Tagg: craig brewer
Black Snake Moan (2006)
overbeviser med sin “vanskelige” andrefilm. Mens debuten Hustle and Flow tok for seg håpefulle, hip-hop’ende horer og halliker i Memphis, dreier Black Snake Moan seg rundt en brun, brunstig, bluesa og mer landlig utgave av samme område. Denne andrefilmen er også midtpunktet i en planlagt “trilogi” der sørstatene og tre forskjellige musikkgenre står sentralt. Likevel er verken Black Snake Moan et hvileskjær eller oppbygging mot noe annet. Fellestrekkene i de to første filmene er tydelige både tematisk, med hensyn til karakterene og i form, men det er også tydelig at hver enkelt film står stødig på egne ben. Ikke minst fordi vet å lage en nedtonet melodramatisk historie som får enkelte klisjéer til å virke overraskende friske.
Black Snake Moan har et mindre karaktergalleri enn Hustle and Flow, og det taper den nok litt på. Selv om idéen rundt den nyforlatte, grønnsaksdyrkende og blues-spillende Lazarus, og den utagerende, nymfomane og opportunistiske Rae er god nok, blir kanskje de to personene litt fort utslitt. De blir fort gammelt nytt i mine øyne, og ikke like interessante som s fantastiske tolkning av D-Jay i Hustle and Flow. og gjør begge veldig gode roller, men klarer ikke helt å vekke den nødvendige empatien. Musikken er som forventet fantastisk. viser seg faktisk som en habil bluesartist, og virker fast bestemt på å la sine skuespillere bli musikere gjennom denne serien. s karakter, Lazarus, er både filmens knutepunkt, men også katalysatoren som renser både sin egen og Raes historie og voksende selvinnsikt. Det er nok ikke tilfeldig at karakteren har fått navnet Lazarus. Gjennom filmens gang leger de og lærer av hverandre. Løsningen for dem begge blir ikke å kvitte seg med sine problemer, men å forsøke å leve med dem. Black Snake Moan kunne fint blitt en historie om moral og fordømmelse, men på samme måte som Hustle and Flow behandler de prostituerte, hallikvirksomhet, rase og narkotika, er dette bare filmens miljø og overflate. Egentlig er s ønske å skape gode historier om ensomme og fortapte mennesker som finner liv, håp og glede gjennom musikk og hverandre. Slikt er selvsagt rørende.
Det kan kanskje høres relativt vanvittig ut å lage en film der en nymfomani og blues er hovedingrendiensene, men med s ryddige regi og s ikke overdrevne rolletolkning blir dette fort lite merkelig eller påfallende. Både regi og foto er så ordinære i stil, eller dvs. her er det lite fiksfakseri, uanseelige triks og et så rent filmspråk at det hele blir mer realistisk enn det kunne ha blitt. Akkurat som Hustle and Flow virker filmen til tider inspirert av en skitten og naturalistisk filmretning. Som om hadde laget film sammen med (jepp…).
På et punkt svikter filmen likevel en del for min del. Antagelig for å gi s karakter en større dybde og sympati har man sett seg nødt til å forsyne henne med en mor og tragisk bakgrunnshistorie. Dette blir å smøre litt tykt på, og skader i mine øyne både karakteren og historien mer enn den gagner. Rent bortsett fra enkelte slike skjønnhetsfeil er dette både en musikalsk, skuespillerdreven og svært så flott film. befester sin posisjon som en dyktig regissør, som kan ta sjanser innenfor godt opptråkkede stier, og jeg forventer å se flere gode filmer fra han i fremtiden. Neste gang er det visstnok country-musikk det skal handle om, og det kan jo bli spennende for oss som liker slikt.
blues christina ricci craig brewer Musikk religion samuel l. jackson sexOm denne posten
- Publisert:
- 28. juni 2007 / 14:24
- Kategori:
- Filmanmeldelser
- Tagger:
- tagget som blues, christina ricci, craig brewer, Musikk, religion, samuel l. jackson og sex
- Kommentarer:
- 3 kommentarer »
Hustle & Flow (2005)
Du vet de filmene som liksom handler om popartisters vei til berømmelse og det uungåelige og smertefulle fallet når toppen er nådd? Vel, Hustle & Flow [IMDb] kunne vært mye verre enn det. Likevel ender den opp i være en film jeg fikk en riktig så god følelse av. Kanskje det er fordi den i bunn og grunn er bygd opp som en musical? Kanskje det er fordi musikken er drivende god? Kanskje karakterene er så ektefølte og sier de riktige tingene hele tiden? Det kommer sikkert av alle disse tingene og mer til, men for min egen del gjør settingen i Hustle & Flow at filmens lykkeligste øyeblikk, de som handler om musikk og det å ha en drøm som overskygger alt annet, er de sterkeste. Det er nettopp disse scenene som gjør filmen til en av de bedre jeg har sett i år.
DJay er hallik og doplanger. Fint lite glamorøst og DJay er heller ingen snill person. Han har en sterk overtalelsesevne og horene han deler liv, hus og penger med får ofte føle det både på kropp og sinn. DJay har virkelig ordet i sin makt, og han finner noe å bruke gatespråket sitt på da han en dag treffer en gammel bekjent, Key, som er lydmann. DJay finner et utløp for sine ord og tanker gjennom å skrive tekster og presenterer sitt materiale for Key. Snart har de opprettet et spartant lydstudio i huset til DJay og drømmen om å bli artist virker å være innen rekkevidde. Flere ting hender selvfølgelig og mye hviler på DJays løfte om at en tidligere fjern bekjent, nå berømt rapper, kan hjelpe dem på veien. De to gjenværende horene bidrar med koring og “management” og DJay skjønner at det er mer enn hans egen drøm som står på spill. Det ender selvfølgelig ikke så bra, men likevel ikke så elendig som andre musiker-fra-slum-til-grav-filmer. Drømmene blir ikke knust og spiren til noe mer er allerede sådd da filmen er slutt.
Hustle & Flow er en overveldende og faktisk positiv opplevelse. Den er definitivt ikke for alle, og enkelte vil kanskje mene at den glorifiserer hallikvirksomhet og det livet karakterene lever. Jeg synes filmen hever relativt få, om noen, moralske pekefingre, og gir meg heller ingen grunn til å gjøre det. Man er heller ikke nødt til å være hip-hop- eller rap-entusiast for å få mye ut av Hustle & Flow. Musikken er mye mer variert enn som så. Biter av gospel, kirkesang, country og rock får alle sin plass, og den ikke ukjente dukker opp i en mindre rolle som bartender. Når DJay takker ham for hjelpen gjør han det kanskje også indirekte for mer enn det rent praktiske?
Selv om jeg liker denne filmen ualminnelig godt, så er det flere ting jeg kan skjønne at folk vil reagere på. Horenes avhengighet og underdanighet tyder på at det muligens finnes verre sider av DJay vi bare får små glimt av. Deres oppofrelse kan virke kunstig, men nødvendig og godt for filmen. I tillegg reagerte jeg selv litt på DJays møte med det som skal være hans springbrett, rapperen Skinny Black. Akkurat dette virker så typisk, nesten klisjéaktig, men noen runder i tenkeboksen fører meg til den konklusjonen at det ikke bare er ganske troverdig, men også ganske smart fortellerteknisk. Utfallet av denne historien er på langt nær så elendig som mange kanskje vil forestille seg på forhånd. Det er nettopp DJays vilje til å kjempe for sin drøm, hans handlekraft og overtalelsesevner som bringer ham dit han bør være for å gjøre sin personlige suksess. Om dette virker klisjéaktig på oss er det kun fordi det kanskje er helt ekte? Uansett er det de små smilene, gledestårene og gleden det er å jobbe med både musikk og en stor drøm som jeg kommer til å huske fra denne filmen. Det er en enkel og ektefølt virkelighet som skjuler de mindre bra tingene i livet. Godt er det.
craig brewer musical MusikkOm denne posten
- Publisert:
- 18. april 2006 / 00:45
- Kategori:
- Filmanmeldelser
- Tagger:
- tagget som craig brewer, musical og Musikk
- Kommentarer:
- ingen kommentarer »