Eurodok 2007

Den årlige Eurodok-festivalen har gått av stabelen på Cinemateket i Oslo hvert år siden 2002. Festivalen forsøker å vise det aller beste av nyere europeisk dokumentarfilm. Jeg skal innrømme med en gang at jeg har et problematisk forhold til dokumentarfilm. Det kommer av flere ting, og det meste dreier seg om form. For det første ligger det ganske plantet i genren at filmene ikke trenger å være filmatisk gode. Så lenge man har et kamera å filme med og et greit tema kan man lage dokumentarfilm. Jeg blir ofte sittende å irritere meg over komposisjoner og elendig bildekvalitet når dokumentarfilmskaperene rister rundt i verden og er ivrig opptatt med å “fange virkeligheten”. For det andre er det ingenting ved verken den essayistiske eller journalistiske dokumentaren som tilsier at disse filmene er mer “ekte”, objektive eller sanne enn annen film. Manipulering med materialet forekommer i all type film, og for min egen del blir dette på grensen til spekulativt når filmen forsøker å fremstå som en sannhet. Vinklingen er alt, og det er viktig å ha i bakhodet når man ser slik film. For det tredje, og dette går mer på innhold, tror de fleste dokumentarfilmskapere at en historie om en skjebne, en historie om elendighet og tristesse er mer effektiv og grensesprengende enn en optimistisk film. Jeg vil gjerne se flere gladdokumentarer, og ikke alltid kikke ned i melankoliens dystre avgrunn. Jeg vil også se flere lærerike dokumentarer, og ikke nødvendigvis mollstemte filmer. Jeg vil se dokumentarer som gir meg ny input utover det rent følelsesmessige.
På bakgrunn av dette ser jeg ikke alt for mye dokumentar, men i programmet til årets utgave av Eurodok var det to titler som fanget nysgjerrigheten min. Den ene fordi den er et formeksperiment, den andre på grunn av innholdet.

Life in Loops blir beskrevet som en remix-film. Timo Novotny fra den østerikske trip-hop-gruppa Sofa Surfers har tatt tak i materiale fra filmen Megacities av Michael Glawogger, tygd på den, satt den sammen igjen og lagt til sin egen musikk. Resultatet har blitt fascinerende, men kanskje noe ensidig. Megacities portretterer en rekke mennesker i verdens største byer, New York, Bombay, Moskva, Tokyo og Mexico City. Life in Loops benytter seg ganske vilkårlig av disse portrettene, samtidig som den sper på med stemningsbilder med fengende trip-hop mellom de forskjellige sekvensene. Dette fungerer veldig bra, og om man er interessert i kombinasjonen musikk og bilder er filmen et lite skattekammer. En del sekvenser er hypnotiserende, men hver gang “remixer” Timo Novotny legger fra seg sampleren og forsøker å bruke sekvensene til å fortelle noe sklir filmen over i Mondo-land (les Fred Uts ypperlige artikkel “AfriKaos” om Mondo-fenomenet). Den indiske farge-blanderen og søppelsamlerene, den japanske unggutten som har seksuelle opplevelser med koseputer og 2D-kvinner fordi “3D blir for ekte til å forholde seg til”, den amerikanske heroinavhengige lurendreieren som sovner i sitt eget rennende spytt og den meksikanske stripperen som lar 14 menn beføle henne på scenen samtidig er alle ting som egentlig ikke er spesielt beskrivende for storbyen som sådan. Heller ikke er de spesielt musikalske og jeg blir sittende igjen med følelsen av at det kontroversielle, anti-menneskelige og sjokkerende vinner over et godt tenkt eksperiment.

Veldig interessant, men knapt åpenbarende, tar The Pervert’s Guide to Cinema form av en tredelt serie med forelesninger fra den relativt kjente pop-filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg enkelte ganger problemer med å henge med på Zizeks tankerekker, men når alt høres like troverdig ut vet man at man har med en dyktig foreleser å gjøre. Regissøren Sophie Fiennes gir Zizek den tiden han trenger, og stopper ikke, klipper ikke, selv om mannen kremter, puster tungt, forsvinner inn i sin egen verden, drar seg i skjegget eller plukker seg i nesen. Presentasjonen blir i seg selv sterkere av dette og gjør filmen mer underholdende. Zizek går gjennom en rekke av filmhistoriens viktigste filmer med psykoanalytikerens frakk (og noen ganger med eksistensfilosofens). Han plasserer bokstavelig sin lespende, slovensk-britiske aksent og skjeggete tilstedeværelse inn i filmer som Blue Velvet, Psycho, The Conversation, Solaris og The Matrix. Enkelte ganger tilfører han så mye påfyll til tolkningene sine at det hele blir mer forvirrende enn oppklarende, men likevel er det fascinerende tankemønstre Zizek disker opp med. Filmen er vel egentlig tenkt som en TV-serie, og den første episoden tar for seg de freudianske byggestenene id, ego og superego. Overført til etasjene i huset til Norman Bates, eller de tre Marx-brødrene gir Zizek seg virkelig hen til psykoanalysens viktigste våpen og tilfører både filmene og karakterenes egenskaper ny mening. Del to griper tak i vårt seksuelle begjær og fantasier. Her behandles filmen som en kulturell bidragsyter til våre kunstige og skapte begreper om romantikk, kjærlighet og den seksuelle akten som noe mer enn ren reproduksjon. Filmens historier om at kjærlighet og romantikk er naturlig del av seksualiteten gir bensin på det brennende bålet. Dette er neppe noe nytt å hevde i menneskelig eller kulturell sammenheng, og for min egen del blir dette den svakeste delen av Zizeks psykoanalytiske gjennomgang av filmen. Likevel er hans tolkning av Blue Velvet uhyre interessant, og kikkerelementet som går igjen i både Lynch sin film, Coppolas The Conversation og Vertigo bringer Zizek over i den tredje og mest interessante episoden. Her blir vårt forhold til fantasi og virkelighet satt opp mot spørsmålet om hvorfor vi velger å leve oss inn i og dermed tro på det som skjer på lerretet. Igjen bruker Zizek David Lynch sine filmer (bl.a. med en høyst plausibel gjennomgang av Lost Highway) men også Tarkovskijs Solaris og Stalker gir innsikt i hvordan lerretets illusjoner fremstår som virkelige.
Mens vår eksistens, seksualitet og persepsjon av virkeligheten bygger på fantasier og forestillinger innprentet i oss av kulturen (og filmen), viser filmen oss denne virkeligheten i sin reneste og mest “virkelige” form.

“Cinema is the ultimate pervert art. It doesn’t give you what you desire, it tells you how to desire.”

På den måten blir fiksjonsfilmen mer virkelig enn virkeligheten selv, og det i seg selv er en beundringsverdig og ikke minst overraskende konklusjon på en dokumentarfilm. Om du har en liten filosof i deg, eller er interessert i menneskelig psyke og film er The Pervert’s Guide to Cinema obligatorisk.

Monks - The Transatlantic Feedback (2006)

Det å lage en dokumentar om musikk eller om spesielle strømninger, band og kulturelle retninger er en vanskelig sak. Vinklingen har alt å si, og de beste tingene jeg har sett innenfor rockumentar-genren er de virkelig engasjerte sakene. De som tar form av og er lagt av virkelig fans. Nå tviler jeg vel egentlig ikke på at regissørene Lucia Palacios og Dietmar Post er virkelig fans av The Monks. Det er bare det at dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback mer virker som et historisk portrett enn en virkelig fanfilm. Filmen fokuserer vel mye på bandets forhistorie, medlemmenes utplassering som amerikanske soldater i Tyskland på begynnelsen av 60-tallet, og følger historien slavisk til gruppens oppløsning i 1967. I mine øyne hadde filmen hatt godt av å fokusere på bandets kultfenomen 30 år etter, og også mer på det rent musikalske. Det blir for mange guttehistorier fra brakka flere år før bandet så dagens lys, og litt for lite av andre rammer å plassere dem inn i. Derfor faller dokumentaren ganske fort sammen for min egen del, men det er liten tvil om at The Monks er et fascinerende og banebrytende prosjekt. Jeg skal sjekke ut den ene platen de ga ut i 1966, Black Monk Time, og også den doble tribute-skiva som ble sluppet tidligere i år.

The Monks sprang ut av bandet Torquays som turnerte tyske nattklubber i første halvdel av 60-tallet. De skilte seg lite fra andre band på den tiden, men eksperimenterte litt for seg selv uten at det skjedde noe spesielt med det. To nylig uteksaminerte tyske designere, Niemann og Remy, møtte bandet og foreslo en helt ny retning. Disse to har nok hatt den største innflytelsen på bandet, og var nok mer opptatt av ren formgiving og avantgarde enn andre popkulturelle på denne tiden. The Monk ble et av verdens første designerband. Alt fra The Monks‘ spesielle utseende, munkeklipp og munkekapper, til den nye musikken de skulle lage, ble slik jeg forstår det, diktert av disse to opplyste herremennene. Bandet selv virker ikke å ha den bevisste holdningen til at de var et prosjekt, selv om de selvfølgelig har insett hva som skjedde i ettertid. Bandet, bestående av Gary Burger (gitar), Larry Clark (orgel), Dave Day (banjo), Eddie Shaw (bass) og Roger Johnston (trommer), skapte en svært karakteristisk og uhørt musikk basert på tunge rytmer, lite melodi, repetisjoner, minimalisme, masse koring, feedback og surrealistiske, men lekne tekster. Å sidestille The Monks med for eksempel Velvet Underground er ikke så veldig galt, selv om sistnevnte selvsagt var noe senere med å utvikle et slikt lydbilde. Alt i alt presenterte The Monks et uttrykk og en musikk som ikke bare var 4 år for tidlig ute, men først 20 år senere gjorde seg bemerket som en inspirasjonskilde for nye band. Å se bandet gjenforenes i 1999, med folk som Jon Spencer som tilhører, er flotte saker. Jeg gliste helt uten å vite det ved synet av disse gamle mennene som lirer av seg låter som fortsatt, eller forresten; akkurat nå, lyder helt moderne.

Jeg kan ikke helt anbefale dokumentaren Monks - The Transatlantic Feedback på grunn av en kjedelig og forutsigbar oppbygning og litt for lite engasjement. Jeg skulle gjerne sett andre musikere uttale seg, jeg skulle likt å følge bandets påvirkning og kanskje enda mer av og om bakmennene (som av uvisse grunner nektet å stille opp i filmen). Det jeg kan anbefale er musikken, og heldigvis er det en del av den i filmen. The Monks låter tøft, tett og friskt. Enkelte i filmen trekker linjer helt frem til teknologisk musikk, noe jeg personlig synes er litt drøyt, men det er liten tvil om at The Monks spilte musikk verden ennå ikke var klar for, og at de har hatt innflytelse på punk, industri, garage, metal og eksperimentell musikk. Mye form, lite innhold, og fantastisk bra!