Rundbordsanmeldelse, runde 7 - Debutfilm: Lasse & Geir (1976)

“Kan’ke du ta å gjemme de fisefingra dine a’? Herregud mann, du ser jo ut som en nysatt bolledeig. Gå hjem og ta deg en runk.”

“Er’u liberal, din jævel!”

“Ska’ru se på kuken, kjerringfaen!”

- Lasse og Geir tar bussen…

Jeg jukser litt i denne utgaven av rundbordsanmeldelsen. Vi ble enige om en debutfilm, og det er Lasse & Geir egentlig ikke. Svend Wam hadde laget en film tidligere, Fem døgn i august, men Lasse & Geir er den første filmen Wam og Vennerød samarbeider om. Wam blir kreditert for de sentrale funksjonene, men dette er likevel en essensiell samarbeidsdebut.

Lasse & Geir er uten tvil en av de mer sitatvennlige filmene på norsk noensinne. Jeg skal prøve å komme meg gjennom dette uten for mye moro med disse, men jeg vil tro at akkurat det utgjør store deler av underholdningsverdien for oss. Ellers har filmen fint lite å si oss i dag utover det å være et tidsportrett og et eksempel på regissørduoens første eskapader. 1970-tallets Norge virker å ha vært en grim tid å befinne seg i. Rett før oljepengene begynte å renne inn var dette landet befolket av mennesker med alt for mye hår og hjemmestrikkede klær. Familiene besto av forfyllede foreldre, angsfylte mødre, psykotiske, paranoide fedre og neglisjerte barn. “Systemet”, fordømmingen og overvåkningen føles påtrengende og trykkende for det alternative i samfunner, her representert ved ungdommene Lasse og Geir. Begge sliter med dysfunksjonelle familier, hasjis og myndigheter. Utrolig nok virker de relativt sikre på hva de ikke ønsker, men har på den andre siden ingen klare mål; apatien er nær, men likegyldigheten blir undertrykt av en slags uforløst aggresjon mot størrelsen “det etablerte”. “Etablissementet” i drabant-Oslo på 70-tallet blir representert av grå og kjedelige murhus, velkledde voksne på bussen, og usympatiske fedre med utilfredsstillende arbeid. Alt i alt virker dette mer morsomt enn spesielt samfunnskritisk, og slik vil nok kultstatusen til Lasse & Geir holde seg i all uoverskuelig fremtid.

Som ren filmopplevelse er dette imidlertid skralle saker. Foto er litt for sosialrealistisk kornete, og rent estetisk er det fint lite å glede seg over. Sceneovergangene er tvungne, unaturlige og resulterer i en sprikende og stakkato opplevelse. Enkelte scener, spesielt de dialogdrevne har en del merkelige jump-cuts som plutselig viser karakterene i helt andre posisjoner enn tidligere. Disse fungerer som statiske tablåer der karakterene begynner en ny samtale rundt et nytt emne. Spesielt i samtalen mellom Lasse og hans lillebror (spilt av en veldig ung Thomas Robsahm) er dette irriterende tydelig. Skuespillet er overdrevent, tidvis melodramatisk, og unaturlig. En bekjent hevdet at dette muligens var slik man pratet på denne tiden, men jeg har mine tvil om akkurat det. Talemåten og ikke minst diksjonen til flere av karakterene er latterlig karikert. Med tanke på at filmen heller ikke oser av subtilitet eller elegant underspill er det liten tvil om at herrene Wam og Vennerød, i samarbeid med de to sentrale skuespillerene Torgeir Schjerven og Lasse Tømte, virkelig ønsket å fortelle Norge anno 1976 noe viktig. Spørsmålet er om det er Lasse og Geir som har noe viktig å si eller filmen som sådan? Guttene virker nemlig svært så ambivalente. Opprørstrangen er tydelig, og klammeri med politiet er ikke uvanlig. Likevel betaler de for seg på bussen, hjelper gamle damer inn i på t-banen og plukker opp søpla etter seg i parken. “Systemet” er overalt. Det som ikke er “dem selv”. Det er “oss” mot “de andre”. Lasse og Geirs anarkistiske holdning er ikke spesielt godt definert, og i mine øyne blir ikke dette annet enn et ungdomsopprør i en tid da generasjonskløften antagelig var en del større enn i dag. Mitt problem med dette er at det virker fryktelig vinglete. Hvor er sympatien hen? Skal vi stille på lag med noen her? Eller er prosjektet rent beskrivende? Hvor plasseres det så i det som vitterlig skal være Wam og Vennerøds sterkeste kort: samfunnskritikken?

Når verken representantene for det rådende eller utskuddene er spesielt samarbeidsvillige eller fornuftige faller filmen på sin egen urimelighet. Det er rett og slett betenkelig at ikke disse tingene blir problematisert i større grad, og man kan fint forfekte regissørenes posisjon med å peke på deres gjennomgående samfunnskritikk. Problemene dukker imidlertid opp ved at denne kritikken i er relativt grunn og unyansert. Dette er kanskje både “punk” og anarkisme på sitt mest påtrengende, men spesielt meningsfylt er det ikke. Filmen Lasse & Geir er et ypperlig tidsportrett fra drabantbyen på 70-tallet og en morsom film å se i lystig lag. Den er kompromissløs i sine beskrivelser, men ikke i sine holdninger og der ligger nok filmens største problem. Noen klare samfunnsmessige mål og poenger kan jeg ikke se at den innehar. Som et talerør for ungdom eller vanskeligstilte på denne tiden fungerer den også dårlig.

I motsetning til den generelle oppfatningen folk virker å ha, så fikk faktisk denne duo-debuten ganske gode kritikker, og den står uten tvil for noe helt nytt i norsk filmhistorie. Filmkritiker Per Haddal trekker frem R.W. Fassbinder som en av regissørenes inspirasjonskilder, og sammenlikner de mer tablåaktige konversasjonene i filmen med denne tyske auteuren. Det har jeg liten formening om, men jeg registrerer også at Lasse i filmen har en filmplakat med motiver fra Warhol/Morrissey-filmer på rommet sitt. Tankene vandret selvfølgelig til Lasses mange likheter med “skuespiller” Joe Dallesandro, og dermed filmens sentrale “slacker”-mytologi. Opprøret ligger i å ikke tvinges inn i det etablerte systemet, men å ta sine egne valg, og som Geir uttrykker, i en av filmens sentrale scener, ville det etablerte valget muligens ha vært en lettelse. Det er et slit å være i opposisjon. Det er en oppgave som må pleies til alle døgnets tider. Det er en livsstil som grenser til selvmord, og det er nesten nyttesløst når man bare er to. Akkurat slik hadde nok Svend Wam og Petter Vennerød det gjennom store deler av sin karriere også.

Familie på randen av nervøst sammenbrudd

Little Miss Sunshine (2006) * Jonathan Dayton & Valerie Faris

Velkommen til helvete. Det er Dwayne som med en håndskrevet lapp ønsker sin onkel Frank inn i familiens lune rede. (Thank you, Dwayne. That means a lot coming from you.)

Familien er i dette tilfellet far Richard, mor Sheryl, barna Dwayne og Olive samt bestefar. Filmer om mer eller mindre dysfunksjonelle familier har vi sett mange av etter hvert, men denne familien er sammensatt av de snåleste karakterene på lenge. Dwayne (Paul Dano) har inngått et taushetsløfte i tillegg til at han hater alle. Lille Olive (Abigail Breslin) er besatt av skjønnhetskonkurranser uten egentlig å være en åpenbar kandidat. Bestefar (Alan Arkin) har begynt å sniffe heroin på sine gamle dager og driver en noe uortodoks oppdragelse av barnebarna. Far (Greg Kinnear) er en selvstendig næringsdrivende som forsøker å selge et vinnerbudskap på ni punkter, et slags selvrealiseringsprogram, til de som trenger det. Noe ingen gjør. Onkel Frank (Steve Carell) er homofil og latent selvmorder. Mor (Toni Collette) kan virke mest normal, men i sine forsøk på å holde disse raringene samlet så kan man jo lure også på henne. Olive har ved en tilfeldighet klart å kvalifisere seg for en skjønnhetskonkurranse for barn som skal gå av stabelen helt på den andre siden av USA. Det er umulig å overlate noen til seg selv i denne familien, derfor må alle dra i en forlengst utrangert VW-buss. Og det er selvsagt denne roadtripen hoveddelen av filmen er spunnet rundt.

Filmen utspiller seg i et nokså rolig og bedagelig tempo til å begynne med. Det lakker og lir før det for alvor begynner å bli interessant. Karakterene utvikles imidlertid fint, kanskje med unntak av Grandpa, som virker vel usannsynlig i sin livsfilosofi. Hvor kommer han fra egentlig? Etterhvert satt jeg likevel og humret og betraktet det hele med en stadig voksende uvirkelighetsfølelse. Er dette mulig, liksom.
Filmens handling byr ikke på de store overraskelsene. Det er ingen premie for å gjette hvordan det går. Filmens styrke ligger som nevnt i karakterskildringen. Det aller beste og det definitive klimakset i filmen er imidlertid konkurransen, som er noe av det bedre jeg har sett på film i år. Filmskaperne skildrer en side ved det amerikanske samfunnet på en såpass karikerende måte at jeg velger å tro at det er sant.

Jeg har vært på en del hundeutstillinger i min tid. Vi tørket boxeren Max ren i ansiktet og på bena og stilte i vei. Vi gliste av Bichon Frise-, Puddel- og Chow Chow-eierne som sprayet og fønet i timevis. Amerikanerne har faktisk sånne show hvor hundene er byttet ut med små jenter. Det er kvalmende og groteskt, og rasende festlig fremstilt.
Konklusjon: Kanskje kan man kritisere filmen for et par lite troverdige forhold; bestefar er nevnt, kanskje er Dwaynes forandring fra opprørsk tenåring til omsorgsfull bror vel overdrevet. Men det gjør egentlig lite. Skuespillerne passer perfekt til hverandre, hverken Greg Kinnear eller Steve Carell stjeler oppmerksomheten alene. Toni Collette er nær sagt alltid perfekt og en liten juvel er funnet i Abigail Breslin. Regidebutantene Jonathan Dayton og Valerie Faris har tidligere jobbet med TV og musikkvideoer. De har levert en meget severdig film.