Blood Diamond (2006)

Bakteppet for Blood Diamond er borgerkrigen i Sierra Leone på slutten av 90-tallet. Opprørerne finansierer våpen med utvinning og salg av ulovlige diamanter, og regjeringsstyrkene kjemper en hard kamp mot denne virksomheten. Historien forteller om Danny Archer (Leonardo DiCaprio), som er en eksleiesoldat fra det tidligere Rhodesia. Han lever nå av å smugle diamanter ut av Sierra Leone og er en ekspert i sitt yrke. Til tross for dette blir han fengslet for en kort periode av regjeringsstyrkene. I fengselet sitter også Solomon Vendy (Djimon Hounsou). Vendy er også tatt for sin befatning med diamanthandelen, men har på sin side vært slave i opprørernes diamantgruver. Archer får høre nyss om en stor dimant som Vendy angivelig skal ha gravd ned, og etter sin løslatelse får han kjøpt Vendy fri. Diamanten er selvsagt Archers mål, og han kan presse Vendy med som guide ved å love familien hans fritt leide ut av Sierra Leone.
Så langt er dette vel og bra. Inn på scenen kommer så Maddy (Jennifer Connelly), kvinnelig amerikansk journalist og det romantiske elementet i historien. Maddys karakter dreper dessverre fremdriften i historien, og det er omtrent her - en time inn i filmen - at jeg skjønte utgangen på det hele. Og som om ikke dette var sentimentalt nok - Vendys sønn er tatt til fange av opprørerne og hjernevaskes som barnesoldat. Dette er gruelig trist selvsagt, men det tilfører ikke filmen noe som helst annet enn at det hele blir det sedvanlige Hollywood-melodramaet.

Jeg kommer oftere og oftere tilbake til følgende i tankene. Ingen filmer har anstendig lengde lenger. Man skal ikke kikke på klokka på kino med mindre man skal rekke et fly eller tog eller noe. Blood Diamond er en film som man skulle tro var i stand til å holde det gående. Ikke minst ville jeg ha trodd at det var mulig å klokke denne historien inn på betydelig under 143 minutter. For jeg opplevde nemlig at dette dro ut, og det som fungerer desidert dårligst er non-actionsekvensene.
Manusforfattere for film sliter i kampen mot TV-seriene. De må presse inn mer og mer i et format som nødvendigvis må tøyes så langt strikken og kinosetet holder. Behovet for å rettferdiggjøre karakterenes handlinger fører til at vi pådyttes informasjon vi strengt tatt ikke alltid behøver i filmer som denne. Jeg er sikker på at det er mye mer hipt å skrive for TV for tiden, og disses jobb er trolig gjenstand for stor misunnelse fra filmkollegene. TV-serier åpner for at man lett kan bruke en hel sesong på å gradvis la seerne bli engasjert i karakterenes liv og levned. Dette er lett 16 timer mot filmens gode gamle 85 minutter. Da er det svært fristenede å strekke det hele til det dobbelte.

Nå gir jeg ikke manusforfatterne hele skylden her, kanskje ingenting. Snarere produsentene selvsagt. Men jeg opplever likefullt dette som et problem i større grad nå enn før. Hoi, der fikk jeg det ut.

Filmatisk er dette en fin film. Afrika er vakkert, selv om man også her viser oss slummen i flyktningeleirene. Det er fin panorering mens det vandres i silhuett langs åskammer. Krigsscenene er svært dynamiske og meget bra laget, noe av det beste jeg har sett på lenge. Og takk og pris - det er befriende med en film som for en gangs skyld ikke er skutt kun i grå- eller bruntoner. Leonardo DiCaprio er blitt en knallgod skuespiller, kanskje den beste i sin generasjon. Det samme kan dessverre ikke sies om Jennifer Connelly, som sér bra ut, men som sliter både med dialog og en generelt unødvendig karakter.

Alt i alt bare sånn midt på treet altså.

Jade Warrior (2006)

Mange land har såkalte nasjonalepos. Britene har sin Beowulf, grekerne har Odysséen og finnene har sitt Kalevala. Mange av disse er også takknemlige filmobjekt. Det siste i denne rekken er en avledning fra et element i Kalevala og har resultert i en finsk/kinesisk samproduksjon ved navn Jade soturi (Jade Warrior). Dette er i seg selv utrolig spenstig, og finnene fortjener all mulig kreditt for dette. Når svenskene lager vampyrfilmer og finnene wuxia - hvorfor klarer ingen i Norge å lage en mektig vikingfilmatisering? Vi har da også nok av sagnelementer å spinne på. Noen særnorske nasjonalepos er kanskje mangelvare (kanskje sett bort fra Peer Gynt), men de islandske Edda-ene gir da nok av forbindelser til Norge? En viking-wuxia hadde vært så flott. Selv ser jeg levende for meg Trond Espen Seim som Balder, drept med en pil laget av kinesisk bambus (egentlig var det vel misteltein, men noen kunstneriske friheter må man kunne ta seg). Balder skulle i følgde den eldre Edda også bli gjenfødt i den nye verden — ikke ulikt det som skjer i Jade Warrior. I en tid hvor historiske drama ser ut til å være i vinden, ville jeg ikke tatt dette for å være en så umulig tanke.
Men dette kan vi ønske oss, i mellomtiden er det fritt fram for uavhengige filmskapere å lage mindre epos, så som Mengaloth. Som kanskje kan bli vel så bra.

Jeg likte imidlertid Jade Warrior. Historien er utradisjonell til wuxia å være, da den skifter mellom nåtidens Finland og Kina før det første dynastiet. Bakteppet for historien er at en smed nevnt i Kalevala smidde en maskin ved navn Sampo, som kunne gjøre mennesker lykkelige. Kinesisk folklore forteller om en demon som erobret en gjenstand - Sang Fu - fra menneskene. Etter sigende var imidlertid maskinen smidd så snedig at kun smedens sønn kunne noensinne åpne den.
En finsk antikvitetshandler kommer ved en tilfeldighet i kontakt med en lokal smed. Antikvitetshandleren forsker litt i det skjulte på nettopp nevnte sagn, ikke uten en egen agenda skal det vise seg. Dennes kone, som er arkeolog, har nord i Karelen funnet en gjenstand som nettopp kan være Sampo. De får bare ikke åpnet den. Parallelt med dette forelegges vi historien om den mystiske krigeren som dukker opp i det gamle Kina. Hans uvante trekk skyldes en mor med nordisk avstamning. Herfra er det bare å overlate resten til de som er interesserte i å sjekke ut filmen selv.

Filmen har en fin lengde og er vakkert filmet av Henri Blomberg. Aldeles flott filmet, faktisk. Og besetningen er innertiere. Tommi Eronen i dobbeltrolle er et funn, og for meg er det ingenting som avslører at denne gjengen trolig stiftet bekjentskap med martial arts for første gang under denne innspillingen. Det litt kjølige finske har gått noe på bekostning av sentimentaliseringen vi ofte finner i rene kinesiske filmer av denne sorten. Selvsagt er det likevel plass til romantikk i flere dimensjoner. Filmen får mange pluss i min bok for et utradisjonelt konsept, og kamper som gir klare assosiasjoner til tango. Filmen kostet ikke særlig mer enn 20 millioner kroner å lage, dette skulle vel ikke være noen umulig ramme i Norge heller. Sprekt av finnene å satse på dette materialet med en debuterende regissør.
En sterkt anbefalt film selvsagt.

Casino Royale (2006)

Så vidt jeg har skjønt har forventningene til denne i det norske filmbloggemiljøet vært rimelig moderate. Ikke sånn at ingen gledet seg, men det var da andre langt mer spennende titler å se fram mot. Det massive kjøret mot den nye Bond, Daniel Craig (He’s Bond and not Blond) forsterket kanskje dette. Etter hvert som de første foreløpige kritikkene kom inn sammen med trailere, syntes man imidlertid å ane en forsiktig heving i forventningene. Nå, etter selv å ha sett denne, har jeg omsider muligheten til å vurdere dette selv. For å rydde det ene av veien først — det har nok definitivt skjedd mer spennende lanseringer i år, spesielt kanskje på festivalfronten. Det er likevel kanskje først og fremst korrekt å sammenligne denne med en del andre “lignende” lanseringer i år. Da tenker jeg først og fremst på Mission:Impossible III. Da jeg så sistnevnte i juni tenkte jeg at dette er slik de siste James Bond-filmene burde ha vært. Ethan Hunt er den nye James Bond, tenkte jeg videre. Den slepne engelske gentlemanagenten er erstattet med en litt mer rufsete og ufin amerikaner, filosoferte jeg lekent. Jeg tar imidlertid ikke noe av æren for at Martin Campbell har gjort nettopp noe sånt med sin nye Bond. Denne gangen er det faktisk mulig å tro litt på personen som driver på med denne virksomheten. Han er råere og mer kynisk, han ser ut til å kunne ha en militær bakgrunn og er betydelig mer nonchalant i sitt vesen.
Noe av forklaringen ligger nok rett og slett i valget av manus, boken med samme navn som Ian Fleming skrev mellom Thunderball og You Only Live Twice. Det ble gjort et visstnok patetisk forsøk på å filme Casino Royale i 1967 med en rekke stjerneskuespillere i rollene, men denne floppet. Kanskje er det altså friskheten i dette tidlige manuset som gjør filmen såpass vellykket, siden man har fulgt bokens linjer nokså tett. Deretter er min teori at Daniel Craig har fått lov til å gjøre Bond på sin egen måte, uten å dvele altfor mye med hva tidligere doble nuller har gjort. Siden også Q er ute av bildet i denne filmen, er det også hoppet bukk over de fleste gadgetene. Og det syns jeg er til det bedre. Jeg syns også det er ganske så morsomt at man med hver ny James Bond har holdt fingeren til værs og tenkt — hva er det som rører seg nå, hva er den mest tidsriktige konflikten? Og det er selvsagt internasjonal terror her. M er litt fortvilet over at det var så mye lettere før - nå stiller politikerne altfor mange spørsmål og media har svarene. I miss the cold war, sier hun. Fru M har forresten fått tildelt ganske mye skjermtid i denne filmen, men jeg tåler da skide godt Judi Dench. Gu’bevares.
Men, det er også noe som trekker ned her, syns jeg. Mads Mikkelsen tapte skurkekampen mot Philip Seymour Hoffman, som var bad-guy i M:I III. Sorry Mads. Dette er imidlertid ikke noe poeng i seg selv. Imidlertid drar filmen altfor mye ut. Man kunne nok ha trimmet den noe her og der, det var sekvenser som føltes unødig lange. Og generelt hadde det nok også vært mulig å avslutte filmen flere ganger mot slutten. Dette er nok flisespikkeri, det er den beste James Bond-filmen på lenge. Og enten vi liker det eller ikke, så får vi nok også se Daniel Craig i en oppfølger. Eller tre?

Pans labyrint (2006)

Vi poster her en MSN-samtale fra tidligere i dag. Dette har blitt med veldig varierende hell av andre tidligere. For øyeblikket virker det som en lettvint og god løsning. Kjør debatt!

(12:01:31) djtokyoboogie: nå? va tycks?
(12:01:39) gbang: jeg er lunken
(12:01:44) djtokyoboogie: javel ja
(12:01:47) djtokyoboogie: hmm
(12:02:06) gbang: skriver en anmeldelse på søndag tenker jeg. har ikke tid før det
(12:02:15) djtokyoboogie: ok
(12:05:09) gbang: kanskje vi skulle poste en anmeldelse hver da? kunne vært spennende
(12:05:37) djtokyoboogie: hehe…joa…har lissom ikke så mye å si akkurat nå, kanskje etterhvert
(12:05:41) gbang: ok
(12:05:55) djtokyoboogie: denne splitter i hvertfall folket
(12:06:01) gbang: ja mulig det
(12:07:42) gbang: jeg synes for det første at en eventyrverden/innbilt verden å flykte til bør være bedre enn den man flykter fra. ellers har det lite for seg. hvis man derimot antar at eventyrverdenen er virkelig så mister den helt sin metaforiske kraft - dvs. filmen kan ikke fortelle oss noe om virkeligheten om mytologien også er virkelig.
(12:09:46) djtokyoboogie: jojo, men den er jo ikke virkelig…sånn jeg forsto det er det Ofelias eventyrverden og den er et resultat av den virkelige verden, derfor er den som den er siden de påvirker hverandre..dessuten problematiseres jo dette i sluttscenen, hva som er virkelig og ikke..for henne.
(12:13:17) gbang: Nettopp. Hva er da så poenget med den? Ville ikke filmen kunne sagt akkurat det samme uten å forsøke å være en eventyrfilm? Det er jo ikke akkurat et karakterdrama dette. Dessuten er måten El Capitan blir etablert på (flaske vs. hode) for grusom, for platt og for ekstrem. Jeg fikset ikke disse voldscenene og er lite fornøyd med at de kun blir brukt for å etablere karakterer, eller for å understreke mennesket grusomme natur. At dette er en anti-krigsfilm er bare tull, det er en anti-menneske-film.
(12:14:28) djtokyoboogie: hehe..ok…da får vi være enige om å være uenige
(12:14:31) gbang: haha
(12:14:42) gbang: det er en trygg firer på terningen fra meg
(12:15:00) gbang: men den er ekstremt godt laget da! men jeg liker Hellboy tusen ganger bedre.
(12:16:41) djtokyoboogie: fantastisk laget ja..det er litt det som opptar meg tror jeg, den følelsen jeg fikk av å se filmen…likte hvordan den var såpass kontrastfyllt og så full av så mange emosjoner på en gang…satt aldri med følelsen av det du sier
(12:18:01) gbang: ok. vi oppfattet det forskjellig. Den scenen med øyemonsteret er sykt bra da! Utrolig intens, og der fungerer også balansen mellom uskyld, det groteske, eventyr og virkelighet ekstremt bra. Bare litt synd at resten ikke følger opp.
(12:18:13) djtokyoboogie: Det er jo film for pokker, man kan dra ting litt langt da…synes hele filmen bærer preg av eventyr, til og med kapteinen. og den scenen er fantastisk ja, faen for et monster
(12:19:26) gbang: Vel det synes ikke jeg. Jeg tror at man her har forsøkt å skildre den virkelig verden så full av inhuman grusomhet nettopp fordi det er et virkemiddel og ikke for å fortelle historien.
(12:21:26) djtokyoboogie: det er jo absolutt en del av historien OG den brukes som et virkemiddel…om det er for å sette en kontrast til eventyrverden vet jeg ikke, men jeg følte det heller slik at grensene mellom magi /realisme viskes ut….
(12:21:37) gbang: Og det er et annet ankepunkt hos meg: til å være en eventyrfilm er den nesten ubehagelig rasjonell og kald. Alt henger sammen og ingenting er overlatt til det fantastiske eller tilfeldigheter. Derfor reagerer jeg kanskje enda sterkere på at Ofelia ikke har et eneste lyspunkt i sin tilværelse. Dersom hun for bare ti sekunder kunne oppleve litt glede hadde nok opplevelsen blitt sterkere.
(12:21:58) djtokyoboogie: her har vi anmeldelsen vår her;)
(12:22:22) gbang: Kanskje vi skal poste en MSN-anmeldelse ja!
(12:22:28) djtokyoboogie: ikke sant!