DVD-anmeldelse: The Ipcress File

En agentfilm som kom ut i 1965 ville måtte regne med å bli sammenlignet med James Bond-filmene. Skuespilleren i hovedrollen ville selvsagt også ubønnhørlig bli målt mot Sean Connery. Fallhøyden for et seriøst filmprosjekt var dermed relativt stor, da et forsøk på å kopiere Bond i stil og uttrykk kunne blitt totalt mislykket. Så hva gjør man? Jo, man skaper en helt egenartet karakter fremfor å forsøke å surfe på den Bondske suksess. Ettertiden har vist at det nok var et klokt valg.
Harry Palmer (det var det kjedeligste navnet de kom på) drev med helt andre ting enn Sean Connerys James Bond. Mens sistnevnte reddet verden i Thunderball, fikk den bebrillede Harry i oppgave å forhindre hjernevasking av britiske forskere. Et litt mer regionalt oppdrag og en kanskje ikke fullt så verdensvant karakter til tross, man har likevel ikke kunnet dy seg for å drysse litt glamour over agenttilværelsen. Harry Palmer rydder nemlig sengen sin for et damesmykke (ikke et damestykke) samt håndvåpenet sitt før han går på jobb. Han flørter freidig med de kvinnene han møter også, dette antas åpenbart å tilhøre yrket.

Michael Caine kom fra en glitrende rolle i Zulu (1964), men han hadde tross alt bare fått 4 000 pund for rollen og var allerede blakk. Da filmselskapet tilbød 31-åringen 100 000 pund, syvårskontrakt og denne hovedrollen var karrieren endelig på skinner. Hans kjølige eleganse er helt perfekt i denne rollen, der han også får utøvd litt tørr humor på beste engelske vis.

Historien er på ingen måte ukomplisert og er tidvis preget av en god del teknisk dialog spesielt mellom Palmer og hans overordnede. Dette overskygger på ingen måte de intense scenene ellers i filmen, som er en fryd å følge med på. Filmatisk er den også helt glimrende. Regissør Sidney J. Furie og fotograf Otto Heller (Peeping Tom) klarer å skape et inntrykk av at vi er en deltakende tredjepart som betrakter det hele. Dette gjøres ved at det filmes gjennom andre objekter eller at objekter som ikke har noe spesielt med handlingen å gjøre opptar mye plass i bildet. Et par av bildene i denne artikkelen kan gi et eksempel. Det hjalp også at stjernekomponist John Barry bidro med et stemningsskapende soundtrack som assosieres veldig med tidsbildet.

Lyd/bilde

Lydmessig har dessverre ikke filmen fått det løftet man kunne håpe på i en restaurert versjon. Den leveres med et engelsk monospor som eneste lydspor. Når det er sagt, er det i og for seg ingenting å utsette på kvaliteten på dette. Lyden er så retningsbestemt den kan være og det er ingen problemer med å skille lyder og / eller dialog fra hverandre. Bildet er skarpt og fint i denne overføringen. Det mangler muligens (men lite sannsynlig) noen detaljer i bildene hvor det er stor kontrast mellom for- og bakgrunn. Dette er litt vanskelig å si da det like gjerne kan være tv-skjermen den ble gjengitt på som er problemet. Jeg savner også en annen kilde å sammenligne med. Det er ellers fin sekstitalls koloritt som er flott gjengitt i Technicolor.

Menysystemet er fint og nøytralt og står i stil med coveret og filmen for øvrig.

Ekstramateriale

• Digitalt remastret til DVD i opprinnelig 2.35:1 format
• Fint tykt futteral med trykk som en saksmappe
• Intervju med Sir Michael Caine, laget for denne utgivelsen, om betydningen av The Ipcress File for han som skuespiller (21 min.)
• Intervju med Sir Ken Adam, laget for denne utgivelsen, om produksjonen av The Ipcress File (10 min.)
• Dokumentar fra 1969, Candid Caine, der Michael Caine snakker om sin karriere på det tidspunktet (44 min.)
• Introduksjonshefte til filmen skrevet av journalist Christopher Bray, forfatter av boken Caine: A Class Act
• Kommentarspor av regissør Sidney Furie og klipper Peter Hunt
• “The Ipcress File – Michael Caine Goes Stella” - eksklusiv sketsj med Phil Cornwell som Michael Caine (5 min.)
• Egen CD med soundtrack av komponist John Barry OBE
• Et eksemplar av Len Deightons roman, som det hele bygger på (342 sider)
• Fotogalleri, promos (13 min)
• Tosidig filmplakat i A3-format
• Original amerikansk radioannonse for filmen
• Original trailer for filmen

Samlet vurdering

Denne DVD-utgivelsen er nesten helt perfekt. For det første er det en god film, flott fengende historie og brilliante engelske skuespillere. Ekstramaterialet er av en annen verden, og lyd og bilde er mer enn godkjent filmens alder tatt i betraktning. Kanskje kunne de likevel ha kostet på seg noen undertekster, f. eks hadde vel English SDH ytterligere økt verdien på utgivelsen? Men, dette trekker ikke mye ned!

North by Northwest (1959)

NRK2 er i gang med en Hitchcockserie på onsdager. I ukene fremover vil vi kunne få se klassikere som; Rear Window (Vindu mot bakgården), Fuglene, Vertigo, Marnie og Frenzy. De to siste er vel litt mindre kjent for folk flest, men fortjener absolutt oppmerksomhet. Dette startet i går med en av de aller beste, nemlig North by Northwest. Den ble for øvrig gitt den flotte norske tittelen “Med hjertet i halsen” (hvordan kom de på dette??).
Jeg er for så vidt enig i at “Nord, nordvestover” heller ikke ville ha vært noe særlig.
NRK2-mannen annonserte filmen som en komediethriller. Den har jeg ikke hørt før. Jeg er heller ikke helt enig, selv om jeg ser at begrepet “comedythriller” benyttes bl. a. på IMDb.
I dag har vi jo et begrep som heter Actionkomedie, og denne filmen er definitivt ikke i den kategorien. Hvis ikke NRK2-mannen forsnakket seg, så kan bakgrunnen for “komedie”-begrepet være replikkvekslingen. Den er til tider både kjapp og ironisk og skaper en god stemning. Jeg fikk i noen grad assosiasjoner til Sean Connery som James Bond i måten Cary Grant behandlet Eva Marie Saint på. Så er det jo alltids noen som syns det er komisk å se bilscener fra datidens filmer. Dette gidder jeg ikke å kommentere nærmere, det får stå for disses regning.

Plottet er innovativt og ikke ukomplisert. Vår mann, Roger Thornhill (Grant) er en middelaldrende reklamedirektør som feilaktig antas å være en navngitt agent. Denne agenten er en illusjon, han er “skapt” av myndighetene for å forvirre og infiltrere en gruppe med spioner. Thornhill blir etter dette innhyllet i en serie hendelser, som tar han tvers gjennom U.S.A (eller rettere, skrått nordvestover), der han forfølges både av myndighetene og disse spionene. Han kidnappes, men unnslipper i første omgang. Imidlertid mistenkes han for et mord slik at han må oppsøke sjefsskurken for å renvaske seg. Oppi alt dette involverer han seg med en søt dame (Saint) han støter borti undervegs.

Filmen har som basis flere av de elementene Hitchcock er mest kjent for, bl. a. “Feil mann”-konseptet og paranoiafølelsen. I tillegg inneholder den flere av de mest kjente scenene hans. Scenen hvor Thornhill blir forfulgt av et fly ute på et stort åpent åkerlandskap er glimrende. Det representerer billedlig forfølgelsen Thornhill er utsatt for på en flott måte. Mot slutten har vi dramaet på toppen av Mount Rushmore-monumentet. At dette er bygd i studio er vanskelig å forstå. I det minste når man tenker på at det ble gjort i 1959.

Selv om filmen er helamerikansk på den måten at den berører “American hero”-rollen, og også involverer flere av U.S.As nasjonalmonumenter syns jeg lett vi aner Hitchcocks engelske bakgrunn. Ikke minst blir dette uttrykt gjennom skurken Vandamm (Mason). Hans kjølige eleganse og slepne språkbruk er en sann nytelse. Mason var jo også engelsk. Mine tidligere nevnte referanser til Sean Connery kommer også inn her.