I følge Kurosawa selv, dette var hans syvende film, så var Drunken Angel den første som virkelig var hans egen. Og for en bra film det er. I Japan har kritikere skrevet at dette er filmen som definerte ham som filmskaper, mens han selv ikke hevdet å ha gjennomgått noen forandring annet enn å ha fått frie tøyler. Det er også den første filmen der Kurosawa benytter seg av Toshirô Mifune, og dette er kanskje tidenes debut. Riktignok hadde han hatt mindre roller, men etter denne ble han stjerne. Kurosawa uttalte følgende:

Shimura played the doctor beautifully, but I found I could not control Mifune. When I saw this, I let him do as he wanted, let him play the part freely. At the same time, I was worried because, if I didn’t control him, the picture would turn out differently from what I’d wanted. It was a real dilemma. Still, I did not want to smother that vitality. In the end, though the title refers to the doctor, it is Mifune that everyone remembers. ¹⁾

Dette beskriver talentet til både skuespiller og regissør veldig godt. Den etterhvert erfarne regissør som ikke instruerer uten grunn, og debutanten som er helt uten nerver. Kurosawa lagde etter hvert femten filmer til med Mifune, og deres navn er like uløselig knyttet sammen som John Ford og John Wayne.
Handlingen er i korte trekk følgende. Takashi Shimura er «The Drunken Angel». Tilnavnet fremkommer ved at han som lege arbeider i slumdistriktet og med pasienter på de skrå bredder, men sliter samtidig med et seriøst drikkeproblem. Følgende dialog utspiller seg i dét han treffer en kollega:

Doctor: Well, how are you making out? Killing a lot?
Shimura: Do you have any surplus alcohol?
Doctor: For you to drink?
Shimura: No. For my patients.
Doctor: What about your own ration?
Shimura: I drank it. ¹⁾

Nabolaget er videre fylt av gangstere. En av dem, spilt av Mifune, blir skutt og kommer til legen for å søke hjelp. Samtidig avslører Shimura at Mifune har tuberkulose og forsøker å behandle ham også for dette, noe sistnevnte skal ha seg frabedt. Filmen er et spark til Yakuza-miljøene i Japan som Kurosawa fordømte, og ønsket å påvise dumskapen i det de holdt på med. Og Mifunes karakter ér arrogant og dum der han nekter å la seg behandle.

Midtveis i filmen kommer en nattklubbscene som minner meg veldig om en tilsvarende i Rififi (1955), men det kan gjerne være fordi filmen har et uttrykk som minner om fransk noir. I scenen entrer en ganske full Mifune dansegulvet og gjør en bemerkelsesverdig opptreden. Av kritikere har dette blitt bedømt som filmens svakeste øyeblikk. Jeg lot meg imidlertid lett sjarmere – jeg kan se at scenen kanskje ikke er så veldig nødvendig, men artig er den i alle fall. Drunken Angel er et godt sted å starte for den som vil utforske Kurosawa.

¹⁾ The Films of Akira Kurosawa, University of California Press 1998

Filmen er den siste av samtidsfilmene med handling fra Japan i kjølvannet av den allierte okkupasjonen. Det er også filmen som ga han den største suksessen, popularitetsmessig kom han med denne tilbake på nivå med Rashomon (1950). Dette er også en adapsjon, denne gangen er det Tolstojs Ivan Iljitsj’ død han tar for seg.

Historien reiser det sentrale spørsmålet: Hva ville du ha gjort hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve?

Takashi Shimura gjør en svært minneverdig prestasjon i rollen som byråkraten Watanabe, som har fått konstatert magekreft. Dette var en av de mest utbredte dødsårsakene i Japan på den tiden. Årsaken til det var ganske klar — ettervirkninger av atomsprengningene. Uten at det eksplisitt nevnes i denne filmen er det liten tvil om at Kurosawa også med dette retter en advarende pekefinger mot konsekvensene av kjernefysiske våpen, et gjentatt tema i flere av hans filmer.

Watanabes svar på ovennevnte spørsmål er filantropi eller nestekjærlighet. Han benytter seg av sin stilling som leder for kommunens servicekontor til å hjelpe mennesker som har blitt en kasteball i samfunnet. Det er vanskelig å si noe mere om filmens handling uten å røpe det aller vesentligste, og det skal jeg forsøke å unngå. Men moralen er det mulig å gå inn på. Gjennom Watanabe velger Kurosawa å vise hvor mye et enkeltmenneskes innsats kan være verdt, selv i, eller spesielt i det materialistiske jaget som følger en nasjon i stor økonomisk fremgang.

Jeg er personlig stor fan av Takashi Shimura, som kan takke Kurosawa for de største rollene i sitt liv, i denne og i Seven Samurai (1954). Toshirô Mifune er muligens mer kjent, men i denne utgjør Shimura filmens hjerte.

Den 22. desember 1971 forsøkte Akira Kurosawa å ta sitt eget liv. Handlingen er nok, sett fra et japansk historisk perspektiv, mindre sjokkerende enn sett med vestlige øyne. Selvmord kan endog ses på i en kunstners tilfelle, som en homage til egne verker. Han hadde lenge levd og åndet kun for å skape film og følte, forståelig nok, at dét kunne han. Han kom fra fattige kår, og så nok kunsten å kunne skape film som det eneste han var skapt for. Når han så etter hvert merket at det buttet i mot ble det tungt. Kunstnerisk kom dette til overflaten i Dodes’ka-den (1970) og det svært mislykkede Hollywood-oppholdet der han ble sparket / sa opp under produksjonen av Tora! Tora! Tora! (1970). Dette, samt økende misnøye i hjemlandet førte til depresjon og det påfølgende selvmordsforsøket. For å gjøre en lang historie kort — det virket senere som om Kurosawa hadde gjennomgått en personlighetsforandring etter at han kom seg på bena igjen. Han virket mindre opptatt av egen suksess og bestemte seg for ikke lengre å bry seg om å overbevise japanerne. Så da tilbudet fra Sovjetunionen kom i 1972 om å lage en film der borte, helt og holdent finansiert derfra, virket dette som et velkomment avbrekk — en ny start.

Dersu Uzala er en film i storskala, den første av tre på rad. Altså vekk fra de trange rammene i den adskillig smalere Dodes’ka-den. Filmen tar oss med til Russland der kaptein Arseniev i 1910 leter etter sin gode venn Dersu Uzalas grav. Så blir historien om vennskapet fortalt i to adskilte flashbacks, før filmen igjen er tilbake ved begynnelsen. Det er flashbackene som utgjør den største delen av filmen. Arseniev og kompani befinner seg på Taigaen der de er i ferd med å foreta geografiske oppmålinger. Dersu kommer til leiren deres en kveld og de tilbyr han å arbeide for dem som guide, noe han uten videre aksepterer. Karakterene utvikles så videre frem mot klimaks som kommer under en snøstorm. Fra dette tidspunktet er kapteinen uløselig knyttet til Dersu. I andre flashback møtes Arseniev og Dersu igjen og kapteinen får mulighet til å gjengjelde tjenesten fra forrige gang. Ulike årsaker fører deretter til at Dersu blir med kapteinen hjem for å bo i byen på sine gamle dager.
La det like godt være sagt med én gang, dette er ingen utfordrende historie som krever særlig innsats fra seeren for å kunne henge med. Filmen er som beskrevet veldig formell i strukturen og fordrer ingen tolkning. Det er rett og slett en historie om vennskap satt i et goldt, men også vakkert landskap.

Filmen er tilgjengelig på DVD som alle Kurosawas filmer er det, men mangler en god utgivelse. Artificial Eye-utgivelsen som jeg har hatt tilgang på lider av forferdelig dårlig fargeseparasjon og manglende skarphet og kontrast. AE gir ut mange viktige filmer, men virker å bry seg mindre om restaurering. Så er det bare å håpe at Masters of Cinema eller Criterion med tiden kan få rettighetene til dette mesterverket og gi det høvelig behandling. Men, filmen anbefales uansett sterkt.

11. Madadayo (1993)
Kurosawas siste film er en svært vakker opplevelse, en feelgood-film. Egentlig er det en tribute til Hyakken Uchida, en populær forfatter og lærer, men Kurosawa benytter uten tvil historien også til å si noe om sitt eget liv da flere hendelser var felles for begge. Han skildrer her vennskap, respekt og kjærlighet på en mer fremtredende og sentral måte enn kanskje i noen av sine foregående filmer. Historien handler altså om læreren Uchida som er i ferd med å pensjonere seg, men studentene har knyttet så sterke bånd til den respekterte professoren at de fortsetter å opprettholde kontakten helt fram til hans død. Tittelen, som oversatt kan bety «ikke ennå», brukes egentlig av japanske barn når de leker gjemsel («Har du gjemt deg? Ikke ennå») og får her en ekstra betydning. I bursdagselskapene som årlig arrangeres for Uchida blir han spurt, humoristisk, om han nå er klar for å dø. Mada da yo, er svaret. Og det samme sier vel Kurosawa, imidlertid ble det ingen flere filmer før han døde i 1998.
8/10

12. Throne of Blood (1957)
Dette er en adapsjon av Shakespeares Macbeth, omformet til 1600-tallets Japan og filtrert gjennom rammene for et Noh-teaterstykke. De som synes dette høres trasig ut, jeg var også noe skeptisk basert på erfaringen bl. a. med The Men Who Tread on the Tiger’s Tail, bør imidlertid ikke gi opp. Fordi dette er nemlig knall. Det oppleves slett ikke som filmet teater. Teknisk er det praktfulle kulisser, storslåtte utendørsscener og strålende filmet. Sjalusi, overtro og en av de mest maktkåte kvinnene noensinne gjør denne meget severdig. Denne filmen inneholder den berømte scenen mot slutten der Mifunes karakter blir skutt så full av piler at han ligner et pinnsvin. Frykten i Mifunes ansikt i nærbildene er dessuten svært sannsynlig reell, da Kurosawa fikk bueskyttere til å skyte ekte piler i veggene rundt ham.
8/10

13. The Bad Sleep Well (1960)
En Shakespeare-adapsjon til følger så. Throne of Blood var Macbeth, dette er Hamlet. Men i en langt friere variant som er satt til samtidens Japan. Mifune viser at han behersker de stillferdige, men innbitte, rollene også. Her er han en innful jævel, som har giftet seg inn i et stort selskap bare for å ta knekken på direktøren. Som han mener forårsaket hans egen fars død. Filmen er et viktig innspill i debatten om individets verdi i Japans vekst mot å bli en verdensledende industrinasjon. Kurosawa hadde sterke synspunkter på at enkeltmennesket noen gang ble ofret på fremskrittets alter, dette er et tema som kan ses på ulike vis i flere av filmene hans.
8/10

14. Rhapsody in August (1991)
Allerede før hans forrige film Dreams (se under) var ferdig, var Kurosawa godt i gang med planleggingen av denne. Han hadde funnet finansiering hos Shochiku, pussig nok. Pussig, fordi de hadde ødelagt hans forrige prosjekt The Idiot sist de samarbeidet. Hovedteamet i denne historien er igjen frykten for atomvåpen, som også var berørt i Ikiru, I Live in Fear, deler av Dreams og Dodes’ka-den. I tillegg til finansiering hadde han også blitt introdusert for Richard Gere, som han så castet i en sentral rolle. Gere spiller den amerikansk-japanske slektningen som kommer på besøk fra Hawaii. En veldig fin og ektefølt historie med en vakker, men dramatisk slutt.
7/10

15. Scandal (1950)
Datidens japanske «Se og Hør» koker i hop en løgn- og løsaktig historie som involverer Mifunes kunstnerkarakter og en berømt sangerinne. Hvem andre enn Takashi Shimura stjeler showet også her, i rollen som parets advokat. Lun og fin historie til tross for en smule forutsigbarhet. Veldig enkel men likandes film.
7/10

16. One Wonderful Sunday (1947)
Svært tydelig inspirert av europeisk neorealisme, ja denne kunne vært regissert av De Sica. Likevel er den lagd med ganske krass kritikk av en del forhold ved det japanske samfunnet i etterkrigstiden, blant annet de tapende soldatenes skjebne ved hjemkomsten fra krigen. Dette er dyster sosialrealisme, men med hjerte. Det unge, fattige paret sliter med dilemmaet om forhold faktisk har en mulighet til å overleve på grunn av de håpløse økonomiske forholdene.
Det er lett å like de kontemporære filmene til Kurosawa, og kronologisk var dette den beste filmen han så langt hadde lagd, men det var ikke lenge den fikk sole seg i glansen.
7/10

17. The Quiet Duel (1949)
Denne er som flere filmer før den basert på et skuespill, men i motsetning til de tidligere så var adapsjonen kontemporært og ikke historisk basert. Videre var denne hans eneste film som ble lagd for skuespilleren (Mifune). I fortellingen er Mifune en lege som finner ut at han er blitt smittet med syfilis av en pasient han har utført kirurgi på, og dette får alvorlige ringvirkninger både for hans egen og mannens familie. Filmen ble, i alle fall i regissørens egne øyne, litt mindre interessant etter at han ble tvunget til å endre slutten fra høydramatisk til mere, hm, lykkelig. I 1949 måtte fortsatt innenlandske filmer gjennomgå sensur i okkupasjonsmaktens regi, og en lege (!) fortalte Kurosawa at det han hadde beskrevet rett og slett ikke kunne skje. Filmen ble etter endringen av manus dermed hverken kontroversiell eller særlig tankevekkende på andre måter.
7/10

18. Dreams (1990)
Denne skiller seg handlingsmessig veldig ut blant hans filmer. Den består av åtte korte deler som man for så vidt kan se helt uavhengig av hverandre. Fellestrekket er at de alle er basert på drømmer som Kurosawa selv hadde opplevd. Kurosawa skrev denne helt selv, og det var første gang. Og det er flere fine historier her. Men de er ikke, kanskje med unntak av de to første, spesielt drømmende. I de to er hovedpersonen et barn og disse drømmene er faktisk litt skumle – uten tvil marerittpregede for et lite barn. Men selvsagt kommer hans største, og gjentatte mareritt egentlig til slutt. De tre siste drømmene er nemlig viet frykten for atomvåpen. Dette er nok filmen jeg vil kalle den mest ujevne av alle hans filmer, her er både gull og gråstein.
7/10

19. Sanshiro Sugata (1943)
Jeg var smått skeptisk til denne filmen, som skal mangle 17 minutter pga streng innenriks sensur under andre verdenskrig. Men neida, det gjorde faktisk ikke så mye. Toho restaurerte filmen i 1952 og satte inn tekstplakater som fortalte om den manglende handlingen, og merkelig nok fungerte dette over all forventning — i motsetning til da det samme skjedde med The Idiot. Historien er enkel, den handler vel egentlig om en utbryter fra Jiu-Jitsu-miljøet som heller vil holde på med Judo. Det syns de andre i gjengen høres litt for fisefint ut og vil gi ham en lærepenge. Vår helt, Sanshiro, vil være på lag med Judomannen og må selvsagt møte Jiu-Jitsubossen i en endelig showdown. Inni dette hadde Kurosawa flettet inn en kjærlighetshistorie mellom Sanshiro og datteren til den gamle mester. I Kurosawas første filmer så var ikke Toshiro Mifune leading man, men Susumu Fujita (Sanshiro Sugata, Sanshiro Sugata Part Two, The Men Who Tread on the Tiger’s Tail, No Regrets For Our Youth).
7/10

20. Kagemusha (1980)
Tyve år hadde gått i 1980 siden han lagde den forrige samuraifilmen. Denne filmen kom i stand som følge av et samarbeid mellom Toho og Twentieth Century Fox, og delvis finansiert av George Lucas og Francis Ford Coppola — store beundrere av Kurosawas filmer. Filmen beskriver virkelige hendelser og kulminerer i slaget ved Nagashino i 1575, der en hel hær (Takeda-klanen) ble utslettet av en mere moderne utstyrt armé. Først og fremst er filmen uhyre vakker i bildekomposisjonene og i fargebruk, også i de mere groteske scenene. Takashi Shimuras siste film sammen med Kurosawa, og den er bedre enn Ran (1985).
7/10

De 10 beste filmene vil følge i egne poster fram mot 23. mars. Følg med!

21. I Live in Fear aka Record of a Living Being (1955)
Når man skal vurdere denne må man huske at atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki lå bare ti år tilbake i tid. En massiv fredsbevegelse var formet i Japan, og Kurosawas tilnærming til problematikken var å lage en satire. Han skulle senere komme tilbake til temaet i andre filmer med andre vinklinger, og hadde nok også berørt det i Ikiru (1952). Dette er en viktig film, men det er i dag litt for vanskelig å assosiere seg med hovedkarakteren til at den kommer ut med toppkarakter. Toshiro Mifune, i en fullstendig annen type rolle enn noen gang tidligere, spiller imidlertid ypperlig. Han er et eldre familieoverhode og er besatt av frykten for atomvåpen i etterkrigstidens Japan. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i at denne redselen lå som en klam sky over Japans befolkning i disse årene, og hovedpersonen drar besettelsen ut i fanatisme og galskap.
7/10

22. The Lower Depths (1957)
Noe Kurosawa ofter vender tilbake til i filmene sine er samfunnets utskudd. Men aldri så dystert og håpløst som her. Vi befinner oss nede i en slags kløft (jada, overtydeligheten), og får en følelse av at byen befinner seg like ovenfor kanten. Innimellom ser vi at landsbybefolkningen kommer fram til kanten og ser ned på stakkarene under, som stort sett består av tiggere, prostituerte og syke. Stort sett oppholder vi oss i ett rom i denne filmen, der karakterene forsvinner ut den ene døra og entrer scenen på nytt gjennom en annen. Det kjennes derfor ut som et teaterstykke, det er da også en sceneadapsjon av et Tolstoj-stykke. Dette er veldig grimme saker, som det anbefales at man angriper med et godt stykke livsglede i reserve — det er ingen feelgood-film.
7/10

23. Stray Dog (1949)
Dette er en noir-aktig politithriller, som nok hentet vesentlig med inspirasjon fra de vestlige (amerikanske) filmene som på denne tiden veltet innover Japan. Etter å vært fast hos filmselskapet Toho siden sin debut, var dette den første av fem filmer som Kurosawa gjorde for andre selskaper (denne for Shintoho). Historien trekkes litt for mye ut i langdrag og det fokuseres vel mye på Mifunes intenst stirrende øyne under sammenknepne øyenbryn. Produksjonsdesignet er ganske fantastisk, spesielt i den nær ti minutter lange sekvensen der politimannen Mifune jakter på forbryteren er utnyttelsen av kulissene gjort til fulle. Fin buddyfilm også, det er nemlig ganske vanskelig å la være å like Takashi Shimura.
6/10

24. The Most Beautiful (1944)
Har for så vidt tittelen i behold hva gjelder det visuelle uttrykket, men samtidig var det muligens noe vi har gått glipp gikk glipp av i betydningen. Krigspropagandafilmer. De ble lagd på alle fronter, feks lagde jo Powell & Pressburger slike for det engelske publikum, og flere amerikanske regissører gjorde tilsvarende. Dette er Kurosawas bidrag, og handler om en gruppe unge kvinner som arbeider i industrien for å produsere optikk for japanske bombefly og ubåter. Det er fine skildringer av flere av karakterene, spesielt kommer vi tre-fire stykker av dem nærmere inn på livet undervegs. Utover det har ikke historien så veldig mye mer å by på. Krigens sensur og rammer var rimelig strenge, og det påvirket selvsagt også den innenlandske filmindustrien.
6/10

25. Ran (1985)

Her mister vi nok muligens allerede noen lesere, som nok hadde forventet å finne denne på Topp 10. I alle fall ikke på 25. plass. Men dette er som med det meste av kultur, snakk om smak og behag, og jeg viser på nytt til innledning av posten.
Denne er lagd i perioden hvor det gikk fem år mellom hver film fra Kurosawa – av ulike årsaker, men stort sett handlet det om finansieringsproblemer. Også denne gangen kom pengene delvis fra utlandet, fra Serge Silberman i Greenwich Films. Ran og Kagemusha (1980) er ofte omtalt for å være veldig like, og til det hadde Kurosawa å si at han tenkte på Ran under hele produksjonen av Kagemusha — dette var filmen han la all sin styrke og erfaring i. Jeg er ikke så begeistret, og det har nok sammenheng med den svært så skjematiske strukturen. Mens andre hovedpersoner i de tidligere filmene har hatt sine særtrekk som har bidratt til å sette preg på og forme karakterene, så er Hidetora i denne rett og slett summen av alle sine særtrekk. For min smak blir det for kunstig og mangler realisme.
6/10

26. The Idiot (1951)
For første gang skulle Kurosawa få lage noe helt på egenhånd (dette var etter knallsuksessen med Rashomon (1950)), og det ble en adapsjon av hans store idol Dostojevskijs Idioten. Resultatet ble et verk på 4,5 time. Av studioet (Shochiku) ble han umiddelbart bedt om å komme tilbake med noe kortere, hvilket han gjorde. Han hadde da redusert filmen med hele 90 minutter, men dette var ikke nok, og produsentene klipte vekk et kvarter til. Dette gikk spesielt utover begynnelsen, noe som førte til at filmen mistet det meste av det som var av naturlig flyt. Det ble satt inn tekstplakater som på noen sekunder skal oppsummere det som er tatt vekk. Men, etter dette har det for eksempel dukket opp en hel rekke personer vi må forholde oss til, og som vi bruker tid på å plassere inn i handlingen. Vel, vel. Dette var siste gang Kurosawa manglet kunstnerisk kontroll.
Filmen tar seg godt opp etter hvert, men vil nok alltid forbli preget av den usammenhengende åpningen.
6/10

27. No Regrets for Our Youth (1946)
Her begynte det å skje en transformasjon i filmografien. Mens de foregående filmene for all del var gode nok, men relativt lettbente (er det vel lov å si) er dette den første filmen med et budskap av en viss tyngde. Knallhard sosialrealisme i revolusjonær setting og kanskje som noe Ozu kunne lagd? Det er mulig at det inntrykket er forsterket av at Setsuko Hara (Tokyo Story) er med. For øvrig er denne den eneste filmen hvor Kurosawa hadde en kvinne i hovedrollen. Filmen skildrer hennes vei fra bekymringsløs og overfladisk småborgerlig professordatter til arbeiderklassekvinne med en viss overbevisning.
6/10

28. Dodes’ka-den (1970)

På denne tiden var Kurosawa inne i en dyp krise. Det var også Japans filmindustri som sådan, og det var nesten umulig å finansiere nye prosjekter. Kurosawa hadde reist til Hollywood og gjort et mislykket forsøk på å filme Tora! Tora! Tora! (1970) der han etter hvert ble sparket. Grunnene er diskutable, men mangelen på kunstnerisk frihet er nok én av dem. Han dro så hjem, stiftet et lite produksjonsselskap og lagde denne billige produksjonen på 28 dager, sin første fargefilm. Filmen feilet både hos kritikere og publikum, og kort tid etter premieren begikk Kurosawa et selvmordsforsøk. Filmen har flere interessante aspekter, det mest fremtredende er muligens at den tidvis overgår The Lower Depths‘ karakterer i bunnløs fortvilelse.
6/10

29. Sanshiro Sugata Part Two (1945)
Oppfølger, og grei nok. Men den bærer preg av at Kurosawa egentlig ikke ville lage den. Den mangler nemlig ganske mye av gløden den første filmen hadde. For øvrig fortsetter den i samme spor som filmen fra 1943 (se senere kommentar)
6/10

30. The Men Who Tread on the Tiger’s Tail (1945)
Det er litt vanskelig å finne ut hva denne filmen egentlig vil, sannsynligvis er det ingen ting annet enn å gjengi selve stykket. Man leter likevel litt etter kommentarer i Kurosawas filmer, men her virker de fraværende. Den er i alle fall sterkt influert av et Noh-stykke, og er dermed nokså teatralsk i oppbyggingen. Den er kort, kun 59 minutter, Men så skrev da også Kurosawa manus på to dager og klarte seg med ett sett å filme på. En kuriositet er at John Ford flere ganger var tilstede på settet uten at Kurosawa visste det, Ford var offiser i det amerikanske forsvaret og representerte styresmaktene.
5/10

Følg med på filmantrop for neste post, som tar for seg filmene som havnet på plass 11-20!

Nå i mars er det Kurosawa-måned, i anledning at det den 23. mars er 100 år siden han ble født. Akkurat dette vil nok dessverre få en harelabb-behandling, da vi er litt seint ute. Sannsynligvis vil det komme noen blogginnlegg etter hvert, og medlemmene oppfordres til å ta pennen fatt, da det fortsatt er mange dager igjen av måneden!

Like godt lar vi da også resten av 2010 bli et jubileums-relatert år:

April: Richard Donner-måned. Hehe, jo, faktisk. Han fyller 80 år 24. april.
Mai: Clint Eastwood-måned, også 80 år, nærmere bestemt 31. mai.
August: John Landis-måned (blir bedre og bedre, dette). Han blir 60 år 3. august.
September: Her kan vi velge mellom å ha Dario Argento- eller Brian De Palma-måned. Eller kanskje begge deler? De fyller 70 år begge to.
November: Terry Gilliam-måned. 70 år den 22.11.
Desember: Da kan jo en Woody Allen-måned passe, siden han fyller 75 år den 1.12. Eller kanskje vil noen at vi skal feire Jean-Luc Godards 80-årsdag?

Dette håper vi kan være noe både for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Mere info følger!

Little Dieter Needs to Fly er en av de heller sjeldne filmene jeg har sett som traff meg hundre prosent ved første gangs visning. Jeg husker jeg ble sittende ettertenksom etterpå, i en blanding av tomhet og henført fryd.
Personlig var jeg derfor svært skeptisk til Rescue Dawn (2006) da jeg hørte om den første gang. Jeg hadde ikke behov for noen del to av denne historien. Samtidig kunne jeg ikke hjelpe for at jeg syntes det var interessant at Herzog selv sto bak.
Her er noen tanker om filmene etter at jeg nå har sett de på nytt, og bedre kan vurdere hvordan de står til hverandre.

Hvem var Dieter Dengler?

Opprinnelig tysk statsborger, og senere pilot, født 1938 i Wildberg i den tyske provinsen Schwarzwald og altså oppvokst i et land herjet av krig. Interessen for flyvning kom tidlig. Som utløsende faktor forteller han om et alliert fly som såvidt strøk klar av huset hans under andre verdenskrig, der han faktisk hadde øyekontakt med piloten. Etter dette visste han at lille Dieter bare ville fly. Men, det skulle ta tid.

Vi tas med tilbake til dagens Wildberg av Herzog, byen hvor Dieter Dengler vokste opp. I dag ser det ut som hvilken som helst tysk by. Herzog kryssklipper dette med tildels grimme arkivopptak fra andre verdenskrigs Tyskland. Dengler forteller for oss om sin oppvekst her i Nazi-Tysklands navle, der etter sigende alle innbyggerne i byen med ett unntak var medlemmer av partiet. Unntaket, skal man tro Dengler, var hans egen bestefar.

Etter andre verdenskrig var det ingen mulighet for tyskere til å utdanne seg som flyvere, så Dieter måtte ut av landet. Den muligheten som virket mest åpenbar var å emigrere til USA og gå inn i det amerikanske forsvaret. Han vervet seg nokså umiddelbart og ble lovd gull og grønne skoger av rekrutteringsoffiseren. Etter flere år i forsvaret med helt andre jobber enn å fly kom han omsider inn på sjøforsvarets flyveskole.
Umiddelbart etter fullført flyskole ble han sendt avgårde til Vietnam. Eller rettere sagt, Laos, der amerikanerne drev med såkalte Black Ops i forkant av Vietnamkrigen.
Dieter hadde ingen interesse av krigen så lenge han fikk lov til å fly. Først da han selv ble tatt til fange hevder han at han ble klar over at det var ekte mennesker der nede på bakken, mennesker som faktisk døde eller led nød pga. amerikanernes bombetokt. I dette lyset fremstår Dengler som barnlig naiv. Jeg undres på om ikke Herzog fattet interesse vel så mye for denne dualiteten mellom kriger og nær sagt, geek – som selve fangenskapet og rømningen?

Det er her kanskje naturlig å stille spørsmålet – er det en ren dokumentar dette, som gjengir de korrekte forhold? Svaret er nok, som med flere av Herzogs dokumentarer, både ja og nei. Det er jo selvsagt lite som dokumenteres, i den forstand. I boken Herzog on Herzog (Cronin, 2002) uttaler Herzog at flere elementer i dokumentaren var direkte instruert av ham selv. Den åpner for eksempel med at Dengler går inn på en tatoveringssjappe for å diskutere et motiv som det later til at han har planer om å få tatovert på kroppen. Det hadde han overhode ikke, dette var Herzogs påfunn for å få en overgang til redslene under krigsfangeoppholdet. Også scenen like etter hvor Dengler lukker og åpner bil- og husdørene opptil flere ganger, i noe som tyder på en form for tvangslidelse, er iscenesatt av Herzog.

Maleriene av åpne dører inne i Denglers hus var imidlertid autentiske.

Herzog sier at hans egen oppgave generelt var å oversette og redigere Denglers tanker til noe som lot seg presentere på film. Videre forteller han at alle scenene i dokumentaren var skutt minst fem ganger for å få det konsise preget som var nødvendig. Så, igjen, Herzogdokumentarer er muligens ikke som andre dokumentarer.

Hvorfor Rescue Dawn?

Det blir ikke leflet med kulissene i Herzogs filmer. Som vi kjenner ham fra Fitzcarraldo (1982) eller Aguirre (1972) la han også denne gang innspillingen til dypt inne i jungelen. Filmteamet oppholdt seg i uker i den thailandske jungelen under primitive forhold. Det var vått, det var igler, det var vanvittig tett vegetasjon. Valget av Christian Bale i hovedrollen var nok også riktig, da han nylig hadde vist at han er en mester i å innta karakter. I The Machinist (2004) slanket han seg sykelig, og gjorde det også i stor grad her. For at filminnspillingen ikke skulle ta månedsvis, ble den skutt baklengs med en allerede avmagret Christian Bale. Det går tross alt raskere å legge på seg igjen.

Filmen begynner tidlig i Vietnamkrigen. På et amerikansk hangarskip ute i Tonkinbukten befinner Dieter Dengler seg. Som én av mange piloter skal han snart på tokt inn mot kysten av Nord-Vietnam. Uoffisielt skal de imidlertid enda lengre, over grensen og inn i Laos. Dette er Denglers første oppdrag, noe som blir behørig markert av de andre pilotene. Kort tid etter at de er inne over fiendtlig territorium får flyet hans noen kritiske fulltreffere. Dengler nekter å skyte seg ut og makter på et vis å ta flyet ned, bare for å finne at fienden er like i hælene på ham. Han flykter og klarer seg en stund, men da han må ned til åpent lende for å finne vann blir han tatt til fange. Det er for så vidt her filmen begynner. Kommuniststyrken fra Laos som har tatt ham til fange transporterer ham hensynsløst gjennom jungelen samt gjennom landsbyer der han blir torturert. Etter flere dager når de fangeleiren dypt inne i Laos’ jungel. Det er en liten leir, bare seks andre fanger er der da Dengler ankommer. To av disse er amerikanere. Det viser seg at disse har vært i leiren i to-tre år, altså fra lenge før USA offisielt markerte seg i konflikten. Her vil det åpenbart aldri bli snakk om en offisiell redningsaksjon. Planleggingen av rømningen begynner derfor umiddelbart fra Denglers side, uten stor hallelujastemning fra de andre institusjonaliserte fangene.

Hvorfor var det nødvendig å dramatisere Denglers historie nesten ti år senere? Jeg nevnte i innledningen at jeg var skeptisk til forsøket. I ettertid noe mindre, da det for det første er svært lite overlapping mellom de to historiene.

Herzog har sagt i intervju at begge filmene var nødvendige. Det som ikke berøres i særlig grad i dokumentaren er selve fangeoppholdet, og det følte Herzog manglet. Hvis finansiering hadde gjort det mulig ville Rescue Dawn vært den første som ville blitt lagd, sier han. Men det ville på sin side ha etterlatt et tomrom som utelot Denglers barndom og bakgrunn. Dramatiseringen vektlegger derfor nesten utelukkende det som ikke fikk spesielt mye oppmerksomhet i dokumentaren – selve fangeoppholdet.

Jeg tror nok likevel jeg vil si at det holdt med den første. Herzog går jo svært langt i dokumentaren for å la oss få et bilde av hva Dengler måtte gjennomgå, i det minste under selve fangetransporten. Det er ganske sterkt å se hva som kreves av ham under innspillingen, han blir bundet og transportert i rask marsj gjennom jungelen, det hele i en setting som må oppleves som helt autentisk. Selv sier han også: «This feels a bit too close to home», i betydningen at dette er litt vel realistisk. For min del trengs det ikke mye fantasi utover det som vises i dokumentaren for å tenke seg til hvordan man ble behandlet i leiren.

Noen få eksempler på overlapping mellom filmene er det likevel: I dokumentaren ironiserer Herzog bl. a. over en amerikansk instruksjonsvideo som pilotene ble vist før de skulle ut i kamp. Såpass underholdende syns han denne var, at han gjør et ikke så rent lite poeng ut av det i filmen. Der lar han den ene piloten, under visning av instruksjonsfilmen, bruke omtrent ordrett sine egne kommentarer fra dokumentaren til allmen latter fra de andre flyverne. Det er nesten så Herzog føler behov for å bli bifalt.

Oppsummering

Little Dieter Needs to Fly er en av mine favorittfilmer og gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg så den. Jeg hadde derfor et svært ambivalent forhold til hele greia med Rescue Dawn da jeg hørte om den. Samtidig er det altså nettopp Herzog, og jeg har undret meg: Hva er det han vil med dette? Dieter Dengler døde i 2001, er det et gravskrift til en venn? Syns han at Dieter Denglers historie er så spesiell at den fortjener å nå ut i større grad?

Han kan gjerne få kreditt for begge de to grunnene. Men, jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at forsøket uansett faller litt mellom to stoler. Jeg tror Rescue Dawn kanskje i liten grad tilfredsstiller den uforberedte filmseer. Actionscenene er tross alt i klart mindretall – Rescue Dawn er ingen «Vietnamfilm». De som har sett originalen vil savne det eksotiske med den litt rare og naive, men tapre Dieter Dengler.

Det som gjør at jeg klarer å løfte opplevelsen av dramatiseringen til over det gjengse nivået er det at jeg kjenner den opprinnelige historien. Min anbefaling til de som ikke har sett noen av filmene vil tross alt måtte bli — se Rescue Dawn før du ser Little Dieter Needs to Fly. Jeg tror at man i sum vil sette enda større pris på begge to på den måten.