American Hardcore (2006)

American Hardcore har endt opp som en intens forelesning av en nesten litt for engasjert foreleser. Jeg så filmen med regissørbesøk og de kunne avsløre at de rett før Sundance satt igjen med sju timer materiale som skulle klippes ned til 100 minutter. His de bare hadde fulgt ideen bak hardcore og laget den kort og rett på sak, ville det ikke vært noe problem. I stedet skal hele Amerikas hardcore-historie fra ‘80 til ‘86 fortelles gjennom intervjuer og obskure konsertoppak og i lengden blir det mye prat, mye masete musikk med dårlig lyd og til tider flytter ikke filmen seg av flekken. American Hardcore er blitt nok en dokumentar hvor grunnhistorien er det mest interessante; det skal bare fortelles vel mye på kort tid. Dessuten er det litt slitsomt når det kun klippes mellom talking heads-intervjuer og gamle konsertopptak. Samtidig gir den et interessant blikk inn i en kultur som egentlig var over før den begynt. Filmen har et veldig godt utgangspunkt og det er en utrolig bevegelse disse banda satt i gang. Det lå ingen drøm om å bli kjent eller tjene penger her, det snakket man ikke om en gang. Alt som betydde noe var å gjøre opprør, få sagt det man mener og være det motsatte av de rådende normene i landet på denne tiden. Det var en sterkt politisk standpunkt og en unnskyldning til å drikke.

Dokumentarer blir ofte kritisert for å være ensidige og ikke være interessert i høre den andre siden i saken. I American Hardcore er absolutt ikke dette et problem. Vi er jo ikke interessert i å høre hva politiet har å si om saken. Eller politikere for den saks skyld. Hele poenget er å fortelle historien gjennom de folkene som var med på dette. Derfor er det heller ingen forteller i filmen, noe som fungerer både på godt og vondt. Godt fordi det er mer interessant å høre det fra førstehåndskilder, vondt fordi man blir litt lei av disse menneskene etterhvert. Det er i hovedsak ikke deres egen feil, men filmens ustruktur. Det er ikke noe system her. Hvis man for eksempel ser på den fantastiske Metal: A Headbangers Journey er den mer strukturert i oppbygging og klarer derfor å fortelle hele historien i et behagelig tempo. American Hardcore haster av gårde, etterhvert gjør den et forsøk på dele det hele inn geografisk og ser på de ulike scenene i de største byene.

Dette burde kommet før og vært mer ryddig. Filmen også hovedfokus på noen band, men også dette kunne vært mer tydelig. Vi får et inntrykk av at band som Black Flag, Bad Brains og Minor Threat er de viktigste, men når var de viktig og for hvem? Det er egentlig ingen kronologisk fortalt historie i det hele tatt her, derfor blir det også vanskelig å henge med. Når det så plutselig sier stopp rundt ‘85-’86, så ihvertfall ikke jeg det komme. Arkivfoto og video er selvfølgelig alltid interessant men, som resten av filmen, brukes dette sporadisk og ofte helt uten poeng. Plutselig snakker man om et band, så ser man liveopptak fra noe helt annet om ikke følges opp. Det er kult å se alle disse opptakene for de gir et unikt innblikk i hvordan det var på disse konsertene, men de må brukes med omhu. Nå var ikke dette filmens største problem, for disse tingene er svært interessante å se og vitner også om denne tanken om at dette måtte dokumenteres slik at flest mulig kunne se det.

Jeg må ærlig innrømme at det føles kjipt å kritisere en slik film, nettopp fordi dette er en viktig del av musikkhistorien. Ja, historien generelt. Derfor er American Hardcore verdt å se også. Den er av og med folk som virkelig brant for dette og gjør det den dag i dag. Dessuten er dette i det store en liten, men svært innflytelsesrik del. American Hardcore tar vare på en arv som fremdeles er svært tydelig i dag. Derfor er det utrolig synd at dokumentaren ikke er litt mer strukturert. Men for all del, det er masse bra her og det er en forelesning du ikke vil gå glipp av. Dessuten er det ikke hver dag man får se Henry Rollins banke opp en tilskuer.