Colour Me Kubrick

“Stanley Kubrick? The filmdirector?”
“Yes, unless there is another one?”

Møt Alan Conway. Mannen som på 90-tallet utga seg for å være Stanley Kubrick, uten en gang å ligne det minste, være amerikansk eller ha sett altfor mange av Kubricks filmer. Allikevel lurte han seg inn i sosieteten, festet med de rike uten å betale mye selv. En ting hadde vært om han hadde lurt noen få naive sjeler, men denne mannen får nattklubbeiere til å kausjonere store lån i Kubricks navn. Conways virkelige liv er en tragedie fra ende til annen, hele hans liv har bestått av løgner, stor som små. Han forlot sin kone på 80-tallet til fordel for sin homofile elsker som døde kort tid etter. Han var alkoholisert og eksentrisk på en måte som får Truman Capote til å blekne. Så mens den ordentlige Stanley Kubrick bodde på hemmelig adresse i England, gjorde Conway (som selvfølgelig ikke var hans virkelige navn) stor karriere ved å utgi seg som den mediesky regissøren. Lurt, ikke sant? Alle var litt usikre på hvordan han så ut og han hadde ikke lagd film på mange år. Dette kunne fint være ham. Det gikk til og med rykter om at Kubrick var homofil, beviset fant man i 2001: A Space Odyssey. HAL måtte være homofil med den stemmen i tillegg til at han kvittet seg med den ene mannlige astronauten…

Conways historie er en gavepakke til enhver manusforfatter. Det morsomme her er at både manusforfatter Anthony Frewin og regissør Brian W.Cook har jobbet med Kubrick på flere av hans filmer. Derfor er Colour Me Kubrick krydret med referanser til mange av hans filmer, samtidig som denne filmen er i hans ånd. Musikken er det mest tydelige her, hvor de fleste av de mest kjente stykkene Kubrick brukte er med her. Ellers står selveste Bryan Adams bak et par morsomme låter, som for eksempel “I’m Not The Man You Think I Am”. Nå er det for lenge siden jeg har sett filmene til Kubrick til at jeg fikk med meg alle referansene, men det er heller ikke viktig. Alt dette er vel og bra, men fungerer det som film? Colour Me Kubrick er opptatt av å vise de ulike triksene til Conway og den kunne derfor endt opp som en serie sekvenser som i bunn og grunn understreket det samme poenget. Dette har man unngått ved å hele tiden minne oss om den tragiske personen Conway faktisk er. Både gjennom at han faktisk nesten alltid blir avslørt på et eller annet tidspunkt, men også fordi at man hele tiden sitter med en følelse at dette går rett til helvete en eller annen gang. Ofte kan man sitte å lure på hva som driver denne mannen, hva er det som ligger bak? Man forstår fort at det handler om det å bli godtatt, godkjent og verdsatt. Samtidig er karakteren Conway mystisk, og vi sitter og lurer hele veien. Jeg synes det er befriende lite klare forklaringer her, det holdes godt på mystikken rundt denne fyren. Noen vil si at man ikke kommer godt nok innpå ham, jeg vil bare si at det gjør ham desto mer interessant. Og mer i Kubricks ånd. Filmen er til tider absurd morsom og man har selvfølgelig vrengt litt på fakta her og der for å sprite det opp litt. Derfor er dette også en komedie, en tragikomedie riktig nok, men allikevel til tider absurd morsom. I tillegg kan den ikke dy seg å harselere over den øvre klassen i England, hvor det å kjenne de riktige personene er vel så viktig som penger når det kommer til status. Og hvem vil vel ikke kjenne Stanley Kubrick?

Det kunne ikke vært noen andre enn John Malkovich. Han er nesten litt irriterende perfekt til rollen, det vil si at han ikke overrasker men absolutt overbeviser. Nå er det vanskelig å vite hvordan Conway var i virkeligheten og det er en ganske ekstrem karakter dette, men det smått overspilte understreker det absurde. Dessuten benytter de seg av en Being John Malkovich når Alan Conway som Stanley Kubrick spilt av John Malkovich snakker om sitt nyeste prosjekt (3001: A Space Oddyssey) hvor han prøver å få med John Malkovich i hovedrollen. Ingen ved bordet ser ut til å vite hvem det er. Slik viskes grensene ut, forvirrer oss og får oss til å lure. Det skumle her er at, selvfølgelig er folk naive som lar seg lure, men samtidig har man ingen gyldig grunn til å tvile. Det mest skremmende er selvfølgelig Conway som ikke ser ut til å ha kontroll. Er det hele et nøye planlagt spill eller er mannen bare gal? Det er dette spørsmålet filmen hele tiden spiller, men lar forbli ubesvart.

Alan Conway døde tre måneder før Stanley Kubrick. Kubrick selv skal ha blitt svært fascinert når han hørt at det var en som ga seg ut for å være ham. Kubricks kone var ikke fullt så begeistret:

‘It was an absolute nightmare. This strange doppelganger who was pretending to be Stanley. Can you imagine the horror?’

Vel…

Fearless (2006)

Når Jet Li sier farvel til kamsportfilmen for alltid er det godt at han gjør det med en film som Fearless [IMDb]. Jeg tror kanskje ikke jeg har sett en bedre kung fu-film (eller wushu som jeg har lært at den riktige betegnelsen er) på veldig lang tid. Fearless er på mange måter kvintessensen av det Jet Li har drevet med de siste tyve årene. Passende er det derfor at dette er filmen regissør Ronny Yu vender tilbake til Hong Kong, etter noen miserable år i Hollywood, for å gjøre. Jeg er mildt sagt over meg av begeistring og vil bombastisk uttale at maken til emosjonell wushu vil verden sjelden se igjen.

Fearless er historien om Huo Yuan Jia, en kinesisk folkhelt og kampsportspesialist som brukte sine evner til å gjenvinne kineserenenes nasjonalfølelse og selvaktelse på begynnelsen av 1900-tallet. I så måte er dette en erketradisjonell biopic, og som alle slike har den måttet tåle en del kritikk. For meg som utenforstående er den bare en knakende god kung fu-film med substans, hjerte og hjerne. Huo Yuan Jia starter sin karriere som en mann med liten selvinnsikt og den store ambisjonen om å bli en ubeseiret mester. Det går selvfølgelig galt og vår mann dreper, blir nesten drept og må til slutt lære noe om livet utenfor sin egen lille verden. Det er denne lærdommen han tar med seg videre og skaper både en skole, en læreretning og en mentalitet kineserene kan være stolte av. Vi snakker selvfølgelig et ganske så svulstig drama her, men likefullt en ektefølt og mistenkelig autentisk film.

Borte er magien, de vanvittige show-off’ene og mye av den melodramatiske stemningen slike Hong Kong-filmer gjerne innehar, og i stedet får vi en film som, riktignok er ganske retro i stil, men også føles farlig frisk. Det må nok godeste Li ta mye av æren for. I mine øyne har han aldri vært noen stor skuespiller, selv om han innehar den rollen bedre enn både Jackie Chan og ja, Bruce Lee. Det spesielle med Jet Li er hans nesten insisterende tilstedeværelse. Jeg vet at når han dukker opp på skjermen (for det er vel et fåtall av oss som har sett mannen på et lerret?) så vil det alltid slå gnister. Enten det er de vaier-pumpede scenene, eller de mer melankolske stundene, så er han en skikkelse man ikke kan ta øynene fra. Vel begynner han også å dra på årene, men i Fearless synes ikke dette i det hele tatt, og det er mulig det er et riktig valg å trekke seg nå. Jeg blir uansett aldri lei av å se denne seriøse og filosofiske wushu-artisten opptre. Og i Fearless er det nok å se på. Historien får riktignok mye tid, og gir kanskje en pekepinn på hva Li planlegger som neste trekk i karrieren, men aldri så mye at det ikke gir seg utslag i en meningsfull kampscene.

Huo Yuan Jia kjempet mot alle de store vestlige og japanske kampsportspesialistene, og det var til slutt bare juks han måtte gi tapt for. I så måte er hans historie en viktig del av den kinesiske historien på begynnelsen av forrige århundre. Flere likheter med Jet Li selv er slående. De kjemper begge på scener for et publikum. De har begge et publikum utenfor deres eget land, og de velger begge til slutt å gi noe tilbake til den kulturen som har skapt dem. Huo Yuan Jia er Jet Li og omvendt. Selv i den siste kampen med den japanske mesteren, der historien kunne blitt brukt til å spe på den alltid så spente stemningen mellom Kina og Japan, er humanismen i Fearless og Jet Lis karriere tydelig. Den japanske mesteren har alt å vinne, men viser at han har møtt sin overmann på den eneste naturlige måten. Jeg sier adjø til Jet Li i denne typen filmer og konstanterer at Fearless er intet mindre enn et mesterverk og en av årets aller beste filmer.

Grizzly Man (2005) - en nekrolog

schizoid: Kosmorama #3

Ganske tidlig i filmen takker Timothy Treadwell Vårherre for at han får lov til å holde på med dette. Spørsmålet mitt blir da: Hva er dette nøyaktig?
Senere kommer det fram at han betrakter seg selv som den eneste personen i verden som faktisk hjelper bjørnene. Og — bjørnene hjelper ham. Bjørnene hjelper ham til å bli et bedre menneske, hevder han selv. Han var i sannhet en spesiell person ut fra de bildene vi bli vist. I de siste fem årene av sitt liv produserte han over 100 timer med videoopptak som ble stilt til rådighet for regissør Werner Herzog. Filmen viser en noe forstyrret mann med et naivt syn på naturens gang. Familie og venner forsterker også deler av dette, selv om de som er intervjuet stort sett uttaler seg positivt om Timothy.
Enkelte av scenene syns jeg er ganske sterke i sin beskrivelse av hva slags person han var. Blant annet har en teddybjørn med seg i teltet, den har vært med ham svært lenge. Dette skiller ham forsiktig sagt betydelig fra f. eks. Sverre M. Fjeldstad. I en annen scene finner Herzog rett og slett grunn til å imøtegå et av utsagnene til Treadwell. Det er når han finner en død rev, og beklager det triste og meningsløse i dette — at reven bare hadde levd et liv i harmoni med naturen. Hvorfor måtte den da dø? Herzog tar til orde for at etter hans syn, så er ikke harmoni universets fellesnevner, men derimot kaos, fiendskap og mord. Så forskjellig kan man altså se på samme sak. Fatalistisk kanskje, men jeg må nok dessverre helle mer over til Herzogs perspektiv her. Jeg ser ikke Treadwell som en som mentalt var på en voksen, noenlunde opplyst persons nivå hva gjelder å inneha et realistisk syn på naturens gang. I det lyset blir faktisk en del av hans performance litt latterlig. Jeg syns rett og slett litt synd på ham.

Så, hva var så dette? I studenttiden kom han borti både alkohol og narkotiske stoffer, og i det perspektivet har åpenbart hans sterke følelsesmessige engasjement for bjørnene hjulpet ham på rett kjøl. En bjørnebiolog uttaler seg slik: He would like to become a bear. Kanskje var det så enkelt. Kanskje passet han rett og slett ikke inn blant mennesker. Uttalelsene fra foreldrene bærer ikke spesielt bud om dét, alt tyder på at han var en normal ungdom. Men hva vet foreldre egentlig om sine barn?

Én ting er sikkert. Herzog fikk tilgang til et svært unikt kildemateriale. Mange av naturscenene som viser Treadwells opptredener sammen med bjørnene savner sidestykke. Regissøren har også intervjuet de riktige personene i passe doser. For eksempel gir rettsmedisineren oss et svært levende og sterkt bilde av hvordan de siste minuttene i Treadwells liv må ha vært.

Timothy Treadwell levde i 13 sesonger sammen med grizzlybjørnene i Alaska. Han ble 46 år gammel.

Klassiker: Lawrence of Arabia (1962)

A miracle of a film
Steven Spielberg

Det er nesten en umulig oppgave å liste opp alt som er bra med denne filmen. Jeg håper bare at jeg en eller annen gang får se den på det brede lerret, det er vel der den for alvor vil komme til sin rett. Men det skal sies at den DVD-en jeg så er av ekstrem kvalitet og ytet filmen kreditt så langt det overhode er mulig.

David Leans glimrende biografi av den enigmatiske T.E. Lawrence maler et komplekst portrett av den ørkenelskende engelskmannen som forente arabiske stammer i kampen mot det tyrkisk-ottomanske rike under 1. verdenskrig. I sentrum for Leans superbe 70mms produksjon finner vi Peter O’Tooles eksentriske, men strålende portrettering av den belærte, Oxfordutdannede løytnanten som tilsniker seg et oppdrag som observatør hos Prins Feisal (Alec Guinness). O’Toole var tredjevalg til rollen, som ukjent irskfødt skuespiller ble han først tilbudt rollen etter at Marlon Brando og Albert Finney hadde takket nei. Feisal, leder av det arabiske opprørert mot tyrkerne, er oppsatt på å la sin stamme inngå som en regulær enhet under ledelse av britene. Den emissæraktige Lawrence er imidlertid bestemt på å hindre at araberne faller inn under britisk kolonialisering og gjennomfører et militært mirakel. Han selv, Sherif Ali (Omar Sharif) og 50 menn reiser i en av filmens mest slående scener gjennom den “ukrysselige” ørkenen Nefud, hvorpå de forenes med Auda Abu Tayis (Anthony Quinn) menn og inntar den strategiske havnebyen Aqaba.

Lawrence har klarsignal fra General Allenby (Jack Hawkins) om å fortsette med oppdraget. Han heltedyrkes av sine forente arabere, og kledd i tradisjonelle arabiske klær innleder han et blodig geriljaopprør. Dette handler like mye om arabisk suverenitet som det handler om å bekjempe tyrkerne. Hans eskapader glorifiseres fortløpende av den amerikanske krigsfotografen Jackson Bentley (Arthur Kennedy). Etterhvert smuldrer likevel Lawrences hær opp, han heller over mot sadistisk vold og mislykkes i forsøket på å bidra til dannelsen av et forent arabisk råd i Damaskus.

Etter at regissørens forrige produksjon The Bridge on the River Kwai hadde håvet inn syv Oscar noen år tidligere, fikk han i utgangspunktet frie tøyler. Dette selv om utgangspunktet for filmen ikke var i nærheten av å være salgbart:

It was about camels crossing the desert from left to right and from right to left. There were no women, no love story and no action.

Filmen er i den endelige versjonen 228 minutter lang, etter at Lean i 1989 endelig fikk utgitt den i den form han hele tiden hadde ønsket. Den opprinnelige versjonen ble klippet ned med omlag 20 minutter av Paramount, men høstet som sin “forgjenger” også syv Oscarstauetter.