I anledning hundreårsdagen for Akira Kurosawas fødsel, presenterer vi over noen poster en rangering av hans filmografi — slik fimantrop ser den. I første post følger en omtale av de filmene som havnet nederst, på plassene fra 21-30. Kurosawas filmografi er imidlertid en av de absolutt jevneste vi har vært borti hva kvalitet angår, slik at en omtale av disse ti filmene som «de dårligste» blir helt feil. Hos andre ville helt sikkert enkelte av disse filmene ha havnet lengre opp på listen, det er mye gull her.
21. I Live in Fear aka Record of a Living Being (1955)
Når man skal vurdere denne må man huske at atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki lå bare ti år tilbake i tid. En massiv fredsbevegelse var formet i Japan, og Kurosawas tilnærming til problematikken var å lage en satire. Han skulle senere komme tilbake til temaet i andre filmer med andre vinklinger, og hadde nok også berørt det i Ikiru (1952). Dette er en viktig film, men det er i dag litt for vanskelig å assosiere seg med hovedkarakteren til at den kommer ut med toppkarakter. Toshiro Mifune, i en fullstendig annen type rolle enn noen gang tidligere, spiller imidlertid ypperlig. Han er et eldre familieoverhode og er besatt av frykten for atomvåpen i etterkrigstidens Japan. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i at denne redselen lå som en klam sky over Japans befolkning i disse årene, og hovedpersonen drar besettelsen ut i fanatisme og galskap.
7/10
22. The Lower Depths (1957)
Noe Kurosawa ofter vender tilbake til i filmene sine er samfunnets utskudd. Men aldri så dystert og håpløst som her. Vi befinner oss nede i en slags kløft (jada, overtydeligheten), og får en følelse av at byen befinner seg like ovenfor kanten. Innimellom ser vi at landsbybefolkningen kommer fram til kanten og ser ned på stakkarene under, som stort sett består av tiggere, prostituerte og syke. Stort sett oppholder vi oss i ett rom i denne filmen, der karakterene forsvinner ut den ene døra og entrer scenen på nytt gjennom en annen. Det kjennes derfor ut som et teaterstykke, det er da også en sceneadapsjon av et Tolstoj-stykke. Dette er veldig grimme saker, som det anbefales at man angriper med et godt stykke livsglede i reserve — det er ingen feelgood-film.
7/10
23. Stray Dog (1949)
Dette er en noir-aktig politithriller, som nok hentet vesentlig med inspirasjon fra de vestlige (amerikanske) filmene som på denne tiden veltet innover Japan. Etter å vært fast hos filmselskapet Toho siden sin debut, var dette den første av fem filmer som Kurosawa gjorde for andre selskaper (denne for Shintoho). Historien trekkes litt for mye ut i langdrag og det fokuseres vel mye på Mifunes intenst stirrende øyne under sammenknepne øyenbryn. Produksjonsdesignet er ganske fantastisk, spesielt i den nær ti minutter lange sekvensen der politimannen Mifune jakter på forbryteren er utnyttelsen av kulissene gjort til fulle. Fin buddyfilm også, det er nemlig ganske vanskelig å la være å like Takashi Shimura.
6/10
24. The Most Beautiful (1944)
Har for så vidt tittelen i behold hva gjelder det visuelle uttrykket, men samtidig var det muligens noe vi har gått glipp gikk glipp av i betydningen. Krigspropagandafilmer. De ble lagd på alle fronter, feks lagde jo Powell & Pressburger slike for det engelske publikum, og flere amerikanske regissører gjorde tilsvarende. Dette er Kurosawas bidrag, og handler om en gruppe unge kvinner som arbeider i industrien for å produsere optikk for japanske bombefly og ubåter. Det er fine skildringer av flere av karakterene, spesielt kommer vi tre-fire stykker av dem nærmere inn på livet undervegs. Utover det har ikke historien så veldig mye mer å by på. Krigens sensur og rammer var rimelig strenge, og det påvirket selvsagt også den innenlandske filmindustrien.
6/10
25. Ran (1985)
Her mister vi nok muligens allerede noen lesere, som nok hadde forventet å finne denne på Topp 10. I alle fall ikke på 25. plass. Men dette er som med det meste av kultur, snakk om smak og behag, og jeg viser på nytt til innledning av posten.
Denne er lagd i perioden hvor det gikk fem år mellom hver film fra Kurosawa – av ulike årsaker, men stort sett handlet det om finansieringsproblemer. Også denne gangen kom pengene delvis fra utlandet, fra Serge Silberman i Greenwich Films. Ran og Kagemusha (1980) er ofte omtalt for å være veldig like, og til det hadde Kurosawa å si at han tenkte på Ran under hele produksjonen av Kagemusha — dette var filmen han la all sin styrke og erfaring i. Jeg er ikke så begeistret, og det har nok sammenheng med den svært så skjematiske strukturen. Mens andre hovedpersoner i de tidligere filmene har hatt sine særtrekk som har bidratt til å sette preg på og forme karakterene, så er Hidetora i denne rett og slett summen av alle sine særtrekk. For min smak blir det for kunstig og mangler realisme.
6/10
26. The Idiot (1951)
For første gang skulle Kurosawa få lage noe helt på egenhånd (dette var etter knallsuksessen med Rashomon (1950)), og det ble en adapsjon av hans store idol Dostojevskijs Idioten. Resultatet ble et verk på 4,5 time. Av studioet (Shochiku) ble han umiddelbart bedt om å komme tilbake med noe kortere, hvilket han gjorde. Han hadde da redusert filmen med hele 90 minutter, men dette var ikke nok, og produsentene klipte vekk et kvarter til. Dette gikk spesielt utover begynnelsen, noe som førte til at filmen mistet det meste av det som var av naturlig flyt. Det ble satt inn tekstplakater som på noen sekunder skal oppsummere det som er tatt vekk. Men, etter dette har det for eksempel dukket opp en hel rekke personer vi må forholde oss til, og som vi bruker tid på å plassere inn i handlingen. Vel, vel. Dette var siste gang Kurosawa manglet kunstnerisk kontroll.
Filmen tar seg godt opp etter hvert, men vil nok alltid forbli preget av den usammenhengende åpningen.
6/10
27. No Regrets for Our Youth (1946)
Her begynte det å skje en transformasjon i filmografien. Mens de foregående filmene for all del var gode nok, men relativt lettbente (er det vel lov å si) er dette den første filmen med et budskap av en viss tyngde. Knallhard sosialrealisme i revolusjonær setting og kanskje som noe Ozu kunne lagd? Det er mulig at det inntrykket er forsterket av at Setsuko Hara (Tokyo Story) er med. For øvrig er denne den eneste filmen hvor Kurosawa hadde en kvinne i hovedrollen. Filmen skildrer hennes vei fra bekymringsløs og overfladisk småborgerlig professordatter til arbeiderklassekvinne med en viss overbevisning.
6/10
28. Dodes’ka-den (1970)
På denne tiden var Kurosawa inne i en dyp krise. Det var også Japans filmindustri som sådan, og det var nesten umulig å finansiere nye prosjekter. Kurosawa hadde reist til Hollywood og gjort et mislykket forsøk på å filme Tora! Tora! Tora! (1970) der han etter hvert ble sparket. Grunnene er diskutable, men mangelen på kunstnerisk frihet er nok én av dem. Han dro så hjem, stiftet et lite produksjonsselskap og lagde denne billige produksjonen på 28 dager, sin første fargefilm. Filmen feilet både hos kritikere og publikum, og kort tid etter premieren begikk Kurosawa et selvmordsforsøk. Filmen har flere interessante aspekter, det mest fremtredende er muligens at den tidvis overgår The Lower Depths‘ karakterer i bunnløs fortvilelse.
6/10
29. Sanshiro Sugata Part Two (1945)
Oppfølger, og grei nok. Men den bærer preg av at Kurosawa egentlig ikke ville lage den. Den mangler nemlig ganske mye av gløden den første filmen hadde. For øvrig fortsetter den i samme spor som filmen fra 1943 (se senere kommentar)
6/10
30. The Men Who Tread on the Tiger’s Tail (1945)
Det er litt vanskelig å finne ut hva denne filmen egentlig vil, sannsynligvis er det ingen ting annet enn å gjengi selve stykket. Man leter likevel litt etter kommentarer i Kurosawas filmer, men her virker de fraværende. Den er i alle fall sterkt influert av et Noh-stykke, og er dermed nokså teatralsk i oppbyggingen. Den er kort, kun 59 minutter, Men så skrev da også Kurosawa manus på to dager og klarte seg med ett sett å filme på. En kuriositet er at John Ford flere ganger var tilstede på settet uten at Kurosawa visste det, Ford var offiser i det amerikanske forsvaret og representerte styresmaktene.
5/10
Følg med på filmantrop for neste post, som tar for seg filmene som havnet på plass 11-20!
Takk skal du ha. Stray Dog kan jeg ha tatt feil av, i det minste kjennes det slik nå. Den får få æren av å være det usikre elementet på listen.
Ikke mye å si så langt, annet enn at det er et applaudabelt tiltak dette her. Jeg har nemlig ikke sett noen av de filmene du rangerer lavest selv om både Idioten, Ran og Stray Dog har vært innom lyst-til-å-se-lista mi. Nå slipper jeg kanskje det.