Vinterland (2007)

I et snøkledd Norge, med våre fjell og fjorder, venter flyktningen Renas spent på sin brud, Fermesk, som kommer fra hjemlandet Irak. Renas og Fermesk har aldri truffet hverandre, men har snakket sammen på telefon og stirret i stykker tungt retusjerte bilder av hverandre. Da Fermesk endelig ankommer Norge brytes illusjonene hos dem begge raskt ned. Hun ser ikke ut som den kurdiske prinsessen Renas har hatt et bilde av, og han er ikke den rike entreprenøren hun trodde han var. Samlivet er truet av indignasjon og taushet, og lenge virker Hisham Zamans korte langfilm Vinterland å være et innlegg i innvandringsdebatten rundt arrangerte ekteskap med et litt skjevt blikk på Norge og nordmenn. Etter som historien skrider frem og karakterene, og humoren tar en større plass blir likevel resultatet en stillferdig, karakterdrevet og nesten paradoksalt varm historie.

For regissør Zaman er dette et skritt i en litt annen retning. Mens han tidligere har blitt sammenliknet med provoserende regissører som Michael Haneke da han lagde kortfilmen Broen, og ytterlige befestet sin europeiske inspirasjon med Bawke, har Vinterland mer elementer av en norsk film regissert av en flerkulturell. Denne siste filmen bærer et sterkere preg av en humanisme og en større tro på sine karakterer. Det er tydelig at filmskaperen har blitt glad i disse karakterene. Kanskje litt for glad. Filmen var egentlig planlagt som en enda kortere affære på 20-30 minutter, og det er for så vidt greit at filmskaperene tar seg litt lenger tid. Det spørs om ikke opp i mot en time likevel er litt for langt for denne typen historier. Aberet er at plotet blir så dvelende at man går litt lei mot slutten. En del gjentagelser i handlingen forverrer også inntrykket. Jeg ble sittende litt med følelsen av at dette er kinofilm som egentlig er produsert for TV. 53 minutter burde også passe godt inn i de fleste kanalers forståelse av en reell time på skjermen.

Vinterland er første film ut i Filmfondets nye satsing som har fått navnet “Nye veier til korte filmer”. Dette er vel tenkt som en serie filmer med relativt mindre støtte enn fulle spillefilmer. Filmene blir deretter kortere. Tidligere har Dag Johan Haugerud forsøkt seg på noe liknende med den delvis vellykkede Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta. Slike filmer er kanskje gode springbrett for mindre etablerte regissører før de forsøker sin første spillefilm. Jeg er tvilende til at dette er fremtiden, som jeg har sett at f.eks. Zaman mener, og tror kanskje også at TV fortsatt vil være det rette mediet for slike filmer. Likefullt er det en flott øvelse, og en mulighet til å lage kortere filmer som ikke nødvendigvis må havne i samme kategori som begrepet “kortfilm”.