Døden tar Trønderbanen …

Rundbordsanmeldelse: Strangers on a Train (1951) [IMDb]

Det var fullt på Trønderbanen denne dagen. Klokken var rundt 16.30, og de fleste var mennesker på vei hjem fra jobb i Trondheim. Jeg trengte meg foran en gammel dame og kapret en ledig plass ved vinduet. Jeg hørte hun småskjelte av gårde i retning konduktøren, mens jeg skrudde korken av lommelerken og satte meg til rette. En person skubbet kraftig borti meg da han satte seg på det ledige setet ved siden av. Irritert kikket jeg opp, litt for å se om det virkelig ikke var andre seter denne mannen kunne ha valgt, litt for å se om det var noen jeg kjente. Sjansene for begge var lik null og viste seg å holde stikk. Imidlertid, mannen nikket nærmest gjenkjennende til meg og innledet smilende en umiddelbar samtale.

Fritt overført til et Film Noir-aktig bygde-Norge kunne Patricia Highsmiths roman fortonet seg noenlunde som over. En lignende situasjon er det i hvert fall tennisspilleren Guy Haines (Farley Granger) plutselig befinner seg i, da han på vei hjem med toget plutselig blir sittende alene med den sleske og ufyselig rike Bruno Anthony (Robert Walker).

I denne tvers i gjennom fengslende Hitchcock-thrilleren dras to komplett forskjellige menns skjebner sammen mot et ufrivillig felles mål — mord. Hitchcock åpner filmen ved å vise oss to ulike par sko som haster mot toget. Guy Haines har et par konservativt utseende sko, Bruno Anthony med sitt sorte og hvite smått dekadente skopar. Ut fra bevegelsene til personene, Guys selvsikre steg og Brunos nervøse skritt, har vi allerede etablert personlighetene til begge nesten før vi får se ansiktene deres. Etter litt småsnakk som oppstår etter at Bruno dulter borti Guy ved bordet, foreslår Bruno ganske raskt at, i teorien selvsagt, kunne de to myrde hverandres brysomme personer? Bruno kan myrde Guys kone i bytte mot at Guy myrder Brunos far. Guy blir frastøtt ved tanken — og ikke mindre av at den andre faktisk utfører sin del av handlingen og legger press på Guy til å gjøre det samme.
Strangers on a Train ruver høyt blant Hitchcocks mest anerkjente verk. Mesterverket er så nitidig konstruert og karakterene så velutviklede at seeren forlengst er fortrolig med plotet lenge før Bruno utfører sitt mord.
Det er uvanlig mange navn som står kreditert manus for denne filmen. Historien er nemlig slik: Etter å ha lest Patricia Highsmiths bok betalte Hitchcock umiddelbart $7,500 for filmrettighetene og satte seg ned med et grovutkast til manus, senere bragte han inn Raymond Chandler for å fullføre dette — et samarbeid som viste seg å bli like frustrerende for begge parter.

Først insisterte Hitchcock på å arbeide tett opptil Chandler og finpusse på detaljene akkurat som han så de for seg i filmen. Dette gjorde snart at den geniale, men alkoholiserte Chandler ble nervøs og oppfarende. Like fullt ble Chandlers manus Hitchcocks endelige utkast til film, selv om han mot slutten ba sin favorittskribent Ben Hecht om å komme inn for å piffe det hele noe opp. Denne var imidlertid opptatt med flere andre skript, og fikk derfor sin assistent Czenzi Ormonde til å stramme opp noe av dialogen før Hecht ga sin endelige godkjenning.
Granger er flott som det uskyldige offer i det onde plotet, og Walker, som for øvrig bare rakk én film til før sin død, fremstiller en av Hitchcocks mest djevelske og karismatiske skurker. Vi får videre servert ett av filmhistoriens mest spesielle mord, hvor vi er vitne til handlingen reflektert i offerets briller som ligger på bakken. Brilliant.

Filmen fikk sin remake allerede i 1969 under navnet Once You Kiss a Stranger [IMDb], og er også basis for Danny DeVitos komedie Throw Momma From the Train (1987) [IMDb]. I tillegg er det for tiden ytterligere en remake under produksjon [IMDb].

NB: Hitchcocks cameo kommer tidlig — han går ombord på toget bærende på en kontrabasskasse i det Guy går av i hjembyen.

North by Northwest (1959)

NRK2 er i gang med en Hitchcockserie på onsdager. I ukene fremover vil vi kunne få se klassikere som; Rear Window (Vindu mot bakgården), Fuglene, Vertigo, Marnie og Frenzy. De to siste er vel litt mindre kjent for folk flest, men fortjener absolutt oppmerksomhet. Dette startet i går med en av de aller beste, nemlig North by Northwest. Den ble for øvrig gitt den flotte norske tittelen “Med hjertet i halsen” (hvordan kom de på dette??).
Jeg er for så vidt enig i at “Nord, nordvestover” heller ikke ville ha vært noe særlig.
NRK2-mannen annonserte filmen som en komediethriller. Den har jeg ikke hørt før. Jeg er heller ikke helt enig, selv om jeg ser at begrepet “comedythriller” benyttes bl. a. på IMDb.
I dag har vi jo et begrep som heter Actionkomedie, og denne filmen er definitivt ikke i den kategorien. Hvis ikke NRK2-mannen forsnakket seg, så kan bakgrunnen for “komedie”-begrepet være replikkvekslingen. Den er til tider både kjapp og ironisk og skaper en god stemning. Jeg fikk i noen grad assosiasjoner til Sean Connery som James Bond i måten Cary Grant behandlet Eva Marie Saint på. Så er det jo alltids noen som syns det er komisk å se bilscener fra datidens filmer. Dette gidder jeg ikke å kommentere nærmere, det får stå for disses regning.

Plottet er innovativt og ikke ukomplisert. Vår mann, Roger Thornhill (Grant) er en middelaldrende reklamedirektør som feilaktig antas å være en navngitt agent. Denne agenten er en illusjon, han er “skapt” av myndighetene for å forvirre og infiltrere en gruppe med spioner. Thornhill blir etter dette innhyllet i en serie hendelser, som tar han tvers gjennom U.S.A (eller rettere, skrått nordvestover), der han forfølges både av myndighetene og disse spionene. Han kidnappes, men unnslipper i første omgang. Imidlertid mistenkes han for et mord slik at han må oppsøke sjefsskurken for å renvaske seg. Oppi alt dette involverer han seg med en søt dame (Saint) han støter borti undervegs.

Filmen har som basis flere av de elementene Hitchcock er mest kjent for, bl. a. “Feil mann”-konseptet og paranoiafølelsen. I tillegg inneholder den flere av de mest kjente scenene hans. Scenen hvor Thornhill blir forfulgt av et fly ute på et stort åpent åkerlandskap er glimrende. Det representerer billedlig forfølgelsen Thornhill er utsatt for på en flott måte. Mot slutten har vi dramaet på toppen av Mount Rushmore-monumentet. At dette er bygd i studio er vanskelig å forstå. I det minste når man tenker på at det ble gjort i 1959.

Selv om filmen er helamerikansk på den måten at den berører “American hero”-rollen, og også involverer flere av U.S.As nasjonalmonumenter syns jeg lett vi aner Hitchcocks engelske bakgrunn. Ikke minst blir dette uttrykt gjennom skurken Vandamm (Mason). Hans kjølige eleganse og slepne språkbruk er en sann nytelse. Mason var jo også engelsk. Mine tidligere nevnte referanser til Sean Connery kommer også inn her.