Vond lukt i vesten

Og da er det ikke skinnvesten jeg tenker på nei! Selv om jeg er trønder!

Det er svært lett å trekke sammenligningen mellom Reeker [IMDb] og James Mangolds Identity [IMDb, anmeldelse]. Plotet er identisk i den forstand at noen tvinges til å søke ly på et avsidesliggende sted i ødemarken. I Identity er det for så vidt uvær som skaper disse problemene, her er det først og fremst biltrøbbel. På ingen av stedene virker selvsagt telefonene. Dette er jo en klassisk oppskrift.
The Hills Have Eyes [IMDb], derimot, går ut på at noen personer blir strandet ute i ødemarken uten telefonforbindelse. Ehh… nei, vent, var det Wolf Creek [IMDb, anmeldelse] dét kanskje…? Neida. Eller jo, den også. Som sagt, klassisk.

La oss ta for oss Reeker (2005)

først. Filmen begynner med en mega splatterscene, det er så mye og så seigt blod atte! Vi snakker litervis her altså. Videre fortsetter den urovekkende med en ny sekvens hvor en familiefar delvis mister hodet. Bokstavelig talt. Men så er vi altså over på ungdommer-på-tur-konseptet. De fem odde ungdommene, selvsagt svært typeforsterket for at vi kanskje skal kunne identifisere oss med én av dem, er på vei gjennom ørkenen til en rave-event på andre siden av kontinentet. På en bensinstasjon / kro havarerer bilen. Flaks at det skjedde dér, tenker dere kanskje, men - alle fastboende fordufter som dugg for solen og våre venner er alene. Eller er de ikke det?
Filmen er innledningsvis ganske interessant i og med at det som truer ikke kan ses, bare luktes. Vi formelig ser lukten bevege seg inn i bildene. Den kvalmende lukten av forråtnelse, død og dævelskap gjør at de som er i nærheten brekker seg. Men da er det ofte for sent.
På et punkt syns imidlertid regissøren Dave Payne (et imponerende IMDbsnitt på 4,4) at dette ble for tynt. Hvorfor er ikke nok nok? Vi introduseres for Døden. Døden, den luringen, har denne gang funnet det praktisk å gå rundt med en vernemaske av årgang 1. verdenskrig (snabel), sannsynligvis på grunn av at han lukter så ille. Ikke dumt tenkt altså! I stedet for den klassiske ljåen som jeg trodde Døden var utstyrt med, opererer han (sic) denne gang med en slags mixmaster slash drill. Dog ikke mindre effektivt.
Men seriøst, herfra og ut er det svært lite skremmende. Enkelte kritikere [twitchfilm, Eat My Brains!] mener at det er twisten til slutt som hever denne filmen til noe utover den vanlig gørra. Jeg er ikke enig. Jeg kan vel ikke røpe mer nå — men jeg finner dette absolutt svært lite overbevisende. Dette kunne blitt en bra overnaturlig gyser, i stedet ble det en middelmådig splatter.

I The Hills Have Eyes (2006) er stemningen helt

annerledes, selv om det altså etter kjent oppskrift handler om en familie på ville veier. Helt fra begynnelsen skjønner vi hva som truer. Åpningsscenen er, i mangel av et enda mer dekkende ord, grotesk. Klipt inn mellom arkivopptak fra amerikanske atomprøvesprengninger i Nevadaørkenen får vi glimt av misfostre og vanskapninger, stråleskadde fostre og det som verre er. Virkelig ille, og vi gleder oss ikke akkurat til at noen av disse skal dukke opp. Allerede tidlig ser vi antydninger til at de ikke er så langt unna.
Den troverdige og for så vidt hyggelige familien unner vi lite vondt. Ingen av karakterene er spesielt usympatiske, de er helt vanlige, litt småkjekling, ingen svin på skogen å snakke om. En blanding av republikanere og demokrater er de også. Hvorfor skal dette hende dem?
Nils har en post om denne filmen der han bl. a. skriver: “… gitt frie tøyler til en regissør som tydeligvis hater alle mennesker, og hater USA.” Det har han antagelig rett i. Disse menneskene utpekes i denne filmen som de ansvarlige for USAs atomprøvesprengninger og all annen faenskap og må bøte for dette. I regissøren Ajas øyne later denne familien rett og slett til å være deg og meg. Mutantene ute i ørkenen tar ingen hensyn whatsoever. Det fremgår ikke om de gjør dette av hevnmotiv, altså om de er klar over sin egen situasjon eller om de rett og slett bare er grusomt, grusomt onde. Uintelligente er de i hvert fall ikke som gruppe. De lager avledningsmanøvre og kommuniserer vha walkie-talkie. Ikke ulikt et typisk trøndersk elgjegerlag altså, men der stopper også sammenligningen. Disse har nemlig ikke noe sted å putte snusen.
Etterhvert i filmer av denne typen er vi godt vant med at det utpeker seg en slags helt på de gode, uskyldiges side. Problemet her er som jeg (Nils) forklarte, at regissøren bare lurer oss til å tro at vår familie er de gode, de seirende i denne historien. Det er de som skal tas, og tatt blir de. Likevel er det kanskje den minst sannsynlige som tar kampen opp.

Filmen er veldig bra lagd. Med unntak av noen små usannsynligheter som at en avrevet hånd fortsatt tviholder på walkie-talkien etter at eieren må ha kjempet for livet, så er det filmteknisk upåklagelig. Denne inntar skummeltoppen hos meg. Jeg trodde ikke at det ville gå fullt så ille — mere horror enn dette behøver det ikke å bli.