Stille vann, hvite bruder og Morrissey. Samlepost #10.

Stillwater [IMDb] er ingen fantastisk film. Jeg synes egentlig ikke det er en spesielt god film i det hele tatt. Likevel har jeg sett den og faktisk så applauderer jeg forsøket. Grunnen? Det er så alt for sjelden amerikanske filmskapere, til og med debutanter, virkelig forsøker å lage noe utenom noe som vil sikre dem en framtidig jobb. Stillwater er mange ting, men noen jobbsøknad er det ikke. Den er derimot en uhyre saktegående, introvert og kanskje utfordrende film for mange. Noen, til og med jeg, henger seg litt for mye opp i den Lynchianske lydbruken og den noe påtatte stilen. Likevel er det fint lite som tyder på at regissør Adrian Kays prøver å plagiere Lynch her. Kays har klart å skape en stille, urolig og tidvis frusterende og urovekkende, men ufullendt film. Det er så mye som mangler her, men likevel er det nok en film som jeg vil huske. Historien dreier seg rundt en ung mann, Andrew, som en dag finner i rød boks i foreldrenes kjeller. I denne ligger det flere bevis på at han er adoptert, noe han selv ikke var klar over. Andrew setter seg fore å spore opp sine virkelige foreldre. Det viser seg å være vanskelig, og desto nærmere han kommer løsningen på gåten går det opp for ham at fortiden skjuler noe forferdelig. I tillegg er det noe annet som bekymrer Andrew, som virker å påvirkes av hans etterforskning. Stillwater kunne vært en halv time kortere. Det er en rekke helt poengløse scener her som verken hjelper oss å bli kjent med Andrew eller bidrar til stemning eller historie. Scenene fra second-hand-butikken der han jobber, eller puben han ofte tar seg en drink i bryter alle med den flotte kameraføringen, det spesielle soundtracket og historien som helhet. De framstår som kun fyllstoff uten egentlig mål og mening. Skuespillerene er ikke spesielt gode, og heldigvis er det ikke mye dialog, bortsett fra i en essensiell scene. Den er ganske intens og modig gjort av amatørskuespillerene. Jeg liker filmens utgangspunkt, men må bare konstantere at Stillwater på langt nær fenger så mye som den burde. Kanskje nettopp det er en god grunn til at Adrian Kays skal få et virkelig godt manus og mer penger neste gang? Kanskje en jobb til og med?

The Bride with White Hair [IMDb] er i utgangspunktet en oversvulstig wushu-film. Dvs. det er mye mer skriking og drama her enn det jeg egentlig liker. Og alt for lite sverdsvinging. De få kampscenene som er er derimot skikkelig underholdende, og da spesielt i filmens siste scener. Vi snakker nok en film ispedd gudommelig kjærlighet, en god dose herlig magi og en av de mest sinnsyke skurkene jeg har sett. Filmen starter litt forsiktig, nesten litt kjedelig, men tar seg fort opp. Den første delen av fortellingen bringer oss inn i forhistorien til vår helt spilt av Leslie Cheung, og setter samtidig premissene for en mystisk og magisk verden der kontrastene er sterkere enn i vår egen. Vi lærer etter hvert at alt ikke er fryd og gammen i landet og en utstøtt rebell har vendt tilbake for å ta hevn. Dvs. egentlig er det snakk om to utstøtte rebeller da erkeskurken her er et siamesisk tvillingpar som tydelig har bikket over i ren galskap. De er likevel et mektig par, med sterke støttespillere og sterk magi for hånden. Med seg har de også den langhårete Brigitte Lin som ikke bare har vokst opp hos ulvene, men også kan kommandere håret sitt som et våpen. Spennende saker. Da hennes karakter og vår helt forelsker seg går det selvfølgelig riktig galt og kjærlighet, lojalitet og liv blir satt på spill. Det hele kulminerer i en gedigen kampscene der de aller fleste får grundig bank av de siamesiske tvillingene og en forrådt Lin. Det ender ikke der, men er vel mer en begynnelse på legenden om bruden med det hvite håret som også fortsetter i en oppfølger. Den er, så vidt jeg har forstått, ikke verdt å se. Det imponerende med denne filmen er dens lave budsjett og den spesielle magiske stemningen. Hele filmen, untatt en scene, ble spilt inn innendørs uten at det merkes. Snarere tvert i mot bidrar det vel heller til en svært så fargerik og effektiv filmopplevelse. Det er mye som føles langtekkelig i The Bride with White Hair, men mye er også fryktelig bra. Jeg falt spesielt for det helt sinnsyke overspillet til det gale siamesiske tvillingparet. Galskapen lyser så tydelig og hinsides ut av øynene på begge to at man merker at man ønsker dem alt ondt lenge før de får på pukkelen. Alt i alt en film der oppbyggingen gir mye tilbake den siste halve timen. Regissør Ronny Yu lagde et par begredelige Hollywood-filmer etter denne, men har i år gitt oss den fantastiske Jet Li- filmen Fearless [Anmeldelse]. Han beviser at han fikser både tidskoloritten fra tidlig 1900-tall til den mer magiske sverdsvingende varianten her. En anmerkning til Tartan, som har utgitt dvd’en jeg så, for feil bildeformat og mye forstyrrelser i bildet. Skal du kjøpe denne filmen så velg en annen utgiver.

The Importance of Being Morrissey [IMDb] er en fire-delers dokuserie sendt på britiske Channel 4 i 2002. Tagline er The inside guide to the ultimate outsider noe som i og for seg er riktig. Dette er Morrisseys første TV-intervju på 16 år, og man kan trygt si at det egentlig ikke er noen som vet hvordan mannen egentlig er. Vi får oppleve ham i konsertsammenheng, private ettertenksomme samtaler eller på landeveien i en alt for dyr bil. Morrissey er et homseikon, mystisk, nesten mytologisert og en rebell. I selvpåført eksil i Los Angeles har han de siste årene virkelig funnet tilbake til sine opprinnelige røtter, og lager faktisk ganske så gode plater. Han er ikke like sint som tidligere, men lever i sin egen dekadente avsondrete virkelighet. Dokumentaren reflekterer over hans påvirkning på menn generelt (ja de heterofile), og hans nesten religiøse fan- og selvdyrkelse. Mannen er smart og når Noel Gallagher stiller opp som intervjuobjekt her så blir det enda tydeligere :-)
Morrissey snakker ut om The Smiths‘ gitaristen Johnny Marr, sitt selvpålagte sølibat, tekster og den historien flerfoldige fans vil dø for å få høre. Arrogant, dekadent, beskyldt for rasisme, barokk, militant vegetarianer og selvsentrert eksentriker, men uhyre fascinerende og sjarmerende. Da en australsk fan takker han for alt han har gjort for henne og for hvor glad han har gjort henne svarer han på sitt typiske lakoniske vis Well, thank you, but I didn’t mean to. Vi får også se hans usikre sider; den stille gutten i klassen, forfengeligheten, depresjonene, den gudfryktige, den ubesluttsomme og den nagbærende Morrissey.
The Importance of Being Morrissey er en veldig god dokumentar i fire deler og jeg kan uforbeholdent anbefale den til alle som enten tror de liker The Smiths, gjerne vil like dem, men også til alle dere som tror dere egentlig ikke liker mannen eller musikken. En viss respekt får man uansett. Og Morrissey klarer på mystisk vis å unnslippe dokumentarens ransakende blikk. Han mister neppe noe av sin status eller enigmatiske livsførsel på grunn av denne. Bravo! I’ve left my fingerprints somewhere. That’s good enough. I stand my ground. That’s good enough.