Info, støyrock og tre eventyr. Samlepost #7.

Nytt fra denne posten av og de gangene jeg føler for det vil jeg også presentere noe musikk jeg hører på mens jeg skriver.

Men først: over til noen titteopplevelser:

Friends Forever [IMDb] omhandler et støyrockband med samme navn. Dette er en noe uvanlig rockumentar. Den er eksperimentell, lite sammenhengende musikkutvalg, og få bilder av bandet. Vi følger bandet Friends Forever på turné langs vestkysten av USA. Med på turnéen er de tre bandmedlemmene, en kvinnelig lyssetter og tre hunder. Alle sover og lever i den lille van’en, hvor også alle konsertene holdes. Bandet parkerer utenfor klubber eller caféer og holder sine delvis improviserte støyrock-konserter for nysgjerrige forbipasserende. Problemet med dokumentaren er at den, for meg, ble altfor intetsigende. Den første halvdelen består delvis av et helsvart bilde med en nesten uhørlig voice-over, ispedd usammenhengende konsertbilder. Det er mange spennende innfallsvinkler her, og uten tvil kunne dette vært en både morsom og spennende dokumentar. Det største problemet er likevel at vi verken lærer musikken eller bandet å kjenne. Således er dette mer en eksperimentell doku-road-movie som aldri får noe ut av reisen eller målet. Det er mulig dette også er filmens poeng; å peke på Friends Forever som et band som aldri helt når fram. Likevel har jeg store problemer med å forstå disse bandmedlemmene som, når de kommer hjem, virker å ha ganske normale (om enn kreative) liv. Den andre delen av dokumentaren bringer oss litt nærmere bandmedlemmene uten at det gir noen større forståelse. Jeg blir sittende og lure på om disse menneskene egentlig er utøvende kunstnere i det hele tatt. De strever så hardt uten helt å holde fokus, og hvert eneste lille innfall virker å være like viktig. Slik framstår de mer som slackers og tapere enn musikere. Det er mulig denne dokumentaren gir støyrockelskere, eller kunstnere som ønsker å provosere, et lite puff. For meg blir det litt for retningsløst og mer white-trash-aktig enn en interessant rockumentar.

The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe [IMDb]. Jeg skal villig innrømme at Narnia-serien var en de store tingene i mitt liv da jeg var mindre. På en måte var de min Harry Potter, og ikke bare bøkene, men TV-serien som ble sendt på NRK var en av de få tingene som presenterte en verden forskjellig fra vår egen da jeg vokste opp. Derfor klarte denne filmen å vekke en del gode minner, men både historien og filmen smaker nå litt vondt. Jeg må nok si meg delvis enig med Philip Pullman i hans karakteristikk av C.S. Lewis‘ bøker som både reaksjonære, kvinnefiendtlige og som kristen propaganda. Hovedtrekkene i hans kritikk kan du lese her. Allegorien fra Aslan til Jesus er overtydelig og forferdelig platt. De kvinnelige hovedpersonene er veike, og vekten på kongelighet, verdighet og offer føles lite tiltalende. Filmen lider også under dette, og klarer ikke helt fri seg fra det grunnleggende i historien. Når det er sagt er det også et par ting å glede seg over i filmen. Tilda Swinton er som alltid helt glimrende, og en riktig så skremmende heks. Det store slagt på slutten er ypperlig og mye tøffere enn jeg hadde forventet. En del av figurene, spesielt kentaurene, er flotte, men en del virker ikke spesielt bra i all vår digitale bortskjemthet. Beverene blant annet virker noen ganger uferdig, og en del bakgrunnstablåer så ikke spesielt moderne eller troverdige ut. Men løven Aslan er imponerende. Dette er jo en barne-/familiefilm, og jeg ser ikke bort fra at den fungerer flott som det. For meg blir det hele bare litt flaut, overtydelig og merkelig kjedelig til tider.

The Adventures of Buckaroo Banzai Across the 8th Dimension [IMDb] derimot er en film som roper “MORO!” høyt og tydelig bare man kikker på DVD-coveret. En film jeg har hatt lyst til å se lenge (takk til Sharkbait for lånet), og den skuffet på ingen måte. Kultfilmen er både en absurd eventyrfilm, sci-fi og en romantisk komedie. Og den er fryktelig morsom. Det er helt tydelig at folka bak har satt seg fore å ha det gøy, lage noe som er morsomt og til helvete med konsekvensene. Derfor vil nok ikke denne passe alle. Den passet meg. Karakteren Buckaroo Banzai er helt, nervekirurg, fysiker, rockestjerne, tegneseriehelt og racerbilsjåfør. Bare det er jo til å flire av. Utgangspunktet for handlingen strekker seg flere år tilbake i tid, ja helt tilbake til Orson Welles‘ infame hørespill av The War of the Worlds. Poenget er at dette hørespillet faktisk var en ekte nyhetssak, men at sannheten ble skjult bak hørespillspøken og ved grundig hjernevasking. Historien bak er tidvis ganske kompleks, selv om det ikke alltid gir seg uttrykk i selve handlingen som er mer actionpreget enn mysterieløsende. Buckaroo reiser gjennom (bokstavelig) et fjell og gjenåpner en port til den åttende dimensjon, noe som forårsaker at vesener fra den tiende planet kan ta seg til vår verden. Buckaroo og hans Hong Kong Cavaliers må ta seg av trusselen. Jeg er ikke sikker på hvor mye jeg skal forklare av historien da den er så vill og så inspirert at det ville ødelegge mye av moroa for de som skulle få lyst til å se denne. Jeg nøyer meg med å si at dette er ganske så “far-out” og at mange ville karakterisere denne som en ganske dårlig b-film. Jeg synes imidlertid at den leker noe voldsomt med genrekonvensjoner og at den er ganske så selvbevisst i forhold til b-filmstempelet. Det finnes en rekke nettsteder tilegnet filmen og denne FAQ’en er vel nesten obligatorisk for de som har sett filmen. Det er forøvrig morsomt å se folk som Jeff Goldblum og Christopher Lloyd gå så inn i rollene sine i en såpass tullete film. De gjør det jo for så vidt senere også, men det virker som om de har det inderlig gøy med denne. Filmen er et sprudlende mesterverk for oss som liker jetbiler, stygge aliens, gale vitenskapsmenn og generell annerledeshet. Om det ikke er en anbefaling så vet ikke jeg?

Zathura: A Space Adventure [IMDb] er nok en barne-/familiefilm. Forskjellen fra mange andre slike filmer er at denne er ganske spennende. Faktisk er den en av årets hittil mest underholdende filmer. Jeg digger den ganske så hemningsløst, og kan nesten ikke huske sist jeg hadde en slik gledelig opplevelse med en film. Den bringer fram minner om “guilty pleasures” fra 80-tallet, og en nesten smånaiv og uskyldig fortellerglede. I tillegg er den helt herlig skutt. Hvert eneste bilde er en fryd for øyet, og i motsetning til Jumanji [IMDb] tiltaler selve romeventyret meg en hel del mer. Plotet er det samme. To uvennlige brødre finner et spill i kjelleren som, når de spiller, frakter farens hus ut i verdensrommet der de må takle problemer som kjemperoboter med virus, meteorstormer, “cryogenic sleep” (ha ha ha), villfarende astrouter og noen øgleliknende romvesener som kalles zorgoner. Spesielt roboten er en flott sak, og den er så leketøyaktig at jeg må tilbake til Brad Birds The Iron Giant [IMDb] for å finne maken. Jeg blir voldsomt og barnslig imponert av slike skapninger og denne er fetere enn de fleste. Husets tur gjennom verdensrommet er også imponerende. Man får virkelig en skremmende følelse av hvor svært det hele er. Guttene som spiller spillet Zathura spiller også imponerende godt. Spesielt lillebroren er god. Og hadde jeg vært ti år yngre hadde jeg nok vært måtelig interessert i storesøsteren. Etter hvert som spillet spilles blir faren større, de to brødrene må takle sine problemer og ikke minst hverandre for å avslutte Zathura og komme trygt hjem. Teit? Kanskje det, men en voldsomt underholdende film som tar barndommen og søsken på kornet. Jeg elsker den og skal garantert se den på nytt. Hvorfor dubbes Harry Potter, og ikke slike filmer som dette? Da skulle garantert sønnen min fått en opplevelse som ville merke ham for livet! Regissør Jon Favreau er mer kjent for meg som en halvgod skuespiller, og hadde det vært opp til meg skulle han fått holde på med denne typen filmer så lenge han vil. Hans neste prosjekt er John Carter of Mars [IMDb], en filmatisering av Tarzan-forfatter Edgar Rice Burroughs mindre kjente sci-fi-serie. Det kan så absolutt bli interessant. Zathura er spennende, morsom og barnlig. Sjekk den ut! Da unngår du kanskje å bli sur og gammel før tiden.