Paprika (2006)

Drømmer er merkelige greier, og drømmenes manifestering av underbevisstheten kan være farlige saker. Dette er begge tema som opptar Satoshi Kons filmografi. Jeg skal innrømme at jeg tidligere bare har sett mannens forrige film, Tokyo Godfathers, men siden det er en av mine favorittfilmer, er det ekstremt hyggelig å kunne si at hans siste, Paprika er enda bedre. Selve tematikken, eller det vil for så vidt si behandlingen av den er ikke så revolusjonerende og kan til dels minne om det Satoshi Kons mentor Mamoru Oshii gjorde for over 20 år siden i bl.a. Urusei Yatsura 2: Beautiful Dreamer. Mens Tokyo Godfathers, uansett hvor sjarmerende den er, led litt under å være offer for et lavt busjett, er dette mindre tydelig i Paprika. Animasjonsstudioet Madhouse gjør det meste riktig her, og animasjonen er usedvanlig lekker med en litt strammere og kanskje teknologisk form enn det vi forbinder med for eksempel Studio Ghibli.

Nå handler riktignok Paprika om drømmer, galskap og identitet og transformasjonen mellom drøm og virkelighet som møter oss i filmen er sømløs og vanvittig flott gjort. Historien er avhengig av nettopp det, og jeg tror nok flere ville falt av lasset ganske fort om ikke filmen hele tiden hadde opprettholdt både en intens spenning og en veldig underholdende tone. Satoshi Kon gir ingen enkle svar, og ofte er filmen ganske intrikat. Det er mye å holde orden på. Kanskje spesielt når hovedkarakteren består av den delte personligheten mellom psykiateren Dr. Chiba, og Paprika, hennes alter ego i drømmeverdenen. Ved hjelp av apparatet DC Mini, oppfunnet av den gigantiske forskeren Dr. Tokita, kan en doktor entre en pasients drømmer og rette de sperrene og feilene som drømmene springer ut av. Komplikasjoner oppstår den dagen en av de nyutviklede DC Mini-maskinene blir stjålet og en forvirret hjerne bruker den til å påvirke både sovende og våkne mennesker. Nøkkelen til løsningen ligger i Paprikas erfaring med andres drømmer, men også i hennes todelte personlighet.

Paprika er en komplisert film, både handlings- og uttrykksmessig. Bildene er ufattelig detaljerte, og kanskje spesielt det som foregår i drømmene kan til tider være vanskelig å tyde. Likefullt er det fascinerende saker, og selv om jeg tviler på at drømmer egentlig er så detaljrike, er det morsomt å følge de gjentagende elementene både i animasjonen og historien. Flere karakterer er viktige for plotet, og historien tar seg bl.a. tid til å bli kjent med politimannen Kogawa og hans fortidige spøkelser. Filmens mer humoristiske elementer tar både Dr. Chibas nærmeste sjef Osanai og hennes store forskerkompanjong Dr. Tokita seg av. Tokitas og Chibas forhold er et annet viktig element i filmen, og med tanke på begges åpenbare psykiske og fysiske problemer er historiens avslutning ikke mindre enn både hyggelig og søt.

Tidvis forvirrende og ganske grotesk, alltid fascinerende og underholdende er Paprika et stort skritt videre for Satoshi Kon på det store lerettet. Dette er en film de aller fleste vil kunne like, de aller færreste virkelig vil forstå, og det eneste man egentlig kan gjøre er å lene seg godt tilbake og ta inn over seg anime på sitt aller aller beste. Jeg var et stort smil da jeg forlot kinosalen, og kan konstantere at Paprika er en av årsbeste i min bok.