Februars syv utvalgte

Det var stor ståhei rundt min liste for januar - da jeg satte Walk the Line på topp foran bl.a. (…den ubestridte klassikeren…) 3-Iron. Det gjenstår å se om det blir tilsvarende tumulter rundt denne.
Det spørs vel likevel om jeg ikke skal rekapitulere litt rundt hva disse listene skal vise. Det ligger i liten grad kvalitetsmessige vurderinger bak. I langt større grad, gir de derimot uttrykk for de fineste opplevelsene jeg har hatt av film den foregående måneden. Derfor kunne for eksempel Kiss Kiss, Bang Bang i februar måned skvise ut Chinatown. Som jeg hadde sett før. I all-time sammenheng ville nok dette vært annerledes.

Februar

1. Le Samouraï. Jeg syns at dette er en fantastisk film, trolig en av mine all-time favoritter. Filmen og hovedpersonen er definisjonen på cool og da mener jeg ikke bare i den betydning vi i dag legger i ordet. Dette er samuraicoolt i betydning avbalansert, kjølig og planleggende. Det er i samme betydning coolt når det gjelder regi og bruk av kamerafilter. Alain Delon gjør en ypperlig innsats som Jef Costello. [IMDb] [Min anmeldelse]
2. Lawrence of Arabia. Det er håpløst å ikke sette dette verket på topp i februar. Likevel gjør jeg altså ikke det. Grunnen er nok at jeg tror filmen taper mye på å bli henvist til DVD, til tross for Superbit-formatet. Alt er stort med denne filmen, også skuespillerprestasjonene, men først og fremst scenene. David Lean fikk bygd tre kilometer med jernbanespor nede i Sør-Spania, der det meste av filmen ble innspilt. Ikke mange minuttene med film som ble resultatet av det, men hvert eneste ett er viktig. Og det gjelder alle de andre minuttene også, og det er mange av dem. Og Peter O’Toole spiller den trolig homoseksuelle Lawrence som om han selv faktisk var ham. Brilliant. [IMDb] [Min anmeldelse]
3. Kiss Kiss Bang Bang. Her skjønner til og med The Man with the Plan at å sette denne filmen foran for eksempel Casablanca øker landsbyidiotfaktoren betraktelig. Nettopp. Landsbyidioter krever noen ganger bare en narr med lutt for å la seg roe. Denne filmen inneholdt (i overført betydning) både luttnarrer, lirekasser, gjøglere og dansende bjørner så det holdt! Om dere skjønner. Og - slik jeg ser det nå - det kunne ikke vært noen andre i hovedrollen enn Robert Downey Jr. [IMDb]
4. Casablanca. En vidunderlig kjærlighetshistorie som det var umulig å unngå på februarlisten. Ingrid Bergman, akk hvor var hun skjønn. Humphrey Bogart har vært tøffere, men spiller en flott karakter. Bipersonene er også langt mer enn kulisser. Regigrepene er stilige for en slik type film. Filmen får meg til å ønske at jeg var tilstede på Rick’s Cafe i Casablanca. Love Story? Glem det. Dette er filmen som eier og definerer genren. [IMDb]
5. Paths of Glory. Stanley Kubrick leverer her muligens den ultimate krigsfilm som samtidig er en anti-krigsfilm. Historien om de tre soldatene som dømmes for ordrenekt, og befalhavende Kirk Douglas som oppnevnes som forsvarer, er strålende. Filmen var lenge forbudt i Frankrike, fordi mildt sagt kommer ikke franske offiserer heldig ut av denne filmen. Gale offiserer er jo noe Kubrick hadde sans for, dette ser vi både i Dr Strangelove og i Full Metal Jacket. Men muligens ikke samtidig så selvdyrkende som her. Og det verste er at dette ikke på noen måte virker så urealistisk heller. [IMDb]
6. Shopgirl. Det måtte to visninger til før jeg ble berørt i særlig grad av denne filmen. Andre gang, mens jeg så den sammen med The Woman with the Plan, traff den skikkelig. Claire Danes‘ spill er vidunderlig, og akademiet må brenne for forbigåelsen. Kontrasten mellom de to beilerne er så stor at det kunne vært flaut, her blir det bare herlig. På sikt er den muligens forglemmelig, men den fortjener absolutt en plass på min februarliste. [IMDb]
7. 12 Angry Men. Henry Fonda er muligens det absolutte aktivum i denne filmen, men det leveres også andre ypperlige prestasjoner. De fleste av jurymedlemmene leverer varene og lar oss bli kjent med dem i løpet av filmens 96 minutter. I farten kan jeg faktisk ikke komme på noen annen film som åpner så mange som 12 karakterer for oss på den måten denne filmen gjør. I ettertid husker jeg aller best åpningen, hvor Henry Fonda er den eneste i hvit jakke. Flott. [IMDb]

Var inne, men kom ikke med: The Descent (min fjorårsliste), The Call of Cthulhu, Chinatown, Chihiro og Heksene og svært mange andre. Se hele tittelisten her, for å få et bilde av mine kvaler vedr denne listen. Dette var nesten helt håpløst, tro meg!
Det som imidlertid bekymrer meg mest denne gangen er at jeg ikke slapp til Serenity. Dette har utelukkende én forklaring. Jeg ville måtte vurdert den sammen med Firefly. Etter min mening, og nå vet jeg at jeg får kraftig pes, så fortjener den ikke plass alene. Hadde jeg derimot tillatt meg selv å vurdere verket samlet, som jeg var inne på, så ville den kjempet om topp 3. Mulig hederspris senere?

2006 løpende

1. Januar: Walk the Line
2. Februar: Le Samouraï