Akira Kurosawa 100 år! Topp 30 filmer: #11-20

Et lite personlig prosjekt jeg har hatt gående, har vært å se 30 Kurosawa-filmer på like mange dager. Dette er relatert til at det i disse dager er 100 år siden Akira Kurosawa ble født. Jeg har rangert opplevelsene, og du kan lese om hvilke filmer som havnet på plassene fra 21-30 i denne posten. Her følger plassene fra 11-20, og dette begynner å bli svært tett og jevnt.

11. Madadayo (1993)
Kurosawas siste film er en svært vakker opplevelse, en feelgood-film. Egentlig er det en tribute til Hyakken Uchida, en populær forfatter og lærer, men Kurosawa benytter uten tvil historien også til å si noe om sitt eget liv da flere hendelser var felles for begge. Han skildrer her vennskap, respekt og kjærlighet på en mer fremtredende og sentral måte enn kanskje i noen av sine foregående filmer. Historien handler altså om læreren Uchida som er i ferd med å pensjonere seg, men studentene har knyttet så sterke bånd til den respekterte professoren at de fortsetter å opprettholde kontakten helt fram til hans død. Tittelen, som oversatt kan bety «ikke ennå», brukes egentlig av japanske barn når de leker gjemsel («Har du gjemt deg? Ikke ennå») og får her en ekstra betydning. I bursdagselskapene som årlig arrangeres for Uchida blir han spurt, humoristisk, om han nå er klar for å dø. Mada da yo, er svaret. Og det samme sier vel Kurosawa, imidlertid ble det ingen flere filmer før han døde i 1998.
8/10

12. Throne of Blood (1957)
Dette er en adapsjon av Shakespeares Macbeth, omformet til 1600-tallets Japan og filtrert gjennom rammene for et Noh-teaterstykke. De som synes dette høres trasig ut, jeg var også noe skeptisk basert på erfaringen bl. a. med The Men Who Tread on the Tiger’s Tail, bør imidlertid ikke gi opp. Fordi dette er nemlig knall. Det oppleves slett ikke som filmet teater. Teknisk er det praktfulle kulisser, storslåtte utendørsscener og strålende filmet. Sjalusi, overtro og en av de mest maktkåte kvinnene noensinne gjør denne meget severdig. Denne filmen inneholder den berømte scenen mot slutten der Mifunes karakter blir skutt så full av piler at han ligner et pinnsvin. Frykten i Mifunes ansikt i nærbildene er dessuten svært sannsynlig reell, da Kurosawa fikk bueskyttere til å skyte ekte piler i veggene rundt ham.
8/10

13. The Bad Sleep Well (1960)
En Shakespeare-adapsjon til følger så. Throne of Blood var Macbeth, dette er Hamlet. Men i en langt friere variant som er satt til samtidens Japan. Mifune viser at han behersker de stillferdige, men innbitte, rollene også. Her er han en innful jævel, som har giftet seg inn i et stort selskap bare for å ta knekken på direktøren. Som han mener forårsaket hans egen fars død. Filmen er et viktig innspill i debatten om individets verdi i Japans vekst mot å bli en verdensledende industrinasjon. Kurosawa hadde sterke synspunkter på at enkeltmennesket noen gang ble ofret på fremskrittets alter, dette er et tema som kan ses på ulike vis i flere av filmene hans.
8/10

14. Rhapsody in August (1991)
Allerede før hans forrige film Dreams (se under) var ferdig, var Kurosawa godt i gang med planleggingen av denne. Han hadde funnet finansiering hos Shochiku, pussig nok. Pussig, fordi de hadde ødelagt hans forrige prosjekt The Idiot sist de samarbeidet. Hovedteamet i denne historien er igjen frykten for atomvåpen, som også var berørt i Ikiru, I Live in Fear, deler av Dreams og Dodes’ka-den. I tillegg til finansiering hadde han også blitt introdusert for Richard Gere, som han så castet i en sentral rolle. Gere spiller den amerikansk-japanske slektningen som kommer på besøk fra Hawaii. En veldig fin og ektefølt historie med en vakker, men dramatisk slutt.
7/10

15. Scandal (1950)
Datidens japanske «Se og Hør» koker i hop en løgn- og løsaktig historie som involverer Mifunes kunstnerkarakter og en berømt sangerinne. Hvem andre enn Takashi Shimura stjeler showet også her, i rollen som parets advokat. Lun og fin historie til tross for en smule forutsigbarhet. Veldig enkel men likandes film.
7/10

16. One Wonderful Sunday (1947)
Svært tydelig inspirert av europeisk neorealisme, ja denne kunne vært regissert av De Sica. Likevel er den lagd med ganske krass kritikk av en del forhold ved det japanske samfunnet i etterkrigstiden, blant annet de tapende soldatenes skjebne ved hjemkomsten fra krigen. Dette er dyster sosialrealisme, men med hjerte. Det unge, fattige paret sliter med dilemmaet om forhold faktisk har en mulighet til å overleve på grunn av de håpløse økonomiske forholdene.
Det er lett å like de kontemporære filmene til Kurosawa, og kronologisk var dette den beste filmen han så langt hadde lagd, men det var ikke lenge den fikk sole seg i glansen.
7/10

17. The Quiet Duel (1949)
Denne er som flere filmer før den basert på et skuespill, men i motsetning til de tidligere så var adapsjonen kontemporært og ikke historisk basert. Videre var denne hans eneste film som ble lagd for skuespilleren (Mifune). I fortellingen er Mifune en lege som finner ut at han er blitt smittet med syfilis av en pasient han har utført kirurgi på, og dette får alvorlige ringvirkninger både for hans egen og mannens familie. Filmen ble, i alle fall i regissørens egne øyne, litt mindre interessant etter at han ble tvunget til å endre slutten fra høydramatisk til mere, hm, lykkelig. I 1949 måtte fortsatt innenlandske filmer gjennomgå sensur i okkupasjonsmaktens regi, og en lege (!) fortalte Kurosawa at det han hadde beskrevet rett og slett ikke kunne skje. Filmen ble etter endringen av manus dermed hverken kontroversiell eller særlig tankevekkende på andre måter.
7/10

18. Dreams (1990)
Denne skiller seg handlingsmessig veldig ut blant hans filmer. Den består av åtte korte deler som man for så vidt kan se helt uavhengig av hverandre. Fellestrekket er at de alle er basert på drømmer som Kurosawa selv hadde opplevd. Kurosawa skrev denne helt selv, og det var første gang. Og det er flere fine historier her. Men de er ikke, kanskje med unntak av de to første, spesielt drømmende. I de to er hovedpersonen et barn og disse drømmene er faktisk litt skumle – uten tvil marerittpregede for et lite barn. Men selvsagt kommer hans største, og gjentatte mareritt egentlig til slutt. De tre siste drømmene er nemlig viet frykten for atomvåpen. Dette er nok filmen jeg vil kalle den mest ujevne av alle hans filmer, her er både gull og gråstein.
7/10

19. Sanshiro Sugata (1943)
Jeg var smått skeptisk til denne filmen, som skal mangle 17 minutter pga streng innenriks sensur under andre verdenskrig. Men neida, det gjorde faktisk ikke så mye. Toho restaurerte filmen i 1952 og satte inn tekstplakater som fortalte om den manglende handlingen, og merkelig nok fungerte dette over all forventning — i motsetning til da det samme skjedde med The Idiot. Historien er enkel, den handler vel egentlig om en utbryter fra Jiu-Jitsu-miljøet som heller vil holde på med Judo. Det syns de andre i gjengen høres litt for fisefint ut og vil gi ham en lærepenge. Vår helt, Sanshiro, vil være på lag med Judomannen og må selvsagt møte Jiu-Jitsubossen i en endelig showdown. Inni dette hadde Kurosawa flettet inn en kjærlighetshistorie mellom Sanshiro og datteren til den gamle mester. I Kurosawas første filmer så var ikke Toshiro Mifune leading man, men Susumu Fujita (Sanshiro Sugata, Sanshiro Sugata Part Two, The Men Who Tread on the Tiger’s Tail, No Regrets For Our Youth).
7/10

20. Kagemusha (1980)
Tyve år hadde gått i 1980 siden han lagde den forrige samuraifilmen. Denne filmen kom i stand som følge av et samarbeid mellom Toho og Twentieth Century Fox, og delvis finansiert av George Lucas og Francis Ford Coppola — store beundrere av Kurosawas filmer. Filmen beskriver virkelige hendelser og kulminerer i slaget ved Nagashino i 1575, der en hel hær (Takeda-klanen) ble utslettet av en mere moderne utstyrt armé. Først og fremst er filmen uhyre vakker i bildekomposisjonene og i fargebruk, også i de mere groteske scenene. Takashi Shimuras siste film sammen med Kurosawa, og den er bedre enn Ran (1985).
7/10

De 10 beste filmene vil følge i egne poster fram mot 23. mars. Følg med!