Klassiker: Sunset Blvd. (1950)

There’s nothing else. Just us, and the cameras, and those wonderful people out there in the dark. All right, Mr. DeMille, I’m ready for my closeup.

Jeg skal ikke starte noen diskusjon om hva som er en klassiker og hvilke som ikke er det, det kan man gjøre på Gjemmestedets filmforum, men jeg tar i stedet med den britiske filmkritikeren Derek Malcolms definisjon: Any movie I couldn’t bear the thought of never seeing again. Denne er nok en slik, og det er med stor ydmykhet jeg prøver å si noe om en sånn film. Jeg har ingen ambisjoner om å si noe som ikke er sagt før…

Kanskje det beste filmdrama - fra filmmiljø - som er laget. En glemt stumfilmstjerne, Norma Desmond (Swanson) lever kun sammen med sin tjener Max von Mayerling (von Stroheim) i et digert slott av et hus. Svært tilfeldig kommer Joe Gillis (Holden) innom etter at bilen hans punkterer mens han er på flukt fra sine kreditorer. Gillis jobber freelance som manusforfatter og har litt kjennskap til filmbransjen. Han drar kjensel på Desmond: You used to be big. Replikken I am big. It’s the pictures that got small er en linje for filmhistorien.
Desmond planlegger et comeback til filmen (ikke i følge henne selv: I hate that word. It’s a return, a return to the millions of people who have never forgiven me for deserting the screen.). Hun skriver manus til en film om Salome der hun selv er stjernen. Hun ansetter Gillis til å redigere dette, og han blir værende, delvis mot sin uttalte vilje.

Filmen handler først og fremst om Norma Desmonds forfengelighet, galskap og besettelse for sin fortid, men også om sterk, sterk kjærlighet. Og mord. Åpningsscenen i filmen er brilliant film noir — politiet ankommer et åsted hvor en død mann ligger og flyter i et basseng. Fortellerstilen og hele regien i denne innledningen har etter mitt syn vært en klar inspirasjon for bl. a. filmen L. A. Confidential (1997) som foregår i samme miljø. Det er lett å tolke Swansons spill i filmen som overdrevent teatralsk, istedet er det en vanvittig sterk rolletolkning av en forstyrret kvinne som også har gode egenskaper.

Det er en rekke særegne og dristige regitrekk her. Under en privat filmvisning hjemme viser Desmond en av sine klassiske filmer for Gillis. Det er Max som passer projektoren. Klippet vi får se er hentet fra Queen Kelly (1928), altså med Swanson i hovedrollen, og Erich Von Stroheim (altså Max i filmen) som regissør. I en scene returnerer Desmond til Paramount Studios for å snakke med regissør DeMille som spiller seg selv. I studioet foregår en faktisk innspilling av filmen Samson and Delilah (1949) som Billy Wilder altså fletter inn i sin egen film. I en annen scene samler Desmond noen gamle venner til Bridge. Gillis omtaler disse frekt som The Waxworks - ironien her består i at de tre øvrige rundt bordet også spilles av stumfilmstjerner: Buster Keaton, Anna Q. Nilsson og H. B. Warner. (Gerhard, nevøen - åpningen er for øvrig slik: Én ruter. Én hjerter. Spar. Pass. Tre, ingen trumf. Pass. Pass.) På toppen av det hele representerte filmen for Swanson det comebacket til Hollywood som hennes karakter i filmen ikke klarer. Filmen tok med seg tre Oscarstatuetter, bl. a. for beste manus etter å ha vært nominert til ytterligere åtte. William Holden var nominert for beste mannlige hovedrolle, noe han i stedet vant i 1954 for en annen Billy Wilder-film, Stalag 17. Gloria Swanson ble nominert til Oscar tre ganger i sin karriere; i 1929, 1930 og denne i 1951, men vant aldri.