Zodiac (2007)

4. juli 1969: Michael Mageau og Darlene Ferrin blir skutt av mannen som senere skulle bli kjent som Zodiac. Mageau overlevde og sies å være den eneste som har sett ansiktet til Zodiac. Det er denne hendelsen som setter tonen i David Finchers nyeste film og dette er en av de bedre åpningene jeg har sett på film noensinne. Fincher er kjent for å skape helt spesielle stemninger, og disse første drøye ti minuttene er en oppvisning i å skape spenning og intensitet. Det at to ungdommer sitter i en bil på en øde parkeringsplass etter solnedgang og en kullsvart bil kjører opp bak dem, kunne ha vært et platt forsøk på å skremme, men i Finchers hånd blir det alt annet en platt. Ikke nok med det, det er noe som faktisk har skjedd. På ordentlig.

Seriemordere er en gavepakke til manusforfattere. Det være seg om disse morderen faktisk har eksistert eller om de er et resultat av en manusforfatters fantasi. Mordere har vært en del av filmhistorien siden begynnelsen og har vært spesielt populære siden 70-tallet. Det som gjør historien om Zodiac så spesiell, er at han startet en mus-og-katt lek med media og politiet som meg bekjent ikke var daglidags på denne tiden. Han gjorde seg synlig fra første stund, og selv om etterforskere har konkludert med at det er fem mord som kan knyttes direkte til han, har han selv sagt at han drepte flere enn 37 mennesker. Ikke bare gjorde han seg synlig, men han fikk også folk til å spørre seg selv om han var gal eller genial. Og utelukker det ene det andre? Etter mordet i 1969 sendte han et brev til San Francisco Chronicle hvor han tilsto dette mordet pluss et mord som var begått ca. et halvt år tidligere. Disse brevene fattet interessen til Robert Graysmith, som til vanlig var tegner i avisen. På 80-tallet ga han ut boken Zodiac, hvor Graysmith har samlet alt av materiale han hadde om saken. Det er denne boken Fincher og manusforfatter James Vanderbilt har basert Zodiac på. Hovedfokuset ligger dermed rundt Graysmith og de personene rundt ham som var direkte involvert i saken.

Først og fremst er dette en drivende god detektivhistorie. Manuset er møysommelig bygd opp på en måte som avdekker detalj for detalj, og er selvfølgelig raskt ute og stikker kjepper i hjulene når du tror du nærmer deg en løsning. Samtidig er dette milevis unna sosietetskrimen hos for eksempel Poirot, men Zodiac tjener på en tradisjonell dramaturgi. James Vanderbilt har skrevet et helt fantastisk manus som balanserer historiene perfekt, fra de til tider makabre mordscenene til frustrerte etterforskere som lider av teknolgiske utfordringer, som mangel på faksmaskiner. Nå er historien følgelig tilrettelagt, men det er en bragd å få kodeknekking og etterforskning så interessant. Det gjøres ved å bryte opp historien, gi oss personlige skjebner hvor Zodiac-saken ødelegger liv for de som prøver å finne ut av den og slenge ut en tidlig hovedmistenkt som i et uformelt avhør rett og slett er ikledd det man skulle tro var avgjørende beviser. Styrken ligger først og fremst i manuset. Filmen tar seg god tid, men klarer å aldri gi slipp på spenningen. I begynnelsen er man nysjerrigheten selv og lurer på hvem i all verden Zodiac er, etterhvert merker man desperasjonen til de involverte når ingenting kan bevises. Men som Graysmith påpeker mot slutten; bevis er en ting, hva du vet er noe helt annet. Zodiac føles som en naturlig utvikling hos Fincher. Den lener seg mer på det sobre filmspråket som karakteriserte The Game og senest Panic Room. Borte er det mer karikerte språket som preget Finchers tidligere filmer. Dette er langt unna den regntunge dystopien Seven, og Zodiac er i tillegg skutt digitalt (noe av det lekreste jeg har sett) og tidskoloritten underbygger det realistiske uttrykket filmen søker.

Det er en fryd når manus og uttrykk er hånd i hanske. Finchers uhyggelige, men nøkterne stil passer perfekt til et nydelig avbalansert manus som har en ganske tradisjonell, men uhyre effektiv krimdramaturgi i bunnen. Den bæres av sterke skuespillere i alle ledd, levende (og døde) karakterer som alle fyller dette perfekte puslespillet. Zodiac-saken er forøvrig fortsatt en åpen sak og ingen er formelt siktet for noen av drapene. Ikke bare dette faktum, men også filmen generelt fikk meg til å tenke på en annen fantastisk seriemorderfilm, nemlig den sørkoreanske Memories for Murder, hvor heller aldri morderen blir tatt. Det er jakten som er det spennende, samt det å se hvordan en sak komplett tar over livet til de involverte. En sak hvor det til slutt ikke handler om å ta den skyldige, men bare se ham i øynene og vite.