Kung Fu Hustle (2004)

Quentin Tarantino sa i forbindelse med sin homage til kung fu-genren, Kill Bill, at om han ønsket CGI så ville han “stukket pikken i en Nintendo”. Her skulle alt gjøres på den klassiske måten - med wire og kraner. Nå ble aldri Kill Bill den store homagen flere hadde ønsket, selv om filmen(e) står fint for seg selv. Stephen Chow leverer med Kung Fu Hustle derimot en mer riktig hyllest til f.eks. Shaw Brothers og han er på ingen måte redd for penetrering, selv uten beskyttelse. Kung Fu Hustle er kung fu, action, slapstick, parodi, hyllest og en komedie med selvforståelse.

Stephen Chows forrige film, Shaolin Soccer, styrte jeg langt unna.

Det var liksom noe som sa Jackie Chan av hele filmen, og jeg er IKKE fan av Jackie for å si det sånn… Nå er det mulig at jeg likevel må sjekke ut denne filmen for Kung Fu Hustle gir et helt annet bilde av Stephen Chow. Riktignok er dette akrobatikk ispedd juks på alle bauer og kanter pluss en ikke spesielt dyp historie, men den inneholder samtidig en smart humor og en mer variert stil som gjør den veldig underholdende.

På overflaten er historien veldig enkel. En kinesisk by rundt 1930. En bandittgjeng, The Axe Gang, herjer hele byen bortsett fra i fattigkvarteret (Pig Sty Alley), som har minimalt å gi. En dag bestemmer de seg likevel for å innta fattigkvarteret, men møter overraskende motstand. Mitt i dette overhengende plotet følger vi også historien til Sing (Chow) som gjerne vil bli medlem av øksegjengen. Han er tilsynelatende udugelig, men en dag skjer noe som vekker til live Sings latente evner. Han er nå ute etter hevn.

Det tilsynelatende enkle plotet, kampscenene og action-sekvensene virker hele tiden underbyggende for en humor som klarer å veksle mellom enkel slapstick til en mer intelligent og subtil referansehumor. Her finner du nemlig helt klare referanser, hyllester og små vink til enkle filmsjeler som min egen. Både scener og gjenkjennende tematikk fra Matrix, Spider-Man, The Shining og ja, Kill Bill pluss mange flere dukker opp på mer eller mindre overraskende vis. Og det er bl.a. denne biten som skiller filmen fra liknende forsøk - dette fungerer som bare det faktisk uten å bli platt.

Chow viker heller ikke av veien for å ta i bruk nymotens hjelpemidler som CGI. Man skulle tro at slike effekter ville hjelpe på både kampscener og action, men det er det hovedsaklig ikke gjort her. For meg er Kung Fu Hustle først og fremst en komedie. Dette kommer spesielt klart fram i bruken av digitale effekter - i stedet for å forsterke slagkraften eller tempoet er disse brukt for å framheve komiske poenger. En gang med en tegnefilm-aktig effekt med løping a la Bippe Stankelben. En annen gang for å både hylle og latterliggjøre The Matrix. Alt er tydelig lov i denne suppa og det funker. Og kampscenene - ajajajaj!!! Ispedd en humor som er mer varm enn grotesk utspiller de fleste kampscenene seg i Pig Sty Alley, kreativt utformet som en hestesko i beste “arena”-stil. Her møtes de forskjellige karakterene til kamp, den ene mer utfordrende og variert enn den andre.

Det tok Chow tre år å få denne filmen på beina, og med det største budsjettet hans så langt tipper jeg at dette er filmen Chow virkelig brenner for. Filmen har selvfølgelig flere mangler, jeg skulle f.eks. sett at referansene var enda bedre skjult og kanskje til og med litt mer parodiske, men av en eller annen grunn får ikke dette meg til å mislike filmen. Kanskje fordi den fungerer så godt som en helhet? Funker like godt for lillebror på 12 år som for cineasten på 45.