Angel’s Egg (1985)

Mamoru Oshii forlot filmserien Urusei Yatsura i 1984 for å begynne en av de mer spesielle karrierene i Japans animasjonshistorie. Hans første film med bortimot ubegrenset kunstnerisk frihet, Angel’s Egg viser Oshii på sitt mest introverte og metaforiske, men også som en av de mer unike filmskaperene jeg har stiftet bekjentskap med. Filmen er bortimot dialogfri og hviler mesteparten av uttrykket sitt på en helt egen metaforbruk og tegneren Yoshitaka Amanos stil.

Angel’s Egg er en surrealistisk film som bruker metaforer og symboler som visuelle knagger vi kan henge vår forståelse på. De aller fleste vil nok ha ganske så forskjellige forklaringer og opplevelser av filmen, og da filmskaperene heller ikke gir noe uttrykk for hva de egentlig mener er det fritt fram for det. Det viktigste med filmen, slik jeg ser det, er Oshiis utfylling og bearbeidelse av sine gjennomgående tema. Slik han gjentar dem både i historielinjer og det visuelle i de fleste av sine filmer. Det er små drypp av katolisisme og buddhisme her og en dæsh japansk kultur. Det er vann i store mengder, det er forvridde kropper og ansikter sett i vannspeilet eller gjennom glass. Det er store militære kjøretøy, og det er en herlig blanding av science fiction, mytologi og kreativ fantasi. Det som likevel mangler fra denne filmen er Oshiis spesielle humor (som kanskje kommer best frem i seriene hans), og karakterer med personlighet. Det kan virke som om Oshii bruker filmen som et formeksperiment og plattform for videre filmer. Likevel er dette blitt en både vakker og stygg film som blander det skjønne med det mørke og makabre. Flere av scenene og arkitekturen i filmen minner meg både om gotiske byggverk og H.R. Gigers kunst. Den noe uferdig utseende stilen til Yoshitaka Amano minner om både Möebius og øst-europeiske animatører. Tilsammen utgjør dette en film med et fantastisk fascinerende visualitet som jeg tror ikke finner make noe sted.

Historien er ganske enkel. En ung jente bærer på et egg gjennom et landskap av ruiner, truende mørke hus, “skyggefisk”, fiskere, vannpytter, søle og huler som ser ut som skjelettkonstruksjoner. Hun slår etter en stund følge med en ung mann som bærer på et korsliknende våpen. Han er veldig interessert i egget som det etter hvert kommer fram at inneholder en fugle- eller engleliknende skikkelse. Etter en stund slår de seg ned i en hule og da jenta våkner opp er egget knust og mannen borte. I korte trekk er det hovedinnholdet i filmen. Flere tolkninger rundt dette er selvsagt mulig og de fleste dreier seg om egget. Egget blir ansett som et symbol på jentas uskyldighet, som slår sprekker i møtet med mannen. En freudiansk vinkling på dette er selvsagt også mulig uten at jeg har lyst til å gå inn på den. Flere linjer til Bibelen kan trekkes, og det mest nærliggende er mannen med korset som et symbol på Jesus. En scene i begynnelsen av filmen viser mannen stående på et sjakkbrett (?) vendt mot et romskip formet som et stort øye (Gud), det korsliknende våpenet bærer han over skulderen, og han har bandasjerte hender. Mannens inntreden i jentas liv kan sees både positivt og negativt. Den negative tolkningen er at han lover å passe på henne og egget, men til slutt bryter løftet og gjør det stikk motsatte. På den andre siden kan det være at mannen er den rettvise her; jenta er en usikker person som klamrer seg til egget (sin barndom, uskyldighet), og ikke vil frigjøre verken sitt eget eller eggets potensiale. Flere ganger i filmen dukker også en stor båt opp på toppen av et fjell; arken. Det kan være en pekepinn på at denne fremmede verdenen er det som er igjen etter en flodbølge. Det er vann over alt, det drypper og renner, og flere hus er oversvømt.

Jeg tror ikke man skal tolke Angel’s Egg i hjel heller, men i stedet la seg forføre av Oshiis og Amanos stileksperiment. Angel’s Egg er en vakker og dyster film, og ikke minst en av de mest interessante animasjonsfilmene jeg har sett. Kanskje også den aller beste.

A Scanner Darkly (2006)

Årets mest etterlengtede adapsjon er blitt en fin hyllest til en av mine absolutte favorittbøker. Når det i tillegg er en av mine absolutte favorittregissører som styrer skuta, er det vanskelig å være objektiv eller negativ. Når det er sagt, tror jeg det er en absolutt fordel å ha lest boka i forkant for å få mer ut av opplevelsen. Boka, og til en viss grad filmen, har to sider ved seg. Det ene er selvfølgelig hovedpersonen Fred/Bobs jobb som undercoveragent og problemene hans i forhold til misbruket av Substance D. Dette er den mer narrative delen av historien, den som driver alt fremover. På den andre siden har du det hvardagslige, de ulike samtalene og situasjonene mellom Bob og kompisene. Forutenom Barris-karakteren (Robert Downey Jr.) har ingen av disse noe å si for fremdriften av historien, de skaper en stemning. I boka har Philip K. Dick funnet plass til begge disse sidene av historien og disse balanseres fint og går mer eller mindre parallellt, selv om hovedfokuset ligger på Fred/Bob-karakteren og hans stigende frustrasjon rundt å finne ut hvem han egentlig er. Når man så må korte ned historien til en 100 minutters film, blir man nødt til å foreta et utvalg. Vi som kjenner Linklaters filmografi, blir ikke overrasket når han toner ned det teknologiske og angstfylte rundt Bob Arctor og heller fokuserer på det mellommennesklige og de gode samtalene. Filmen har fått en del kritikk for å være pratsom, men noe av det jeg likte ved boka var nettopp dialogene og de morsomme sekvensene. Første halvdel av filmen er viet disse situasjonene og kan derfor virke noe vinglete, for meg satt det stemningen og jeg satt igjen med den tragikomiske følelsen fra boken. Åpningssekvensen er helt fantastisk, hvor Freck hallusinerer om små kryp. Utrolig heftig! Scenen setter en flott stemning av angst, men etter denne skjer det noe med filmen. Selv om mange av de mer pratsomme sekvensene til tider er morsomme, mister filmen litt av intensiteten før den tar seg opp mot slutten igjen. Linkaters versjon blir derfor litt schizofren(!) når den forsøker å balansere to elementer. Den lener seg kanskje litt for mye over på slacker-delen av historien. Jeg savner mer angst hos Arctor-karakteren, mer fokus på hans problem med å skille de ulike rollene. Dette tar seg fint opp mot slutten og den siste halvdelen av filmen er virkelig bra.

Å gjøre hele filmen med rotoskopi-teknikken Linklater utviklet med Waking Life er det vanskelig å si noe på. Jeg hadde fryktet at det kunne bli slitsomt for øynene i lengden, men teknikken skaper i stedet en herlig drømmeaktig følelse som filmen tjener masse på. Man blir fort vant til det og den gir muligheter man ikke i like stor grad kan gjennomføre uten animasjon. Dessuten ligger denne teknikken relativt nær “vanlig” film, slik at det ikke føles som fantasi, men snarere underbygger stemningen. Musikken er også fantastisk bra og veldig fint brukt i filmen. Her er det også de mer angstfylte scenene som fylles ut ved hjelp av musikken. Det gikk rykter om at Radiohead skulle gjøre hele soundtracket, men de endte opp med å ha med et par-tre fine låter.

Det er vanskelig å si noe fornuftig om en film man egentlig bare må se. Jeg er glad for å ha lest boka først og synes filmen er fin adapsjon og ikke minst en verdig hyllest til boka. Stemningen er ivaretatt, men den mangler kanskje den angsten som etterhvert kommer fram så godt i boka. Men her har Linklater foretatt valg og tolkninger som absolutt fungerer bra. Når denne kommer på DVD bør den selges sammen med boka. De fyller hverandre fint ut og ville vært en perfekt gave. Les boka og se filmen!

Paprika (2006)

Drømmer er merkelige greier, og drømmenes manifestering av underbevisstheten kan være farlige saker. Dette er begge tema som opptar Satoshi Kons filmografi. Jeg skal innrømme at jeg tidligere bare har sett mannens forrige film, Tokyo Godfathers, men siden det er en av mine favorittfilmer, er det ekstremt hyggelig å kunne si at hans siste, Paprika er enda bedre. Selve tematikken, eller det vil for så vidt si behandlingen av den er ikke så revolusjonerende og kan til dels minne om det Satoshi Kons mentor Mamoru Oshii gjorde for over 20 år siden i bl.a. Urusei Yatsura 2: Beautiful Dreamer. Mens Tokyo Godfathers, uansett hvor sjarmerende den er, led litt under å være offer for et lavt busjett, er dette mindre tydelig i Paprika. Animasjonsstudioet Madhouse gjør det meste riktig her, og animasjonen er usedvanlig lekker med en litt strammere og kanskje teknologisk form enn det vi forbinder med for eksempel Studio Ghibli.

Nå handler riktignok Paprika om drømmer, galskap og identitet og transformasjonen mellom drøm og virkelighet som møter oss i filmen er sømløs og vanvittig flott gjort. Historien er avhengig av nettopp det, og jeg tror nok flere ville falt av lasset ganske fort om ikke filmen hele tiden hadde opprettholdt både en intens spenning og en veldig underholdende tone. Satoshi Kon gir ingen enkle svar, og ofte er filmen ganske intrikat. Det er mye å holde orden på. Kanskje spesielt når hovedkarakteren består av den delte personligheten mellom psykiateren Dr. Chiba, og Paprika, hennes alter ego i drømmeverdenen. Ved hjelp av apparatet DC Mini, oppfunnet av den gigantiske forskeren Dr. Tokita, kan en doktor entre en pasients drømmer og rette de sperrene og feilene som drømmene springer ut av. Komplikasjoner oppstår den dagen en av de nyutviklede DC Mini-maskinene blir stjålet og en forvirret hjerne bruker den til å påvirke både sovende og våkne mennesker. Nøkkelen til løsningen ligger i Paprikas erfaring med andres drømmer, men også i hennes todelte personlighet.

Paprika er en komplisert film, både handlings- og uttrykksmessig. Bildene er ufattelig detaljerte, og kanskje spesielt det som foregår i drømmene kan til tider være vanskelig å tyde. Likefullt er det fascinerende saker, og selv om jeg tviler på at drømmer egentlig er så detaljrike, er det morsomt å følge de gjentagende elementene både i animasjonen og historien. Flere karakterer er viktige for plotet, og historien tar seg bl.a. tid til å bli kjent med politimannen Kogawa og hans fortidige spøkelser. Filmens mer humoristiske elementer tar både Dr. Chibas nærmeste sjef Osanai og hennes store forskerkompanjong Dr. Tokita seg av. Tokitas og Chibas forhold er et annet viktig element i filmen, og med tanke på begges åpenbare psykiske og fysiske problemer er historiens avslutning ikke mindre enn både hyggelig og søt.

Tidvis forvirrende og ganske grotesk, alltid fascinerende og underholdende er Paprika et stort skritt videre for Satoshi Kon på det store lerettet. Dette er en film de aller fleste vil kunne like, de aller færreste virkelig vil forstå, og det eneste man egentlig kan gjøre er å lene seg godt tilbake og ta inn over seg anime på sitt aller aller beste. Jeg var et stort smil da jeg forlot kinosalen, og kan konstantere at Paprika er en av årsbeste i min bok.

Renaissance (2006)

Renaissance ble påbegynt et par år før Sin City ble sluppet løs på kinofolket. Nå er det ikke spesielt naturlig å sammenlikne disse to filmene på annet grunnlag enn at Renaissance delvis er inspirert av tegneserien Sin City. Der sistnevnte forsøker å likne på en animasjonsfilm uten å være det, forsøker ikke Renaissance å være virkelighetstro i uttrykk. Ved å bruke såkalt motion-capture-teknikk der de animerte karakterene er et resultat av virkelige skuespilleres bevegelser i studio skapes den fremtidsrettede animasjonen vi i dag kan nyte på lerettet. I Renaissance ble opptil 24 kameraer benyttet for å få en tilfredsstillende animert gjengivelse. Sensorer ble benyttet på skuespillerenes ansikt for å gjenskape troverdige uttrykk, ja til og med øynenes bevegelser ble fanget av spesiallagde briller. Alt ligger vel egentlig til rette for en nøyaktig animert gjengivelse av virkeligheten, og akkurat derfor bunner min nesegruse beundring for denne filmen ut i at den ikke er det. Regissør Christian Volckman har valgt å lage filmen i svart/hvitt, og gir de fleste karakterene trekk som ikke levner tvil om at det her er selve den filmatiske stilen og det visuelle uttrykket som er viktig. Ikke en korrekt og feilfri fremstilling av virkeligheten som animasjon. Teknikken som brukes er allerede velprøvd i filmer som Polarekspressen og Final Fantasy: The Spirits Within, men jeg føler likevel at Renaissance har mye nytt å by på. Det har både noe med det særegne monokrone visuelle uttrykket å gjøre, men også med filmens bruk av skuespillerenes rynker og en delvis gjenkjennelig arkitektur. Filmen trekker på arven fra bl.a. Metropolis og Blade Runner og enkelte ganger er den faretruende nær å brenne ut netthinnene til tilskueren ved sine skifter mellom svart og hvitt. Det kan også være verdt å merke seg at filmens produsenter hevder at film ville ha kostet hele 240 millioner dollar å lage som en vanlig filmproduksjon. Med teknikken som ble brukt endte kostnadene opp på 18 millioner. Vi kommer garantert til å få se mer av denne typen film i tiden som kommer med andre ord.

Når det er sagt er det mye som ikke er helt bra med Renaissance. Hovedsakelig er det store manus- og karakterproblemer her. Det er som om filmskaperene har bestemt seg for at de gjerne vil fortelle en hel del uten egentlig å ha noe å fortelle. I Paris år 2054 blir en brilliant, ung, kvinnelige forsker kidnappet, og politimannen Karas blir satt på saken. Etter hvert som han nøster opp fortiden blir han sakte men sikkert personlig involvert i saken, og det går så langt at han mister jobben, ofrer sine lojale venner og til slutt blir nødt til å drepe for å hindre gigantselskapet Avalon å sikre seg formelen for evig liv. Det kan jo kanskje høres spennende ut, men filmen sliter litt med å bestemme seg for hva den egentlig vil. Den fungerer dårlig som hardkokt krim-noir. Den er ikke karakterbasert. Jeg vil også driste meg til å si at den heller ikke er spesielt smart. Med sin visuelle stil, først og fremst i den nesten flate svart/hvitt-bruken, karakterenes ansikt og det arkitektoniske bakteppe, er likevel sci-fi-noiren Renaissance en av årets mer unike filmopplevelser.