No Country for Old Men

Det er med stor glede jeg ønsker Coen-brødrene velkommen tilbake. Denne gangen nærmer de seg en av de få veletablerte sjangerne de vel ikke har utforsket ennå, nemlig western. Dette er ikke en western i klassisk forstand, men det er nok av hatter, pistoler, hester og sterke stillferdige menn til å rettferdiggjøre den merkelappen. Sammenligningen med Fargo er slett ikke fjern, men No Country for Old Men er betydelig mørkere. Ikke nødvendigvis i dialog, men absolutt tematisk. Dessuten er snøen byttet ut med tørre sletter i Texas og to fjollete vinningsforbrytere er byttet ut med ondskapen selv.

Det handler om den uunngåelige døden. Både den rent fysiske, altså avslutningen av livet, men også døden personifisert, bedre kjent som Anton Chigurh. Når Llewellyn Moss (Josh Brolin) bokstavelig talt snubler over en narkotikahandel som har gått galt og finner en koffert med penger, får han nemlig Herr Chigurh i hælene. Chigurh er en mann det er vanskelig å beskrive egentlig; noen har sagt han er ondskapen i egen person, mens Woody Harrelsons rollefigur sier det mildt når han omtaler ham som en mann uten humør. Poenget er at han er en syk, syk mann, helt brilliant gestaltet av Javier Bardem. Der Chigurh er døden på to bein du ikke slipper unne, sliter traveren Tommy Lee Jones sin rollefigur på sin side med med alderen, og han begynner og se slutten på livet. Verden har løpt i fra, og sheriffyrket er ikke lenger det det var. Følelsen kommer snikende innover deg i den første delen av filmen; dette kommer aldri til å gå bra. Et herlig utgangspunkt. Det som gjør dette til årets beste film, i mine øyne, er utfoldingen av historien. Den kronologiske fortellingen fylles ut av flere karakterer vi følger, og et skiftende point-of-view beholder spenningen, samt at vi får vite det vi trenger å vite. Verken mer eller mindre. Filmen har et observerende øye, et grep som noen ganger fungerer, andre ganger ikke. Her fungerer det til gangs. Bakgrunn og forklaringer holdes på et minimalt nivå, noe som her er veldig befriende. Spenningen opprettholdes på tross av at vi få tilfeller slipper innpå karakterene. Vi forstår godt hvordan de er og hvorfor de gjør som de gjør uansett. Og det er flott å se en mann som er spik spenna gal, uten at vi har en anelse hvorfor. Døden er uforståelig for de fleste, og i dette tilfellet kan man enten gjøre alt for å unngå den eller stoppe opp og prøve å forstå den. Som regel ender man opp et sted midt imellom, og det er nettopp det No Country for Old Men gjør. Den foreslår ingen svar, peker ingen moralsk finger mot oss. I stedet lar den oss finne svarene selv.

Mye snakk om døden her, men filmen vet også å lette på stemningen. Dialogen er frisk og morsom og skaper en fin kontrast til den til tider svært så grafiske volden. Filmen er nemlig overraskende morsom, noe som er tilfellet med flere av brødrenes mer “alvorlige” filmer. også er den selvfølgelig strålende å se på, selvfølgelig på grunn av fotograf Roger Deakins som bruker det tomme landskapet som en sentral del av filmen. Dessuten er det en genistrek og ikke bruke noe musikk (som jeg kunne legge merke til) og i stedet bruker kontentumet for det det er verdt. All lyd som ikke er tale gis stor plass og underbygger hver eneste scene. Brødrenes faste musikant, Carter Burwell, har sjelden hatt mindre å gjøre på jobben, men denne gangen kan han ha god samvittighet. Skuespillerne er verdt å nevne. Tommy Lee Jones aldres med verdighet og er helt perfekt i disse rollene, Josh Brolin gir en lavmælt og stillferdig tolkning som er westernfilmen verdig og den skotske skjønnheten Kelly Macdonald er flott som Brolins forvirrede kone. For en ekstra avstand til tidligere filmer, har altså Coen-brødrene ingen av sine faste på rollelisten. Det gjør ingenting.

Nærmest en perfekt film dette, utrolig godt håndverk på alle nivåer. Det er vanskelig å ikke be stille for seg selv at brødrene Coen endelig har funnet tilbake til gammel form og at dette virkelig har satt standarden for deres fremtidige filmer.

DVD-anmeldelse: The Ipcress File

En agentfilm som kom ut i 1965 ville måtte regne med å bli sammenlignet med James Bond-filmene. Skuespilleren i hovedrollen ville selvsagt også ubønnhørlig bli målt mot Sean Connery. Fallhøyden for et seriøst filmprosjekt var dermed relativt stor, da et forsøk på å kopiere Bond i stil og uttrykk kunne blitt totalt mislykket. Så hva gjør man? Jo, man skaper en helt egenartet karakter fremfor å forsøke å surfe på den Bondske suksess. Ettertiden har vist at det nok var et klokt valg.
Harry Palmer (det var det kjedeligste navnet de kom på) drev med helt andre ting enn Sean Connerys James Bond. Mens sistnevnte reddet verden i Thunderball, fikk den bebrillede Harry i oppgave å forhindre hjernevasking av britiske forskere. Et litt mer regionalt oppdrag og en kanskje ikke fullt så verdensvant karakter til tross, man har likevel ikke kunnet dy seg for å drysse litt glamour over agenttilværelsen. Harry Palmer rydder nemlig sengen sin for et damesmykke (ikke et damestykke) samt håndvåpenet sitt før han går på jobb. Han flørter freidig med de kvinnene han møter også, dette antas åpenbart å tilhøre yrket.

Michael Caine kom fra en glitrende rolle i Zulu (1964), men han hadde tross alt bare fått 4 000 pund for rollen og var allerede blakk. Da filmselskapet tilbød 31-åringen 100 000 pund, syvårskontrakt og denne hovedrollen var karrieren endelig på skinner. Hans kjølige eleganse er helt perfekt i denne rollen, der han også får utøvd litt tørr humor på beste engelske vis.

Historien er på ingen måte ukomplisert og er tidvis preget av en god del teknisk dialog spesielt mellom Palmer og hans overordnede. Dette overskygger på ingen måte de intense scenene ellers i filmen, som er en fryd å følge med på. Filmatisk er den også helt glimrende. Regissør Sidney J. Furie og fotograf Otto Heller (Peeping Tom) klarer å skape et inntrykk av at vi er en deltakende tredjepart som betrakter det hele. Dette gjøres ved at det filmes gjennom andre objekter eller at objekter som ikke har noe spesielt med handlingen å gjøre opptar mye plass i bildet. Et par av bildene i denne artikkelen kan gi et eksempel. Det hjalp også at stjernekomponist John Barry bidro med et stemningsskapende soundtrack som assosieres veldig med tidsbildet.

Lyd/bilde

Lydmessig har dessverre ikke filmen fått det løftet man kunne håpe på i en restaurert versjon. Den leveres med et engelsk monospor som eneste lydspor. Når det er sagt, er det i og for seg ingenting å utsette på kvaliteten på dette. Lyden er så retningsbestemt den kan være og det er ingen problemer med å skille lyder og / eller dialog fra hverandre. Bildet er skarpt og fint i denne overføringen. Det mangler muligens (men lite sannsynlig) noen detaljer i bildene hvor det er stor kontrast mellom for- og bakgrunn. Dette er litt vanskelig å si da det like gjerne kan være tv-skjermen den ble gjengitt på som er problemet. Jeg savner også en annen kilde å sammenligne med. Det er ellers fin sekstitalls koloritt som er flott gjengitt i Technicolor.

Menysystemet er fint og nøytralt og står i stil med coveret og filmen for øvrig.

Ekstramateriale

• Digitalt remastret til DVD i opprinnelig 2.35:1 format
• Fint tykt futteral med trykk som en saksmappe
• Intervju med Sir Michael Caine, laget for denne utgivelsen, om betydningen av The Ipcress File for han som skuespiller (21 min.)
• Intervju med Sir Ken Adam, laget for denne utgivelsen, om produksjonen av The Ipcress File (10 min.)
• Dokumentar fra 1969, Candid Caine, der Michael Caine snakker om sin karriere på det tidspunktet (44 min.)
• Introduksjonshefte til filmen skrevet av journalist Christopher Bray, forfatter av boken Caine: A Class Act
• Kommentarspor av regissør Sidney Furie og klipper Peter Hunt
• “The Ipcress File – Michael Caine Goes Stella” - eksklusiv sketsj med Phil Cornwell som Michael Caine (5 min.)
• Egen CD med soundtrack av komponist John Barry OBE
• Et eksemplar av Len Deightons roman, som det hele bygger på (342 sider)
• Fotogalleri, promos (13 min)
• Tosidig filmplakat i A3-format
• Original amerikansk radioannonse for filmen
• Original trailer for filmen

Samlet vurdering

Denne DVD-utgivelsen er nesten helt perfekt. For det første er det en god film, flott fengende historie og brilliante engelske skuespillere. Ekstramaterialet er av en annen verden, og lyd og bilde er mer enn godkjent filmens alder tatt i betraktning. Kanskje kunne de likevel ha kostet på seg noen undertekster, f. eks hadde vel English SDH ytterligere økt verdien på utgivelsen? Men, dette trekker ikke mye ned!

Rundbordsanmeldelse, runde 8 - oppfølgere: Spider-Man 2 (2004)

Rundbordsanmeldelsene har kommet fram til runde 8, som har som tema: Oppfølgere som er bedre enn originalen. I den forbindelse har jeg landet på det kontroversielle valget Spider-Man 2 vs Spider-Man.

Neida. Dette blir nok ingen veldig kontroversiell anmeldelse / analyse. Mange er nok enige i min konklusjon her, samtidig som at vi slett ikke snakker om noen form for utklassing. Vi kan nemlig starte med å studere rottentomatoes.com. Prinsippet denne siden er basert på er at man samler inn anmeldelser og oppsummerer - er man positiv eller negativ til filmen? Dette resulterer så i en friskhetsgrad på tomatene. Spider-Man scorer 90 pst (182 anmeldelser), mens Spider-Man 2 oppnår 93 pst (228). I tillegg oppsummeres også en omforent karakterscore, som fordeler seg med hhv 7,6 og 8,3 i toerens favør. På IMDb-barometeret, som i noe større grad gir uttrykk for popularitet enn kvalitet, i det minste sammenlignet med rottentomatoes.com, har filmene pr i dag en score på 7,4 og 7,8. Ut fra dette er det liten tvil om at alle de ovennevnte resultatene er ganske sterke.
Men i dag er det altså utelukkende min vurdering som gjelder.

Det man bør huske på i de fleste (mange) tilfeller hvor man skal vurdere en oppfølger, er at den kanskje ikke ville ha blitt det den er uten nettopp en foregående original. Oppfølgeren er i den luksuriøse situasjon at den kan basere seg på det stoffet den første filmen la fram, bygge videre og utvikle dette og samtidig lett finne plass til å trekke inn andre nye, spennende elementer. Spørsmålet blir dermed om det er mulig å vurdere en oppfølger helt på egne ben, og om dette i så fall har noen hensikt? I ytterste konsekvens — kunne oppfølgeren i noen tilfeller ha kommet først?

Dette blir kanskje en noe søkt problemstilling, men jeg syns det likevel er viktig å huske på den arven oppfølgere oftest skal ivareta. I mitt hode ser jeg nok mest på utviklingen fra originalen til oppfølgeren, og på de elementene som har blitt mer styrket.
Den første filmen er altså, bare så det er sagt, i mine øyne en meget god superheltfilm. Ja, en meget god film generelt. Oppfølgeren finner sted omlag to år senere, og Peter Parker (Tobey Maguire) har valgt å ofre seg for rollen som Spider-Man med alt dette medfører av forsakelser. Allerede ganske tidlig i filmen blir vi introdusert for de kvalene det har medført for Peter å ofre sin elskede Mary Jane (Kirsten Dunst) på forbryterbekjempelsens alter. Og sannelig klarer ikke regissør Sam Raimi (som også hadde originalen) på en ganske så brilliant måte å gi oss et dypdykk i de følelsesmessige irrgangene til en superhelt. Det viser seg nemlig at Peter ikke klarer å adskille sine egne følelser fra jobben som Spider-Man. Dette gir for meg en ny dimensjon til superheltuniverset. Dette blir noe helt annet enn Supermanns kryptonittproblemer.

I tillegg er det kjør på andre områder også. Studiene får unngjelde, og jobben som pizzabud er også krevende. Når vi nå godt vet hvem Peter Parker er, og kjenner Spider-Mans opprinnelse, kan regissøren dermed pøse på med slik herlig karakterbygging. Ikke nok med det, på en fin måte klarer man også å legge mer dybde til de nødvendige birollene. Mary Jane har sine problemer, Harry Osborn (James Franco) har sine nevroser. Uten at disse på noe sted tar glansen fra filmens egentlige hovedperson, er de med og underbygger det hele.

Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds?

Filmen fortsetter også der den første slapp når det gjelder skurkerollene. Jeg syns det er et gjennomgående trekk med disse figurene i Spider-Mans verden at de ikke er onde i utgangspunktet. Stort sett har de bare vært feil mann på feil sted, og får unngjelde for det. Det er mulig at de er disponert for stormannsgalskap noen og enhver av de, men er kanskje dette noe som gjelder for de fleste av oss i en gitt situasjon? Jeg føler i det minste at dette i hvertfall gjelder for Dr. Otto Octavius (Alfred Molina). Fordi dette er basert på en tegneserie, kan selvsagt folk nettopp ha sånne navn. Men det ironiseres lekent med dette når redaktøren i The Daily Bugle utbryter: Guy named Otto Octavius winds up with eight limbs. What are the odds? Den godeste Otto er i utgangspunktet en seriøs, hardt arbeidende og høyt intelligent forsker med en kone som han elsker og som elsker ham. Rett og slett en hyggelig fyr som blir offer for et skjebnesvangert uhell. Tilsvarende argumentasjon kan legges til grunn for The Green Goblin fra den første filmen, og faktisk også de som dukker opp i den tredje filmen som ellers ikke er et tema denne gang.

Og så har vi actionsekvensene. Vi hadde vår suverende dose i den første filmen, for eksempel da den grønne gnom angrep folkemengden, husvegger raste sammen og Mary Jane hang i en… tynn tråd. Så bra som dette enn var, så er det uhyggelig mye flott CGI-action i oppfølgeren. Måten man har fått bevegelsene til Doc Ock til å se naturlige ut er rett og slett fantastisk. Hvis man får hakeslepp allerede i den første laboratoriesekvensen, så sitter man i grunnen med åpen munn ganske lenge. Dette er imponerende både lydmessig og visuelt.
Det som derfor til slutt gjør denne oppfølgeren til en bedre film er nok altså først og fremst selve historien. De følelsesmessige kvalene tar superheltrollen til en ny dimensjon. Peter Parker må få livet sitt på plass før hans alter ego kan fungere som best. Dette er bra saker! Legger vi til en mer sammensatt skurkerolle og enda mer eksepsjonelle spesialeffekter, ja så har vi en vinner i min bok.
Det som etter denne var så synd, var at forventningene til den tredje i serien (kombinert med en lovende trailer for denne) ble skrudd så i været.

Zodiac (2007)

4. juli 1969: Michael Mageau og Darlene Ferrin blir skutt av mannen som senere skulle bli kjent som Zodiac. Mageau overlevde og sies å være den eneste som har sett ansiktet til Zodiac. Det er denne hendelsen som setter tonen i David Finchers nyeste film og dette er en av de bedre åpningene jeg har sett på film noensinne. Fincher er kjent for å skape helt spesielle stemninger, og disse første drøye ti minuttene er en oppvisning i å skape spenning og intensitet. Det at to ungdommer sitter i en bil på en øde parkeringsplass etter solnedgang og en kullsvart bil kjører opp bak dem, kunne ha vært et platt forsøk på å skremme, men i Finchers hånd blir det alt annet en platt. Ikke nok med det, det er noe som faktisk har skjedd. På ordentlig.

Seriemordere er en gavepakke til manusforfattere. Det være seg om disse morderen faktisk har eksistert eller om de er et resultat av en manusforfatters fantasi. Mordere har vært en del av filmhistorien siden begynnelsen og har vært spesielt populære siden 70-tallet. Det som gjør historien om Zodiac så spesiell, er at han startet en mus-og-katt lek med media og politiet som meg bekjent ikke var daglidags på denne tiden. Han gjorde seg synlig fra første stund, og selv om etterforskere har konkludert med at det er fem mord som kan knyttes direkte til han, har han selv sagt at han drepte flere enn 37 mennesker. Ikke bare gjorde han seg synlig, men han fikk også folk til å spørre seg selv om han var gal eller genial. Og utelukker det ene det andre? Etter mordet i 1969 sendte han et brev til San Francisco Chronicle hvor han tilsto dette mordet pluss et mord som var begått ca. et halvt år tidligere. Disse brevene fattet interessen til Robert Graysmith, som til vanlig var tegner i avisen. På 80-tallet ga han ut boken Zodiac, hvor Graysmith har samlet alt av materiale han hadde om saken. Det er denne boken Fincher og manusforfatter James Vanderbilt har basert Zodiac på. Hovedfokuset ligger dermed rundt Graysmith og de personene rundt ham som var direkte involvert i saken.

Først og fremst er dette en drivende god detektivhistorie. Manuset er møysommelig bygd opp på en måte som avdekker detalj for detalj, og er selvfølgelig raskt ute og stikker kjepper i hjulene når du tror du nærmer deg en løsning. Samtidig er dette milevis unna sosietetskrimen hos for eksempel Poirot, men Zodiac tjener på en tradisjonell dramaturgi. James Vanderbilt har skrevet et helt fantastisk manus som balanserer historiene perfekt, fra de til tider makabre mordscenene til frustrerte etterforskere som lider av teknolgiske utfordringer, som mangel på faksmaskiner. Nå er historien følgelig tilrettelagt, men det er en bragd å få kodeknekking og etterforskning så interessant. Det gjøres ved å bryte opp historien, gi oss personlige skjebner hvor Zodiac-saken ødelegger liv for de som prøver å finne ut av den og slenge ut en tidlig hovedmistenkt som i et uformelt avhør rett og slett er ikledd det man skulle tro var avgjørende beviser. Styrken ligger først og fremst i manuset. Filmen tar seg god tid, men klarer å aldri gi slipp på spenningen. I begynnelsen er man nysjerrigheten selv og lurer på hvem i all verden Zodiac er, etterhvert merker man desperasjonen til de involverte når ingenting kan bevises. Men som Graysmith påpeker mot slutten; bevis er en ting, hva du vet er noe helt annet. Zodiac føles som en naturlig utvikling hos Fincher. Den lener seg mer på det sobre filmspråket som karakteriserte The Game og senest Panic Room. Borte er det mer karikerte språket som preget Finchers tidligere filmer. Dette er langt unna den regntunge dystopien Seven, og Zodiac er i tillegg skutt digitalt (noe av det lekreste jeg har sett) og tidskoloritten underbygger det realistiske uttrykket filmen søker.

Det er en fryd når manus og uttrykk er hånd i hanske. Finchers uhyggelige, men nøkterne stil passer perfekt til et nydelig avbalansert manus som har en ganske tradisjonell, men uhyre effektiv krimdramaturgi i bunnen. Den bæres av sterke skuespillere i alle ledd, levende (og døde) karakterer som alle fyller dette perfekte puslespillet. Zodiac-saken er forøvrig fortsatt en åpen sak og ingen er formelt siktet for noen av drapene. Ikke bare dette faktum, men også filmen generelt fikk meg til å tenke på en annen fantastisk seriemorderfilm, nemlig den sørkoreanske Memories for Murder, hvor heller aldri morderen blir tatt. Det er jakten som er det spennende, samt det å se hvordan en sak komplett tar over livet til de involverte. En sak hvor det til slutt ikke handler om å ta den skyldige, men bare se ham i øynene og vite.