de fantastiske karakterene. Sf blir ikke stort bedre enn dette. Pokker, western blir vel ikke stort bedre enn dette.

1. Freaks and geeks

Til tross for mange sterke kandidater er det en amerikansk hverdagsserie som troner listen min. Jeg har aldri godtet og kost meg såpass med en tv-serie som med Freaks and geeks. Serien er uprentensiøs og er en av de få skildringer av oppvekst og en tidsepoke som ikke overkompliserer, forråer eller forsøker å sjokkere. Jeg kan ikke se annet enn at dette er totalt ekte, beskrevet med kjærlighet, glimt i øyet og den nødvendige avstanden. Forholdet mellom freaks og geeks er ikke noe typisk amerikansk fenomen og for oss som på en eller annen tid befant oss med en av disse merkelappene godt plassert i panna er det mye å glede seg over her. Dessuten er foreldrene i denne serien så naturlige og sukkersøte at jeg blir rent glad av bare å tenke på dem.

Egentlig hadde jeg tenkt å sende dette memet videre til Tor Andre, men han har visst forlatt landet. Da får Iversen ta over i stedet.