Klassiker: Le Samouraï (1967)

Inspirert av romanen The Ronin av Joan McLeod og filmer som Rififi (Jules Dassin, 1954), Le Trou (Jaques Becker, 1960) og The Asphalt Jungle (John Huston, 1950). Samt - Jean-Pierre Melville hadde også i tidligere filmer vært innom temaet æreskodeks blant kriminelle. I Le Samouraï tar han dette til en ytterlighet ved å presentere oss for Jef Costello. Costello (Alain Delon) er en kontraktsmorder som lever etter Bushido-koden. Han engasjeres av en gangsterboss til å drepe en nattklubbeier og utfører dette prikkfritt, med ett lite unntak. Han blir observert av bossens elskerinne, som spiller piano på nattklubben, mens han forlater åstedet. Som en følge av dette kommer han raskt i politiets søkelys og dras inn i et nett av intriger, hevn og svik.

There is no greater solitude than that of the Samurai, unless perhaps it be that of the tiger in the jungle. Perhaps.
Fra Bushido

Dette er så utrolig stilfullt! Åpningsscenen er nesten i svart/hvitt for å vise forbindelsen til den klassiske film-noir, men også for å uttrykke hvor ensomt storbylivet kan være. I den samme lange tagningen av morderen som ligger på sengen skaper regissøren for oss et inntrykk av at enden snart er nær for hovedpersonen. Han ligger så og si på “lit de parade”.
Melville pleide å si at realisme ikke var viktig i hans filmer. Dette kan til en viss grad anes gjennom de nesten drømmeaktige bildene. Men detaljer var likevel viktige. Morderen er nesten klinisk-systematisk grundig, se bare scenen der han stjeler en bil samt skaffer seg alibi for drapskvelden.

Jeg syns at dette er en fantastisk film, trolig en av mine all-time favoritter. Filmen og hovedpersonen er definisjonen på cool og da mener jeg ikke bare i den betydning vi i dag legger i ordet. Dette er samuraicoolt i betydning avbalansert, kjølig og planleggende. Det er i samme betydning coolt når det gjelder regi og bruk av kamerafilter. Alain Delon gjør en ypperlig innsats som Jef Costello. Referansene går i noen grad til Lee Marvins rolle i Point Blank som jeg nylig så. Filmene er kanskje litt tilfeldig lagd samme år, men det er ingen tilfeldighet at båndene mellom USA og Frankrike var meget sterke på den tiden og at dette også ga seg utslag i filmer og popkultur.