Major Dundee (1965)

Major Dundee utspiller seg på slutten av den amerikanske borgerkrigen. Unionsoldat og kavalerioffiser Amos Dundee (Charlton Heston) er leder for et fengsel med sørstatsfanger og vantrives med dét. Da en bande med apacheindianere plyndrer noen bosettinger ved grensen til Mexico, ønsker han begjærlig å gripe sjansen til et avbrekk i hverdagen. Imidlertid er han avhengig av å få med seg noen av de fengslede sørstatssoldatene for å få en slagkraftig nok styrke. Lederen på den konføderale siden er kaptein Ben Tyreen (Richard Harris). Han går med på dette i bytte mot løslatelse for seg og sine hvis apachenes leder tas til fange eller blir drept. Oppdraget er noe som skjer utenfor all tjenestevei, og er rett og slett Dundees virkemiddel mot kjedsomheten. Etterhvert utvikler det hele seg til en manns personlige vendetta. Dette har ført til historiens sammenligning med den mer kjente historien om Moby Dick, med Major Dundee som Ahab og apachehøvdingen i rollen som hvalen.

Produksjonen av filmen ble etterhvert et eksempel på den klassiske konflikten mellom ansvarlig produsent og ambisiøs regissør. Men fra starten av var det ingenting som tydet på dette. Alt lå til rette - Columbia Pictures ønsket å lage en film i samme ånd som sin storsuksess Lawrence of Arabia, men i westernstil. Charlton Heston skyldte selskapet en hovedrolle gjennom en gammel kontrakt, og i tillegg var allerede produsent Jerry Bresler nede i Mexico i forbindelse med innspillingen av Love Has Many Faces.
Å finne regissøren tok heller ikke lang tid. Heston, den store stjernen fra Ben Hur, ble forevist lavbudsjettproduksjonen Ride The High Country. Han likte den umiddelbart. Regissøren Sam Peckinpah var vokst opp på ranch i Sierra Nevada, og hadde allerede skrevet god og autentisk dialog for en rekke westernserier. Nå, allerede i sin tredje film, fikk han drømmejobben. Ansvar for en haug med penger og frie tøyler til å lage sin film, på sin måte.

Major Dundee fikk tildelt 4,5 millioner dollar, noe som skulle holde til tre måneder med opptak i New Mexico. Produksjonsstart ble utsatt for at Peckinpah, som også var medforfatter, skulle få tid til å fullføre manus.
Men - da det nærmet seg første opptaksdag kom kontrabeskjedene. Budsjettkutt! Forkort manuset! Knip inn på opptaksperioden! Filmen som opprinnelig var vurdert til å bli en svær 70mm-greie med innlagt pause, skulle nå bli en ordinær actionfilm med litt over gjennomsnittlig budsjett.

Sannsynligvis voldsomt skuffet, men også noe naivt, ga Peckinpah blaffen i dette. Han la i vei ufortrødent med de originale planene i hellig overbevisning om at studioet ville skifte mening. Mens produsenten så til innspillingen av den andre filmen, sydde regissøren sammen en knalltøff skyteplan. Samtidig prøvde han tross alt å spare penger — kombinasjonen gikk dårlig. For eksempel, da en gruppe med meksikansk kavaleri skulle omgjøres til fransk ditto, brukte han billige drakter av vinyl. Etter få timer i den brennende solen hadde disse smeltet. For å spare på uniformsutgiftene kuttet man ut å skifte klær. Alle ble beordret til å bruke de samme uvaskede klærne hele tiden, og noen av skuespillerne kuttet til og med ned på personlig hygiene. Resultatet var en bunch med uflidde og realistisk utseende karakterer. Men den harde innspillingsplanen førte til friksjoner. Man falt selvsagt umiddelbart bak skjema, og stjernen Heston og regissøren kom til åpen konflikt. Dette kulminerte med at Heston med hevet kavalerisabel forsøkte å ri ned Peckinpah.

Konflikten stakk imidlertid ikke dypt, Heston hadde åpenbart sett kvaliteter i den ferske regissøren. Fordi - da studioet etterhvert grep inn og ville bytte ut regissøren på grunn av overskridelsene, tilbød Heston seg å kutte egen lønn mot at Peckinpah ble beholdt. Og dette ble godtatt.

Likevel, da filmingen var over, ble Peckinpah nektet adgang til klipperommet. Regissøren hadde dengang ingen rettigheter i forhold til filmen, og Jerry Bresler tok over redigeringen. Nå handlet det virkelig om tid, og en tredjedel (!) av den ferdige filmen ble kastet ut. Dette inkluderte Peckinpahs åpningsscene på nærmere 10 minutter. Utover i filmen førte klippingen til at karakterer kom og gikk uten nærmere forklaring, og etterlot store hull i plot og subplot. Peckinpah hadde eksperimentert en del med slow-motion opptak i actionscenene, disse ble fullstendig tilsidesatt og erstattet med reserveopptak. Da filmen hadde premiere i april 1965, var den overveiende dommen at dette var det vanskelig å få noe ut av. Senere da Peckinpah fikk sitt gjennombrudd med The Wild Bunch, ryktes det at Columbia tilbød ham å utgi sin egen versjon av Dundee. Peckinpah skal ha avslått. I 1966 fastslo i tillegg Akademiet at filmens råmateriale var gått tapt, dvs de bortklippede delene.
Men - det fantes i det minste en lengre versjon. Problemet med denne var at den manglet lydspor. Det var ikke før i 2002, da Sony foretok en gjennomgang og opprydning i lagrene sine at det faktisk ble avdekt et lydspor med både dialog, musikk og lydeffekter som matchet det lengre opptaket perfekt. Sony tok seg i denne forbindelse råd til å spandere på filmen et helt nytt originalt soundtrack, komponert av Christopher Caliendo.

Filmen har blitt mye bedre og mer sammenhengende. Den etterlater ikke de gapende hullene som originalen åpnet. Selv om dette ikke er en ekte Director’s Cut, så er det en versjon som Peckinpah trolig ville ha vært litt mer fornøyd med enn det som ble resultatet av hans første møte med studiosystemet. Innimellom preges den likevel litt av manglende driv i handlingen, den stopper noe uforklarlig opp ved et par anledninger. Best er filmen når Major Dundee leder sin rufsete avdeling av indianerspeidere, meksikanere, nord- og sørstatssoldater. Det leveres tildels strålende skuespill i de viktigste rollene. Spesielt falt jeg for Richard Harris‘ britiske (!) tolkning av sørstatsoffiseren Tyreen, men også Charlton Heston spiller en innbitt faen som bare han kan det. Jim Hutton (Timothy Huttons far) er svært så overbevisende som den unge artilleriløytnanten Graham som får sin ilddåp. Når det gjelder Hutton senior, så spilte han for øvrig i en rekke filmer og opplevde også å se sin sønn bli skuespiller. Han døde imidlertid ung, knappe året før sønnen ble tildelt Oscar for sin innsats i Ordinary People.

Battle of Wits (2006)

Bare så det er unnagjort i disse auteurtider, på denne filmen står Jacob Cheung bak både manus, regi og produksjon. Bak kamera har han imidlertid fått med seg den erfarne Yoshitaka Sakamoto. Cheung som er kjent for sine samtidsfilmer som The Kid (Leslie Cheung), har med dette lagd sitt første periodedrama. De storslåtte, realistiske slagscenene vil utvilsomt glede fans av genren. Det samme vil trolig det tankevekkende budskapet kunne gjøre. Filmen er for øvrig basert på en japansk manga ved navn Bokko. Historien er satt til borgerkrigsperioden, tre til fem hundre år før vår tidsregning. Kina besto av syv større nasjoner som mer eller mindre lå i krig med hverandre, og det skulle gå enda mange år før disse ble samlet. Dette har vært et populært bakteppe for flere andre filmer tidligere, så som Hero [IMDb]. Og det er selvsagt både likheter og ulikheter mellom disse filmene. Andy Lau portretterer i Battle of Wits en Hero. Ikke en helt med utsøkte kampsportkunnskaper, slik man gjerne finner i denne type filmer, men en mann som vinner harde slag ved hjelp av intelligens og kløkt. Da den lille byen Liang blir liggende i veien for den store Zhao-nasjonens krigsferd mot nabonasjonen, er Liangs eneste håp å få hjelp fra Mozu-klanen. Mozuene er kjent for sin dyktighet i forsvar, og det er nettopp hva Liang behøver. Overrraskende nok dukker det kun opp én mann, Ge Li (Lau).

Ge Li får snart folkets tillit. Snart har han overbevist den lokale kongen om å overlate ansvaret for hæren til seg, og etter hvert har han både prinsen og de fleste innbyggerne på sin side. De første angrepene fra Zhaoene slås tilbake og det hele ser lyst ut. Men, kongens rådgiver vil det annerledes. Han aner at kongens popularitet er fallende til fordel for Ge Li og at dette vil lede til opprør. Kongen beordrer dermed Ge Li ut av byen og prøver å drepe ham. Det hele får katastrofale konsekvenser for Liang.

Personlig må jeg si meg vel så fornøyd med denne som med nevnte Hero. Ge Lis budskap er hele tiden universell kjærlighet og fred. I en scene blir han beordret opp til kongen for å motta heder for sin strategiske innsats til seier. Han fnyser av dette mens han skuer utover likhaugene. Dette er i grunnen vendepunktet til hans disfavør, da kongen og hans rådgivere slett ikke kan sies å ha det samme filantropiske livssyn. Historien er ellers nokså kynisk og skånselløs i sine skildringer fremfor å henfalle til det overdrevent melodramatiske man kanskje hadde forventet. Historien er lett å følge og er engasjerende. Det filmatiske er det selvsagt ingenting å kritisere for. Jo, jeg er fornøyd med denne.