Rescue Dawn (2006)

Filmen begynner tidlig i Vietnamkrigen. På et amerikansk hangarskip ute i Tonkinbukten befinner Dieter Dengler (Christian Bale) seg. Som én av mange piloter skal han snart på tokt inn mot kysten av Nord-Vietnam. Uoffisielt skal de imidlertid enda lengre, over grensen og inn i Laos. Dette er Denglers første oppdrag, noe som blir behørig markert av de andre pilotene. Kort tid etter at de er inne over fiendtlig territorium får flyet hans noen kritiske fulltreffere. Dengler nekter å skyte seg ut og makter på et vis å ta flyet ned, bare for å finne at fienden er like i hælene på ham. Han flykter og klarer seg en stund, men da han må ned til åpent lende for å finne vann blir han tatt til fange. Og det er for så vidt her handlingen i filmen begynner. Kommuniststyrken fra Laos som har tatt ham til fange transporterer ham hensynsløst gjennom jungelen samt gjennom landsbyer der han blir torturert. Etter flere dager når de fangeleiren dypt inne i Laos’ jungel. Det er en liten leir, bare seks andre fanger er der da Dengler ankommer. To av disse er amerikanere. Det viser seg at disse har vært i leiren i to-tre år, altså fra lenge før USA offisielt markerte seg i konflikten. Her vil det åpenbart aldri bli snakk om en offisiell redningsaksjon. Planleggingen av rømningen begynner derfor umiddelbart fra Denglers side, uten stor hallelujastemning fra de andre institusjonaliserte fangene.

Det blir ikke leflet med kulissene i Herzogs filmer. Som vi kjenner ham fra Fitzcarraldo eller Aguirre har han også denne gang lagt innspillingen til dypt inne i jungelen. Filmteamet oppholdt seg i uker i den thailandske jungelen under nokså primitive forhold. Det er vått, det er igler, det er vanvittig tett buskas. Christian Bale har tidligere vist at han er en mester i å innta karakter. I The Machinist slanket han seg sykelig, og gjør det i nesten like stor grad her. Det samme gjør Jeremy Davies og Steve Zahn som begge gjør glimrende rolleprestasjoner.

Hadde noen andre enn Herzog prøvd seg på denne filmatiseringen ville jeg ha vridd meg i angst og beven. Grunnen til det er at historien er sann og tidligere dokumentert av Herzog i 1997.

Hvem var så denne Dieter Dengler? Opprinnelig tysk statsborger, født like før andre verdenskrig og altså oppvokst i et land herjet av krig. Men det eneste tellende for Dengler var interessen for flyvning. Dette tok ham etterhvert til USA og inn i det amerikanske forvaret. Umiddelbart etter fullført flyskole i marinen ble han sendt avgårde til Vietnam. Han hadde ingen interesse av denne krigen heller så lenge han fikk lov til å fly. Det er helt klart at mannen var barnlig naiv og nettopp en slik person som Herzog kan tillate seg å skildre uten å latterliggjøre.
Little Dieter Needs to Fly er en av mine absolutte favorittfilmer og gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg så den. Jeg har derfor hatt et svært ambivalent forhold til hele greia med Rescue Dawn siden jeg hørte om den. Samtidig er det altså nettopp Herzog, og jeg har undret meg: Hva er det han vil med dette? Syns han at akkurat denne historien er så spesiell at den fortjener å nå ut i større grad? Hvis det er det siste, så gir jeg ham evig kreditt for det. Men, jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at forsøket uansett faller litt mellom flere stoler. For det første vil den kanskje i liten grad tilfredsstille den uforberedte kinogjenger. Actionscenene er tross alt i klart mindretall. Dernest, de som har sett litt film uten å kjenne akkurat denne historien, vil utvilsomt sammenligne filmens hovedinnhold med The Deer Hunter og mer generelt andre Vietnam- og krigsfilmer. Det er veldig mye som er likt mellom det å sitte i vietnamesisk fangeleir og å gjøre det samme i Laos. De som har sett originalen vil savne det eksotiske med den litt rare og naive, men å, så tapre Dieter Dengler. Herzog har lyktes (?) veldig med å Hollywoodifisere filmen, og Christian Bales karakter bærer egentlig veldig lite preg av å være ikke-amerikaner av bakgrunn. Det som gjør at jeg klarer å løfte opplevelsen av denne filmen til over det gjengse nivået er likevel det at jeg kjenner bakteppet. Jeg er usikker på i hvor stor grad publikum vil evne å ta til seg at dette er en sann historie og relatere det hele til det. Alene i konkurranse med alt og alle vil ikke denne filmen stå igjen som en vinner. Men jeg håper med hele mitt hjerte at jeg tar feil, jeg unner virkelig mesteren Herzog en kommersiell suksess. Min anbefaling til de som ikke har sett noen av filmene vil tross alt måtte bli — se denne før du ser dokumentaren fra 1997. Jeg tror at man i sum vil sette enda større pris på begge to på den måten.

Werner Herzog: Tre dokumentarer

En klok mann sa en gang at de fleste av Herzogs spillefilmer har et sterkt dokumentarisk preg, akkurat slik dokumentarene hans ofte (alltid) har innslag av fiksjon. Personlig liker jeg likevel dokumentarene noe bedre enn spillefilmene hans. Jeg tror det har noe med at jeg har stor sans for personen Herzog, måten han kommuniserer med objektene sine på, fortellerstilen og ikke minst stemmen. Han er noe så uvanlig som en som prater engelsk med sjarmerende tysk aksent!

Die Große Ekstase des Bildschnitzers Steiner (1974) eller Treskjæreren Steiners store ekstase, handler om sveitseren Walter Steiner. På den tiden filmen ble lagd var Steiner kjent som en av verdens beste skihoppere. Blant annet ble han verdensmester og tok sølv i de olympiske leker to år før dette foregår. Det er tydelig at Herzog er genuint interessert i skihopp. Det er nesten noe Arne Scheiesk over måten han beskriver Steiner på, som en av de ypperste gjennom tidene.
Så er det vel skihoppene da som er sveitserens store ekstase? Ja, si det. Underfundig åpner Herzog filmen med å vise oss Steiners annet jeg, i treskjærerverkstedet sammen med figurene og emnene sine. Lidenskapelig og kjærlig stryker han med hendene over de uferdige emnene for å forklare og vise oss hvordan det skal bli. Kanskje er det egentlig dette som er ekstasen.

Vi blir med Steiner til Planica der det skal settes verdensrekord i skiflyging. Han er så i en særklasse bedre enn sine konkurrenter at han frivillig starter en og to avsatser under de andre. Dette kan synes arrogant, men det fremgår av filmen at han rett og slett frykter sine egne evner som skihopper. Han er redd for at han vil skade seg, bli knust, i møtet med flat mark hvis han ikke får dårligere vilkår enn de andre.
Likevel vinner han så klart, og setter verdensrekord på 177 meter. Dagen etter hopper han enda lengre, men faller stygt. Steiner blør fra flere kutt i ansiktet og er tydelig rystet. Han vurderer å ikke hoppe den tredje dagen, men kommer til slutt til en annen konklusjon og fullfører konkurransen. Myten Walter Steiner blir delvis skapt med denne filmen. Hoppet der han som førstemann får 3×20 som tellende i skiflyging er med i filmen, selvsagt helt perfekt. Utenom scenene fra hopprennene er det to intervjuscener med Steiner. Er de komplett urelaterte til idrettsmannen, eller er de med på myteforsterkelsen og helteoppbyggingen? Han forteller som nevnt om sitt arbeide som treskjærer, men også en historie fra barndommen er tatt med. Den unge Walter Steiner hadde en tam ravn, som brukte å komme flygende mot ham når han kom hjem fra skolen. Etterhvert fikk ravnen en trist skjebne, og som seer blir man sittende å undre på - i hvilken grad har dette relevans for resten av historien. Dette er strålende film.

How much Wood would a Woodchuck chuck… - Beobachtungen zu einer neuen Sprache (1976)

Herzogs sans for bisarre temavalg bringer ham denne gangen til USA. Nærmere bestemt for å dokumentere en kvegauksjon. Men ikke uten beveggrunner, hans egentlige fascinasjon ligger i auksjonariusenes mildt sagt spesielle uttrykksform. Eller endog et helt eget språk. Derav reglen “How much Wood would a Woodchuck chuck if a woodchuck could chuck wood”, som er én av flere “tongue-twisters” brukt i innlæringen.

For sikkerhets skyld skal det på akkurat denne kvegauksjonen avholdes VM for kvegauksjonariuser (jepp) og Herzog dekker dette like intenst og tilstedeværende som Steiners skiflyging i Planica. I ett amerikansk VM er det som kjent med stort sett bare amerikanere, jeg oppfatter kun en canadier i tillegg som høflig hilses velkommen. Noen av deltakerne presenteres litt nøyere innledningsvis, slik at vi gjenkjenner dem under konkurransen. De forteller om hvorfor de startet med dette og hvor mye slit det har kostet. Men, at de er glade for å være der de er i dag, blant kremen av verdens kvegauksjonariuser.
Jeg merker at det blir veldig mye fra selve konkurransen etterhvert. Jeg tror vi er innom de aller fleste deltakerne og får høre de lire av seg en komplett uforståelig grøt av ord, avbrutt av ett og annet gjenkjennbart tall. Plutselig stopper de og tilkjenner en eller annen person på tribunen sluttbudet. Uforståelig, litt fascinerende, men etterhvert enda mere kjedelig. For meg blir det uklart hva det er Herzog vil. Språkfascinasjonen er kan hende kun et skalkeskjul for det egentlige søkelyset, markedskreftenes ypperste virkemiddel, auksjonen. Er det et forsøk på å vise kontrastene mellom dette livet og amishfolkets, som er tilstede både i nabolaget og under selve auksjonen? I så fall blir det mangellfullt, da Herzog aldri gjør noe forsøk på å komme disse innpå livet. Han viser de i stedet på tribunen som tause iakttagere av en selsom kultur. Det hele faller dermed litt mellom to, ja flere, stoler egentlig.

La Soufrière - Warten auf eine unausweichliche Katastrophe (1977)

Ventingen på den ufravikelige katastrofen foregår altså i La Soufrière, en by på den lille karibiske øya Guadeloupe. Herzog hadde praktisk talt rasket med seg et lite team i all hast og sporenstreks satt kursen for denne øya, rett etter å ha hørt på nyhetene at den var evakuert og ansett som fortapt. Årsak: Et udiskutabelt vulkanutbrudd i nær fremtid, en ufravikelig katastrofe. Hvordan teamet fikk tillatelse til å dra inn kommer slettes ikke fram av dette, sannsynligvis gjorde de heller ikke det. Møtet med den forlatte byen er utrolig sterkt, den ser fortsatt ryddig og fin ut. Trafikklysene står spøkelsesaktig nok fortsatt på. Forlatte husdyr har kommet ut i gatene og tatt over byen, de som ikke selv har sultet i hjel. Filmteamet begynner å bevege seg oppover i høyden, oppover mot vulkanen. De giftige svovelgassene er farlige, man må bevege seg med vinden i ryggen. Utrolig nok finner de så en mann som tilsynelatende har forsonet seg med Vår Herre og ligger og avventer sin skjebne. En frivillig etterlatt. For øvrig sammen med katten sin. Imidlertid blir mannen etter hvert mindre og mindre standhaftig når det gjelder å bli tilbake på øya. Hvis teamet kunne tenke seg å ta ham med når de drar, så er det mulig han kunne overtales…

Filmen avsluttes brått. Undertittelen kan meget vel gis en ironisk tolkning, og er med på å gjøre denne dokumentaren til en av Herzogs aller beste. Til sammen gir samlingen en flott innføring i denne siden av hans kunst, men Woodchuck trekker noe ned. For meg er de to andre helt der oppe sammen med Little Dieter Needs to Fly og Mein liebster Feind.

Se, han skriver

Quiet Rage: The Stanford Prison Experiment (1991)

I 1971 ble en gruppe mannlige psykologistudenter invitert til å være med på et simulert fengselsforsøk. Hensikten var bl. a. å teste hva som skjer med normale mennesker som plasseres i unormalt miljø, her altså et falsk fengsel på universitetsgrunn. Etter tester og intervju ble noen studenter plukket ut som voktere og andre som fanger. Og situasjonen eskalerte deretter ganske raskt i gal retning. Forsøket var på forhånd satt til å skulle vare i 14 dager, men måtte avbrytes etter seks dager av hensyn både til voktere og innsatte. Dette er ganske stygge greier - ikke at det er scener med fysisk vold, men rolleinnlevelsen er voldsomt sterk hos mange (quiet rage). I ettertid er det svært lett å trekke paralleller til situasjonene som skjedde i Abu Ghraib og andre steder i Irak, noe som også er gjort. Det de fleste reagerer på vil jeg tro, er å se hvor lett makten kan ta overhånd og virke nærmest berusende på makthaverne. Denne filmen burde være lettere tilgjengelig, den er ikke oppført hos IMDb og kan vel kun offisielt kjøpes fra prosjektets hjemmeside. Av en eller annen grunn skal jaggu meg denne historien dramatiseres neste år, jeg gjetter dermed at melodramatikk og helt/antihelt vil bli de sentrale begrepene der. Av originalen derimot, er det mulig å lære noe.

Zidane - A 21st Century Portrait (Gordon / Parreno, 2006)

Dette er en litt merkelig greie, selv for fotballfans. Noe som ikke trenger å bety at den er en prøvelse for de som ikke liker fotball. Filmen kan nemlig betraktes som en ren kunstinstallasjon. Et menneske opptatt med sine “daglige” gjøremål, med jobben sin, betraktes og observeres av 17 kameraer. Noe som for så vidt kunne vært utprøvd på en renholdsarbeider. Her gjøres det hele noe mer attraktivt ved at personen i fokus er en kjendis i visse miljøer, men dette er ikke nødvendigvis viktig. Filmpublikum som også er opptatt av fotball (jeg vet dere fins der ute) vil kanskje være opptatt av hva en av verdens beste fotballspillere gjør gjennom en kamp, hva gjør ham til en av verdens beste, hvordan oppfører han seg når ikke kamp-kameraet tilfeldigvis er innom ham. Vel, de får kanskje svaret her. Selve kampen mellom Real Madrid og Villareal, 23.4.2005, får man nemlig intet inntrykk av. Musikken er for øvrig ved Mogwaï, som bl. a. har latt seg inspirere av Joy Division. De er som kjent i skuddet gjennom en annen film — Control. Zidane anbefales mer som et stunt enn en fotballkamp, ihvertfall. [IMDb]

Joe Strummer: The Future Is Unwritten (Temple, 2007)

Mens jeg venter på Control (når pokker vil jeg få sett den, egentlig?) tenkte jeg å skrive om en annen låtskriver og bandleder. Nei, tøys. Jeg er fullstendig ute av stand til å skrive noe som helst objektivt om Joe Strummer (RIP) eller musikken hans. En enorm mengde rocke- og filmpersonligheter står i denne filmen fram og hyller denne en av rockens mer upolerte og kulere forbilder fra nyere tid. Bono tror jeg ikke veldig på, han er for mye stadion for meg, men når Jim Jarmusch sier at det gjaldt å legge seg tidlig og få hvilt før Strummer (RIP) kom på besøk - så tror jeg på det. Steve Buscemi hadde sånn respekt for mannen at han måtte ta seg sammen for å klare å spille mot ham i Mystery Train. Musikken…. er selvsagt helt sjef, Joe Strummer (RIP) var kompromissløs, og Mick Jones bare ler sigarettkvesende av hele tidsperioden nå i ettertid. Ubegripelig bra film. [IMDb]

A Night in Casablanca (Mayo, 1946)

Her har jeg absolutt ingen unnskyldning, jeg rådførte meg med ekspertisen og ble advart. Ikke se denne som første Marx Brothers-film. Vel, jeg hørte jo så klart ikke etter. Det var nå engang denne jeg hadde liggende og dermed snurret jeg den i gang søndag morgen (jo, faktisk, sto opp tidlig). Hva kunne det vel uansett være å ikke skjønne, dette er hjernedød komikk. Tenkte jeg. Men underveis og etterpå ble jeg veldig usikker. På hva vet jeg ikke. Men dette var noe helt, helt annet enn jeg hadde trodd. Det var komplett usammenlignbart med det forhåndsbildet jeg hadde, men det som sikkert var — så veldig moro var det ikke! Når det er sagt, brødrene selv var visstnok heller ikke fornøyd. Regissøren Mayo ble visstnok referert til av Groucho M som ‘the fat idiot’ og beskyldt for å ha ødelagt mye. Men, men. Hvis jeg om et år lovpriser Marx Bros. så har jeg med stort hell også tidligere skiftet mening. [IMDb]

Bring Me the Head of Alfredo Garcia (Peckinpah, 1974)

Heinnt mæ høvvet te’n Alfred Larsen. Tror dette kunne blitt bra på norsk også, jeg. Sam Peckinpah lagde denne rett etter knallfilmene The Getaway (1972) og Pat Garrett & Billy The Kid (1973). Den visuelle stilen lyver han ikke fra seg i denne heller, den er usedvanlig skitten, gritty tror jeg er ordet. Alfredo har vært ute med snabben og gjort feil jente gravid. Svigers tar dette mildt sagt ille opp og iverksetter et ganske stort apparat for å finne ham. Opp i dette roter Bennie seg, glitrende fremstilt av Warren Oates. Hans beste rolle? Vi følger Bennie på en svært innholdsrik roadtrip, for det meste også sammen med dama hans, på leting etter, ja, hodet til Alfredo Garcia. De som fikk med seg den fortsatt undervurderte Three Burials of Melquiades Estrada vil gjenkjenne mange trekk i denne. Det faktum at man i begge frakter med seg et dødt menneske gjennom Mexico er åpenbart, men også den litt håpløse ensomheten i tillegg til det rent filmatiske. Jeg har egentlig bare én innvending mot denne filmen - når actionscenene kommer mot slutten, virker det som om Peckinpah også syns de har vært for fraværende, og tillegger Bennie rollen som en slags hevnens engel. Det blir minst én drapsorgie for mye, og man kunne gjerne grepet til en scene like før slutten og latt det stoppe der. Kødder! Få slomo-drapene tilbake på lerretet NÅ!! [IMDb]

Judgment at Nuremberg (Kramer, 1961)

Det er sikkert bare jeg som har trodd at denne handlet om de virkelige Nürnberg-prosessene. Altså der de store tyske kanonene ble dømt, de som ikke hadde rukket å ta livet sitt eller faktisk mente de var uskyldige. Så viser det seg etterhvert at denne filmen handler om en rettsak som kom opp meget senere, i 1948, og omhandlet ved første øyekast rettergangen til fire totalt ukjente og betydningsløse personer. Etter nokså kort tid ser man likevel at dette er en viktig sak av prinsipiell betydning. Det er dommere som skal dømmes, dommere som har håndhevet lovene i det tyske rike.
Det til side, filmen er nok det lengste rettsaldrama jeg har opplevd på film, og det som bærer den er rett og slett en mengde ypperlige rolleprestasjoner. Spencer Tracy, Marlene Dietrich, Richard Widmark og ikke minst den fantastiske Maximilian Schell. Men i særklasse, i en ganske liten birolle, Montgomery Clift. Hans vitneutsagn som torturoffer er helt eksellent. Har man drøye tre timer til overs finnes det betydelig verre ting å bruke de til. [IMDb]

Say, where did I see this guy?
In Red River?
Or A Place in the Sun?
Maybe The Misfits?
Or From Here to Eternity?

Everbody say ‘Is he all right?’
Everybody say ‘What’s he like?’
Everybody say ‘He sure look funny!’
‘That’s…….Montgomery Clift, honey!’

The Clash - The Right Profile

Samlepost: Not coming to a theatre near you

Don Johnsons siste filmrolle var tilbake i 1998, før han nå i 2007 plutselig er involvert i to prosjekter. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke bryr meg vesentlig. Likevel har jeg alltid syns at han var kul som Marlboro. Akkurat den rollen fikk nå konkurranse, etter at jeg sjekket ut A Boy and His Dog fra 1975 [IMDb]. Regien er for øvrig ved L.Q. Jones, som vi sist så i A Prairie Home Companion. Filmen kan ha dannet referanse for flere andre filmer, spesielt lett er det å tenke på Mad Max / The Postman som er mer kjente post-apokalyptiske filmer, her etter WWIV. Den godeste Don er vel egentlig kun ute etter fitte i denne filmen, de fleste kvinner har gått under jorden og er vanskelig tigjengelig. Med seg på denne musejakten har DJ ikke med seg en katt, men hunden sin, som han kommuniserer telepatisk med. Jeg ble først noe overrasket over utviklingen filmen tok mot slutten, for når protagonisten oppsøker det skjulte underjordiske miljøet finner han seg sentralt plassert i et merkelig scenario. Men det funker, og sluttscenen ble jeg sittende og glise av. Didn’t see that one coming. Veldig kul film.

Føler at jeg må nevne Ggotip [IMDb] også her, selv om jeg skrev omtrent det samme i forumet. Plotet spinner ut fra Gwangjumassakren i 1980, der et ukjent antall koreanere ble drept av egne soldater. I tillegg til en sykt sterk historie, er den filmatiske virkemiddelbruken svært spesiell. En blanding av s/hv og farger, dokumentaropptak og trolig DV fordelt på flashbacks til minst to adskilte tidslinjer, mye håndholdt kamera og endog en dose anime. Og Jung-hyun Lee gjør en outstanding hovedrolle i sin debut som 16-åring. Regissør Sun-woo Jang står også bak Resurrection of the Little Match Girl - kommer i farten ikke på en regissør med to mer forskjellige filmer under hatten. En forstyrrende bra film.

The Longest Summer [IMDb] er regissert av Fruit Chan, og er litt merkelig. Bakteppet er svært interessant, det er lagt til Hong Kong forsommeren 1997. Det er bare måneder igjen til Hong Kong skal overleveres til Kina, og soldatene som har vært ansatt i den britiske hæren er plutselig uten arbeid. Hvilke sivile jobber kan en arbeidsløs soldat egentlig få? Vel — ingen som gir samme status og samhold. Det er derfor like greit å samle den gamle gjengen og begå et bankran. Dette går selvsagt ikke etter planen. Det er flere som har tenkt på det samme, og plutselig befinner våre venner seg i konflikt med sentrale personer i underverdenen. Til hit følger filmen en nokså stram regi og byr på fin action. Når dramaet overtok mistet jeg noe av interessen for våre venner, rett og slett kanskje fordi jeg hadde problemer med å følge trådene. Genremiksen virket uheldig på meg. Skal likevel ikke avbefale denne på noen måte, det som trekker opp er troverdigheten av historien, skuespillet og det lekre fotografiet. Jeg planlegger å se mer av Fruit, det neste blir vel Dumplings, som skal være fæle greier.

Episode 1 i den gedigne dokumentaren The Occult History of the Third Reich [IMDb] tar for seg hakekorsets gåte og opprinnelse - Enigma of the Swastika. Vi får en innføring i om ikke ideologien, så en del av det bakgrunnsmaterialet som lå til grunn for stiftelsen av NSDAP og partiets symbol hakekorset. Nazistene var noen raringer på dette området, de forsket i runer og kuttet ut julefeiringen til fordel for en lysfest. Swastikaen som står for skapelse, ild og sol skulle betegne at Tyskland var det eneste man trengte å tro på. Ingen annen Gud var nødvendig. Interessant dokumentar, hvor jeg skal se alle episodene etterhvert. Fortellerstemmen ivaretas for øvrig av Patrick Allen, som var stemmen på alle de britiske “Protect and Survive”-filmene etter krigen.