Walk the Line (2005)

Så lettet man blir, når man timer etter å ha sett filmer som Jarhead oppdager at filminteressen fortsatt kan gi gleder. Og hvor strålende er ikke dette. Jeg ble revet med helt fra åpningsscenen i Folsom-fengselet, hvor kameraet begynner på utsiden av murene og fortsetter innover gangene - musikken øker gradvis i styrke - helt fram til scenen, hvor Johnny Cash snart skal på. Stemningen er elektrisk.
Med ett er vi tilbake til barndommen. John vokste opp i Arkansas, med en gospelsyngende mor og en alkoholisert far, som i tillegg ga John skylden for sin eldre bror Jacks død. Under oppveksten hørte guttene på Country på radioen, deriblant The Carter Family. June Carter skulle han senere møte igjen og bli gift med, men ikke uten betydelige hindringer. Filmen tar oss med fra starten av musikkarrieren, der John og to venner først satset på gospel uten å lykkes. Det var først da de spilte en av Johns egenkomponerte sanger - Folsom Prison Blues - for produsent Sam Phillips at det begynte å ta av. Historien er vel kjent nok. Filmen introduserer i små glimt andre kjente musikere fra samtiden, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis og Elvis Presley. Alle sammen signet på Sun Records - Sam Phillips merke.

Før June Carter Cash og Johnny Cash døde i 2003 ble ekteparet forelagt manus av regissør James Mangold. Det fortelles at de var svært glade over at Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon var valgt ut til rollene. Og hvilke valg. De eier filmen, spesielt sistnevnte gjør en strålende performance. Jeg hadde ikke noe i mot Reese i Pleasantville - hun har vel som oftest gjort en god innsats, men spranget fra Legally Blonde 2 til denne er formidabelt. Her bør Akademiet kjenne sin besøkelsestid. Og Joaquin Phoenix står ikke mye tilbake for dette. Noe av det mest fantastiske er at det faktisk er skuespillerne selv som synger. Og det låter på en prikk likt.
Jeg blir lett beveget - tidligere har jeg fortalt om mitt møte med Giganten i fjor. Flere ganger også nå måtte jeg opp i øyekroken. Pussig nok under duettscenene — men de gnistret!
Hvor mye av mine inntrykk er så knyttet til min mangeårige interesse og sans for The Man in Blacks musikk? Jeg vet ikke, men at man ikke trenger å like C&W for å se og like denne, det er rimelig sikkert. En varm anbefaling.

I Folsom utspant kanskje følgende dialog seg. Warden: Please don’t remind the cons that they’re in prison. Johnny Cash: Why? You think they haven’t noticed?
(fritt etter hukommelsen)

[Også anmeldt på Gjemmestedet - om enn noe mer nøkternt og edruelig enn dette.]