#3: Syv beste klassikere 2006

Som definisjon på klassiker har jeg i dette tilfellet lagt til grunn at filmen er produsert i 1976 eller tidligere, den må altså minst være 30 år gammel. Videre bør den være allment oppfattet som nettopp en klassiker, i det minste innen en bestemt genre.
Filmene på listen har gitt meg noen store opplevelser i året som gikk, og i dette tilfellet syns jeg det er riktig å liste opp også en del av de kandidatene som ikke nådd topp 7. I noenlunde prioritert rekkefølge, selv om jeg ikke har tenkt altfor mye på rangeringen i denne posten. Da kan man bli gal.

1. Double Indemnity [IMDb]
   Det er ingenting galt med denne filmen. Mesterlig manus. Nydelig foto. Brilliant skuespill.
   
2. His Girl Friday [IMDb]
   Opphavet til begrepet ‘gnistrende samspill’. Vanvittig bra film med suksess også i Katakombene.
   
3. Lawrence of Arabia [IMDb]
   Peter O’Toole er så lekker i denne filmen at jeg blir litt satt ut. Riktignok spiller han subtilt homoseksuell, men jeg hadde da ikke trodd… :)
   
4. 12 Angry Men [IMDb]
   Man kan undres på hvordan det rett og slett er mulig. Drøyt 90 minutter film fra ett lite rom, med 12 karakterer. Ingenting overflødig.
   
5. Sunset Blvd. [IMDb]
   Alle detaljene som til sammen gjør denne filmen. Gloria Swanson. Comeback. Noir som ikke er det likevel. Billy Wilder. Jeg fryser på ryggen.
   
6. Harold and Maude [IMDb]
   At man kan le slik av en så trist film? Harold er så utadvendt depressiv at man må gi seg ende over.
   
7. Tokyo Story [IMDb]
   Barn og foreldre. Fortalt på en så delikat men samtidig urovekkende måte. En underkjent film, men som ingen bør være uenig i at fortjener klassikerstatus.
   
   *******
8. Le Samouraï
9. My Fair Lady
10. Zulu
    *******
11. Rashômon
12. Yojimbo
13. Casablanca
14. M
15. King Kong (1933)
16. Touch of Evil
17. McCabe & Mrs. Miller
18. Chinatown
19. Du rififi chez le hommes
20. To Kill a Mockingbird
21. The Bridge on the River Kwai
22. Doctor Zhivago
23. Spartacus
24. The Gold Rush
25. The Treasure of the Sierra Madre

Tidligere:

1. Syv beste TV-serier
2. Syv mest skuffende

Rundbordsanmeldelse 5: Sunset Boulevard (1950)

Flere kjennetegn blir brukt for å arkivere en film under merkelappen film noir: ekspresjonistisk lyssetting, hardkokt kriminaldrama, en (eller fler) femme fatale og miljø som preges av korrupsjon og kriminalitet, gjerne med en detektiv i hovedrollen. Til en viss grad er dette alle kjennetegn som både er lette å få øye på både i den enkelte film og i genren som sådan. Film noir hadde sin klassiske periode mellom 1941 og 1958 i Hollywood. Ettertiden har forsøkt å etterape film noir-genren, og selv om mange også har lykkes i å komme farlig nærme i både stil og innhold er det kun filmer laget i disse 17 årene som er “ekte” film noir. Etteraperene går under samlebetegnelsen neo noir. Jeg har vridd og vridd hjernen min for å få Sunset Boulevard til å gli lekende lett inn i genrebetegnelsen, men får det ikke helt til. For det første er ekspresjonismen lite til stede i filmen. Den er helt klart der, men ikke like mørk og allstedsværende som f.eks. i Double Indemnity. Sunset Boulevard er heller ikke et hardkokt kriminaldrama. Ja det er et mord i filmen, men det er for så vidt ikke en del av handlingen som sådan, men heller historiens fatale avslutning. Det er heller ingen sexy femme fatale her. To kvinner gjør seg gjeldende, men den nostalgigale Norma Desmond er mer nevrotisk og sprø enn hun er lokkende og lur. Betty Schaefer er kontoristen og den søte nabojenta. Verken svartkledd eller spesielt mystisk. Miljøet som portretteres i filmen er Hollywoods filmmiljø, og selv om det her kunne vært grobunn for både korrupsjon og annen kriminalitet, virker denne verdenen langt mer etterrettelig enn det Norma representerer. Flere ting rettferddigjør likevel statusen Sunset Boulevard har som en ekte film noir. For det første blir hovedpersonen viklet, både frivillig og ufrivillig, inn i en situasjon det til slutt blir umulig å komme ut av. Om det i det hele tatt bare finnes et eneste essensielt bindeledd mellom disse genrefilmene i gullalderen så er det nettopp dette. Hovedpersonens handlinger og reaksjoner bringer han/henne inn i nett av mysterier, karakterer og situasjoner som det ikke er mulig å unnslippe. Ofte ender det fatalt. I Sunset Boulevard er det Joe Gillis’ frivillige underdanighet i forhold til den blaserte filmstjernen Norma Desmond, og hans uvilje mot å gi slipp på de godene hun kan gi ham, samtidig som han stadig tiltrekkes av Betty som leder til hans endelikt. Eller det vil si, filmens fantastiske åpningsscene viser vår hovedperson flytende i svømmebasseng og et oppfinnsomt kameratriks lar oss se ham fra bunnen av bassenget. Fortellerstemmen (som også er et kjennetegn på den barske noir-genren) tilhører den døde, og han tar oss tilbake til historiens begynnelse og frem til den skjebnesvangre og klamme slutten.

Den noe uheldige og arbeidsløse manusforfatteren Joe Gillis har trøbbel med banken, penger og kvinner. I en heseblesende flukt fra bankens torpedoer ender han opp i det overdådige, men forfalne, huset til en av stumfilmtidens største stjerne, Norma Desmond. Hun fatter interesse for ham da hun oppdager at han skriver manus, og presenterer han for sin omskriving av storverket Salome, og tilbyr han gratis husrom og det han trenger om han vil hjelpe henne å pusse på manuskriptet. Han takker litt tvilende ja, og selv om både Norma og hennes tjener har sine kontrollerende og særegne sider, blir Joe kjapt helt avhengig av sin nye livsstil. At manuskriptet til Norma neppe vil komme spesielt langt i lydfilmens Hollywood er hun vel den eneste som ikke forstår. Og Joe utnytter det vel så langt han kan, helt til han fatter interesse for unge Betty. Det er da hans situasjon blir ugjenkallelig og Normas nostalgiske galskap virkelig kommer til overflaten.

Det som virkelig gjør Sunset Boulevard er uten tvil Gloria Swanson som Norma. Det er nok en rolleprestasjon uten like, og i filmens avslutningsscene da spotlighten endelig igjen er rettet mot filmstjernen, dog for alle de gale grunnene, er det utrolig slående hvor evig aktuell denne filmen er. Det er nok dens største styrke, selv om både Billy Wilders stødige regi og filmens stil også er fremragende. Ikke et minutt i filmen føles overflødig. Historien og dialogen glir godt hele veien, men ofte er den både mer menneskelig og forståelsesfull enn den vanlige kjappe og fiendtlige dobbeltbunnede film noir-stilen. Sunset Boulevard er også Wilders småskjeve blikk på Hollywood, og referanser til flere klassikere nevnes i filmen. I tillegg opptrer stjerner som Buster Keaton, Erich von Stroheim og Cecil B. De Mille. Den siste som seg selv, og de to andre som henholdsvis venn og tjener av Norma. Den doble meningen i castingen gir seg også utslag i Gloria Swanson som selv var en del av stumfilmtiden, og måtte se seg forbigått i lydfilmens tidsalder. Godt mulig dette påvirket hennes rolleprestasjon i en positiv retning for filmen. Hennes karriere var allerede på hell, og hadde vært det en stund, og Sunset Boulevard var hennes siste, men også definerende rolle for ettertiden.

Sunset Boulevard glir ubemerket forbi klassifiseringen film noir, selv om den også er det, men den ender også opp som en svart komedie inneholdende drama og skrekkelementer. Det som også gjør at Sunset Boulevard unnslipper genrenes granskende blikk er at den virker så evig, så bestandig og så vanvittig god. Jeg kan uten å gremmes over frasen eller bekymre meg for eventuelle reprimander konstantere at dette er en av filmhistoriens aller ypperste kreasjoner. Må sees av alle som påstår at de liker film!

Klassiker: Sunset Blvd. (1950)

There’s nothing else. Just us, and the cameras, and those wonderful people out there in the dark. All right, Mr. DeMille, I’m ready for my closeup.

Jeg skal ikke starte noen diskusjon om hva som er en klassiker og hvilke som ikke er det, det kan man gjøre på Gjemmestedets filmforum, men jeg tar i stedet med den britiske filmkritikeren Derek Malcolms definisjon: Any movie I couldn’t bear the thought of never seeing again. Denne er nok en slik, og det er med stor ydmykhet jeg prøver å si noe om en sånn film. Jeg har ingen ambisjoner om å si noe som ikke er sagt før…

Kanskje det beste filmdrama - fra filmmiljø - som er laget. En glemt stumfilmstjerne, Norma Desmond (Swanson) lever kun sammen med sin tjener Max von Mayerling (von Stroheim) i et digert slott av et hus. Svært tilfeldig kommer Joe Gillis (Holden) innom etter at bilen hans punkterer mens han er på flukt fra sine kreditorer. Gillis jobber freelance som manusforfatter og har litt kjennskap til filmbransjen. Han drar kjensel på Desmond: You used to be big. Replikken I am big. It’s the pictures that got small er en linje for filmhistorien.
Desmond planlegger et comeback til filmen (ikke i følge henne selv: I hate that word. It’s a return, a return to the millions of people who have never forgiven me for deserting the screen.). Hun skriver manus til en film om Salome der hun selv er stjernen. Hun ansetter Gillis til å redigere dette, og han blir værende, delvis mot sin uttalte vilje.

Filmen handler først og fremst om Norma Desmonds forfengelighet, galskap og besettelse for sin fortid, men også om sterk, sterk kjærlighet. Og mord. Åpningsscenen i filmen er brilliant film noir — politiet ankommer et åsted hvor en død mann ligger og flyter i et basseng. Fortellerstilen og hele regien i denne innledningen har etter mitt syn vært en klar inspirasjon for bl. a. filmen L. A. Confidential (1997) som foregår i samme miljø. Det er lett å tolke Swansons spill i filmen som overdrevent teatralsk, istedet er det en vanvittig sterk rolletolkning av en forstyrret kvinne som også har gode egenskaper.

Det er en rekke særegne og dristige regitrekk her. Under en privat filmvisning hjemme viser Desmond en av sine klassiske filmer for Gillis. Det er Max som passer projektoren. Klippet vi får se er hentet fra Queen Kelly (1928), altså med Swanson i hovedrollen, og Erich Von Stroheim (altså Max i filmen) som regissør. I en scene returnerer Desmond til Paramount Studios for å snakke med regissør DeMille som spiller seg selv. I studioet foregår en faktisk innspilling av filmen Samson and Delilah (1949) som Billy Wilder altså fletter inn i sin egen film. I en annen scene samler Desmond noen gamle venner til Bridge. Gillis omtaler disse frekt som The Waxworks - ironien her består i at de tre øvrige rundt bordet også spilles av stumfilmstjerner: Buster Keaton, Anna Q. Nilsson og H. B. Warner. (Gerhard, nevøen - åpningen er for øvrig slik: Én ruter. Én hjerter. Spar. Pass. Tre, ingen trumf. Pass. Pass.) På toppen av det hele representerte filmen for Swanson det comebacket til Hollywood som hennes karakter i filmen ikke klarer. Filmen tok med seg tre Oscarstatuetter, bl. a. for beste manus etter å ha vært nominert til ytterligere åtte. William Holden var nominert for beste mannlige hovedrolle, noe han i stedet vant i 1954 for en annen Billy Wilder-film, Stalag 17. Gloria Swanson ble nominert til Oscar tre ganger i sin karriere; i 1929, 1930 og denne i 1951, men vant aldri.