Ikiru (1952)
Filmen er den siste av samtidsfilmene med handling fra Japan i kjølvannet av den allierte okkupasjonen. Det er også filmen som ga han den største suksessen, popularitetsmessig kom han med denne tilbake på nivå med Rashomon (1950). Dette er også en adapsjon, denne gangen er det Tolstojs Ivan Iljitsj’ død han tar for seg.
Historien reiser det sentrale spørsmålet: Hva ville du ha gjort hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve?
Takashi Shimura gjør en svært minneverdig prestasjon i rollen som byråkraten Watanabe, som har fått konstatert magekreft. Dette var en av de mest utbredte dødsårsakene i Japan på den tiden. Årsaken til det var ganske klar — ettervirkninger av atomsprengningene. Uten at det eksplisitt nevnes i denne filmen er det liten tvil om at Kurosawa også med dette retter en advarende pekefinger mot konsekvensene av kjernefysiske våpen, et gjentatt tema i flere av hans filmer.
Watanabes svar på ovennevnte spørsmål er filantropi eller nestekjærlighet. Han benytter seg av sin stilling som leder for kommunens servicekontor til å hjelpe mennesker som har blitt en kasteball i samfunnet. Det er vanskelig å si noe mere om filmens handling uten å røpe det aller vesentligste, og det skal jeg forsøke å unngå. Men moralen er det mulig å gå inn på. Gjennom Watanabe velger Kurosawa å vise hvor mye et enkeltmenneskes innsats kan være verdt, selv i, eller spesielt i det materialistiske jaget som følger en nasjon i stor økonomisk fremgang.
Jeg er personlig stor fan av Takashi Shimura, som kan takke Kurosawa for de største rollene i sitt liv, i denne og i Seven Samurai (1954). Toshirô Mifune er muligens mer kjent, men i denne utgjør Shimura filmens hjerte.
Kommantrop