The Holy Mountain (1973)

“If we have not obtained immortality, we have obtained reality. But…is this life reality? No, it is a film. Zoom back camera! We are images, photographs, we must break the delusions! Peace on Earth! This is Maya! Enough for the Holy Mountain, real life awaits us.”

Jeg klarer ikke ta The Holy Mountain [IMDb] helt alvorlig. Den snikende følelsen av at Alexandro Jodorowsky her ikke ønsker så mye annet enn å leke med deg blir understreket av den svært så åpne, nesten Godardske slutten. På linje med mannens forrige film El Topo [IMDb, anmeldelse] er The Holy Mountain overmettet med en esoterisk symbolisme. Kanskje mer tydelig i denne fordi hele filmen virker å være basert på en opplysningstanke på linje med hippienes rusestetikk. Som i El Topo er nok Jodorowskys overhengende mening en menneskelig søken etter forståelse og opplysning i en absurd og råtten verden. Denne gangen balanserer han riktignok farlig på eggen mellom livsfilosofi og en nesten religiøs sektpreget tankegang. Noen mennesker virker å være utvalgt, uten at de i utgangspunktet er “renere” eller flottere enn andre. De er alle maktmennesker, med unntak av hovedpersonen Tyven, og de må alle oppgi sine verdslige verdier for å oppnå det de anser som den høyeste verdi: udødelighet. Gjennom trening, veiledet av Mesteren (Jodorowsky selv), skal de klargjøres for den ultimate testen: å møte og nedkjempe ni udødelige vesener som bor på toppen av det hellige fjell. Filmen handler om mer enn dette, og i første del av filmen fortsetter regissøren Kristus-liknelsene han begynte i El Topo. Tyven er denne gangen den skikkelsen som mest likner på frelseren selv, og han blir nedverdiget, tvunget til å bære et kors og opplever generelt en verden full av bestialiteter. De bildene som framstilles i denne delen av filmen er noe av det mer forstyrrete og påtrengende jeg har sett.

Sammen med et svært så oppfinnsomt lydspor er de første 40 taleløse minuttene av denne filmen et bråkete sammensurium og en slags oppsummering av alt det El Topo handlet om. Tyven møter en rekke med merkelige mennesker og skapninger som alle presenterer galskapen i det moderne samfunnet. Da Tyven møter Mesteren tar handlingen en mer mediterende vending. Skuespillerene i The Holy Mountain måtte gjennomgå trening i en livssynsretning som kalles Arica: et sammensurium av Zen, Sufi, yoga, Gurdjieffs filosofi, alkemi, Tarot, Kabala, I Ching og psykedeliske droger. Jodorowsky selv gikk en uke uten søvn, veiledet av en japansk Zen-mester, før innspillingen begynte. Budsjettet på The Holy Mountain var på $750.000 og i forhold til El Topo får det først og fremst betydning for størrelsen på filmen. Alt her er større og mangedoblet; statister, dyreskrotter og setting er alle med på å gjøre filmen til en større og, selv om mange finner filmen forvirrende, en mer tydelig opplevelse. Hvert bilde er tettpakket med symboler og informasjon, men likevel finner jeg Jodorowsky politisk mer tydelig enn tidligere. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne hans syn på politikk eller menneskenaturen her. Filmen er for all del meningstett og også fryktelig kryptisk til tider, men der El Topo fylte meg med undring virker The Holy Mountain mer påtrengende, insisterende og vemmende. Derfor vil noen kanskje bli skuffet over slutten, som på meg virket mer som en lettelse, ikke fordi filmen var slutt, men fordi den var selvironisk og humoristisk.

The Holy Mountain ble innspilt i sin helhet i Mexico, og i likhet med El Topo skal den ha blitt spilt inn sekvensielt. Filmen ble delvis finansiert og distribuert av Beatles-manager Allen Klein og han har lagt en del restriksjoner på disse som nok er hovedgrunnen til at så få mennesker egentlig har sett Jodorowskys mest beryktede filmer. The Holy Mountain er mildt sagt en merkelig film, og jeg som er nogenlunde kjent med tegneserieskaperen Jodorowsky merker meg flere paralleller fra denne filmen og til serien John Difools eventyr. Den virker å være mer opptatt av symbolene som stemningsskapere enn som forklaringsmodeller og tankevekkere. Slik faller denne filmen litt mer gjennom for meg, men om du er ute etter en film som definerer annerledes så skal du se The Holy Mountain. Man kan like eller mislike denne filmen, man kan bombardere den med kritikk, men jeg vil uansett ha Jodorowskys småfornøyde glis fra filmens avslutningsscene på netthinnen en god stund framover. Har han lurt meg, drevet ap med meg, underholdt meg, vemmet meg eller opplyst meg? Sansynligvis litt av alt. Og til kritikken vil nok Jodorowsky sette opp et glis igjen og svare: “Og hva så? Denne filmen er ikke for deg likevel!”

El Topo (1970)

Hva er det der på lerretet? Er det en western? Er det et surrealistisk mesterverk? Er det et surrealistisk makkverk? Er det en bibelsk allegori? Er det pulpfiksjon? Er det kunstfilm? Er det et politisk statement overfor USA og den vestlige verden? Er det samfunnskritikk? Eller er det en egotrip fra et forvirret sinn? En okkult heksegryte, ispedd filosofiske ingredienser? Nei, det er El Topo [IMDb].

Man kan vanskelig si at man forstår eller misforstår, liker eller misliker Alexandro Jodorowskys film El Topo. En ting er likevel sikkert. Filmen passer en bestemt merkelapp like lite som den passer alle. Dette er en unik opplevelse som alle filminteresserte enten burde unne seg eller pine seg gjennom. Fantastiske saker! Uforglemmelig, motbydelig, tiltalende, men samtidig frastøtende! Er ambivalensen klar nå? OK. Her kommer en uforbeholden anbefaling av typen: se denne før du dauer Fred Ut!

Mitt forhold til selverklært vismann, kunstner, regissør og tegneserieskaper Alexandro Jodorowsky begynte mye før jeg selv var klar over det. I flere år var han kun et navn som stod ved siden av Moebius‘ på tegneserieheftene om John Difool og Inkalen. Nå vet jeg jo så mye bedre hvem som egentlig var hjernen bak den legendariske serien, og i så måte er El Topo et lite skritt i en annen retning. Mitt andre møte med mannen er hans foreløpig siste film Santa Sangre [IMDb] som jeg egentlig ikke synes videre om.

På overflaten inneholder El Topo flere western-elementer, og første del av filmen kan rent handlingsmessig vel klassifiseres som det. En spirituell western. Filmen er forøvrig delt opp, med teksplakater, i fire deler, men de aller fleste, inkludert meg selv, vil nok finne det mer fornuftig å dele filmen handlingsmessig i to deler. Jeg skal ikke skrive noe handlingsreferat her, da det ville virke helt meningsløst på de fleste. Noe må vi likevel komme inn på og det meste dreier seg rundt Jodorowskys hovedperson, El Topo selv. El Topo betyr muldvarpen og henspeiler nok på flere ting i filmen: den er en metafor for en persons vei mot mening i livet, en allegori for Platons huleliknelse og Jesus‘ oppstandelse. Fortellermessig og rent teknisk opplevde jeg filmen som relativt streit (faktisk), men det som gjør filmen så beryktet er nok mer persongalleriet, den mettede symbolikken og filmens helhetlige inntrykk. El Topo er en hellig cocktail av Freaks [IMDb], The Wild Bunch [IMDb] og Faster Pussycat! Kill! Kill! [IMDb]. Jada, her er det mediterende skarpskyttere, dverger, vansirete, og toppløse kvinner med pisk. De mest ihugga tilhengerene mener denne filmen inneholder “alt”, og selv om det er en sterk overdrivelse kan man nok bruke flere år av sitt liv på å plukke den fra hverandre. Det virker tidvis som om Jodorowsky har pøst på med alt han lært og noen ganger blir jeg usikker på om han faktisk vet så mye mer enn tilskueren.

Treffende er det at han har avslørt at det også finnes mange skjulte symboler i filmen (bl.a. et som involverer hovedpersonens underbukser) som tilskueren aldri får se. Symbolene, kvasi-vitenskapen, okkultismen, mytologien og filosofien som benyttes i filmen er for mangfoldige til å gjengi, men felles for flere av dem er at de er uttrykk for en slags søken. En leting etter kunnskap, visdom og identitet - klisjéaktig nok å finne seg selv. Det er jo også det El Topo gjør før hans verden faller i grus - han finner en mening og et mål å kjempe mot, et holdepunkt i absurditeten som utgjør livet. Som for å understreke hvor mange tolkningsmuligheter denne filmen gir, og hvilke følelser de forskjellige symbolene kan gi så har Jodorowsky blitt anklaget for å bruke symbolene som en unnskyldning for å filme ganske grafisk vold og sex. Det paradoksale er at andre igjen har beskyldt ham for å bruke den samme volden og sexen for å formidle disse symbolene på en fengende måte. Hvem vet? Jeg tror imidlertid at historien og meningen er ganske enkel, men at persongalleriet og den spesielle og ganske makabre stemningen gjør El Topo beryktet.

Jeg synes første del av filmen egentlig var bortimot poengløs. En del ting skal etableres, men det viktigste er at El Topo har en sønn han etterlater, og at han nesten dør før gjenfødelsen. Alt det andre er med på å etablere han som nådeløs revolvermann (vel… han lar seg lett diktere av kvinner), noe som egentlig kunne blitt gjort på mye kortere tid. De fire revolvermennene han må nedkjempe skal visstnok symbolisere fire profeter, men disse gir ingen annen mening enn akkurat det. Den andre delen av filmen derimot, etter “gjenfødelsen” er helt fantastisk og utrolig nok tidvis både morsom og hyggelig. El Topo blir forelsket, bedriver stumfilmaktig gjøgleri i gatene og finner sin prestesønn. Sønnen er ute etter hevn, men historien løser seg på en helt annen måte. Andre fantastiske scener innebærer byens noe spesielle gudstjeneste med hellig russisk rulett (”Det er et mirakel!”) og de aldrende damene som liker å anskaffe mørkhudede sex-slaver.

Jodorowsky skaper en egen forvirret verden, mettet på symboler der selve filmen for mange også har blitt et symbol. Uansett om den frastøter deg eller gleder deg etterlater den et inntrykk og et sterkt ønske om å forstå og lære mer. El Topo er unik og fra meg betyr det en sterk anbefaling.